Frammuseet

Frammuseet – Opplev Norges polarekspedisjoner

Frammuseet på Bygdøy i Oslo er en av Norges mest spennende attraksjoner, dedikert til landets rike historie innen polarekspedisjoner. Museet er hjemmet til Fram, verdens sterkeste treskip, brukt av kjente oppdagere som Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.

Her kan du gå om bord i Fram, lære om de tøffe ekspedisjonene til Arktis og Antarktis, og oppleve interaktive utstillinger som tar deg med til noen av de kaldeste og mest utfordrende områdene på jorden.

En hyllest til Norges polarhelter

Frammuseet forteller historien om Norges bidrag til polarforskning, oppdagelser og eventyr. De norske ekspedisjonene var banebrytende og ga verden ny kunnskap om Arktis og Antarktis.

Fram – Skipet som nådde begge polene

🚢 Fram (bygget i 1892) var et revolusjonerende skip designet for å tåle ispress i de harde polområdene. Skipet ble brukt i:

• Fridtjof Nansens ekspedisjon (1893–1896) – Forsøket på å nå Nordpolen ved å la Fram drive med isen.

• Otto Sverdrups ekspedisjon (1898–1902) – Kartlegging av øyer i det kanadiske Arktis.

• Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen (1910–1912) – Fram ble skipet som førte Amundsen og hans menn til Antarktis, hvor de ble de første til å nå Sydpolen.

Besøkende kan gå om bord i Fram, utforske interiøret og få et innblikk i hvordan det var å leve og arbeide om bord i de ekstreme polområdene.

Høydepunkter på Frammuseet

1. Gå om bord i Fram

• Se originale lugarer, maskinrom og lasterom.

• Lær om mannskapets liv og de ekstreme utfordringene de møtte.

• Oppdag hvordan Fram var spesialdesignet for å tåle polare forhold.

2. Se Gjøa – Skipet som seilte gjennom Nordvestpassasjen

• Gjøa (1903–1906) ble brukt av Roald Amundsen til å bli den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen.

3. Opplev polare forhold

• 360-graders nordlysshow – Opplev nordlyset på en spektakulær måte.

• Føl polarkulden i en overlevelsestunnel.

• Virtuell skitur i Antarktis – Følg Amundsens ferd mot Sydpolen.

4. Lær om dyrelivet og klimaendringer

• Oppdag hvordan isbjørner, seler og andre polardyr overlever i ekstreme forhold.

• Se hvordan klimaendringer påvirker Arktis og Antarktis.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Bygdøy, Oslo
🕒 Åpningstider:

• Varierer etter sesong, vanligvis 10:00–17:00 (utvidede sommertider).
  🎟 Billetter: Kan kjøpes online eller ved inngangen (gratis med Oslo Pass).
  🚆 Hvordan komme seg dit:

• Buss 30 fra Oslo sentrum til Bygdøy.

• Fjordferge fra Aker Brygge til Bygdøy (kun om sommeren).

Hvorfor besøke Frammuseet?

✅ Gå om bord i Fram – verdens mest kjente polarskip.
✅ Lær om Norges største oppdagelsesreisende og deres ekspedisjoner.
✅ Opplev polarkulden, nordlyset og interaktive utstillinger.
✅ Se hvordan Norge var sentral i polarforskning og ekspedisjoner.
✅ Passer for alle aldre – både lærerikt og spennende for familier.

Frammuseet er et av Norges mest unike og spennende museer. Enten du er historieinteressert, eventyrlysten, eller vil lære mer om Norges rolle i polarekspedisjoner, er dette et must å besøke i Oslo! ❄🚢✨

OM MUSEET

Museets historie

Polfarernes tidsepoke

Som verdens mest berømte polarskute, er Fram et symbol på Norges viktige rolle i polfarernes tidsepoke.

Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen benyttet seg av polarskipet FRAM da de la ut på sine ekspedisjoner til Arktis og Antarktis. Skipet er designet og bygget av Colin Archer på Fridtjof Nansens bestilling. Men det er ikke en selvfølge at verdens sterkeste treskute eksisterer i dag...

Amundsen poserer foran Fram utenfor hjemmet sitt i Svartskog

Fram before restoration in Framnæs Mekaniske Verksted in Sandefjord

Fram kom tilbake fra Buenos Aires i 1914 og lå fortøyd ved Horten, utsatt for vær og vind. Etter første verdenskrig arbeidet en rekke komiteer med å bevare polarskipet, men uten resultater. Prosjektets sterkeste forkjemper, Otto Sverdrup, ble valgt til formann i Framkomiteen i 1925. Han kjempet utrettelig videre sammen med komiteens medlemmer og flere andre nøkkelpersoner i årevis. I 1929 ble Fram slept til et verft, Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord. Her ble skipet under Otto Sverdrups tilsyn reparert med utmerket støtte fra konsul Lars Christensen.

I 1930 ble Fram endelig restaurert til den tilstanden den var i under Otto Sverdrups ekspedisjon til øyene nordvest på Grønland. Otto Sverdrup døde samme år som Fram deltok på et stort spillested i Trondheim. Det tok lang tid før hun endelig fikk et permanent hjem. I 1934 tilbød Oslo Arkitektforening å holde en arkitektkonkurranse for å tegne et bygg for det ærede fartøyet. Det ble sendt inn 60 bidrag og vinneren ble arkitekten Bjarne Tøien med sitt bidrag «Saga». Fram ble dratt inn i sitt nye hjem av en elektrisk motor. Skipet beveget seg en centimeter per minutt. 20. mai 1936 ble Frammuseet endelig åpnet. Både Hans Majestet Kong Haakon VII og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Olav var til stede. Et nasjonalt monument var endelig på plass.

Bygningen har fått den monumentale formen den er kjent for i dag

I dag inneholder Frammuseet utstillinger av de mest kjente seilasene av global historisk betydning. Museets midtpunkt er selvsagt verdens sterkeste treskip, polarskipet Fram. Publikum kan gå om bord og ta en titt rundt i lugarer, salonger, lasterom og maskinrom.

Frammuseet i dag.

Gjøa-bygget, som er knyttet til Fram med en underjordisk tunnel, huser Gjøa, det første skipet som har navigeret gjennom hele Nordvestpassasjen. Hun sto utenfor Fram-museet i førti år før hun endelig fikk sitt eget vernebygg i 2013. Før det ble hun stilt ut på en strand i Golden Gate Park i San Francisco.

The Gjøa

Bygningene er like i form og farge.

Det er helt nye historiske utstillinger om ekspedisjonene til Gjøa og Maud, av flyene N24 og N25 samt av luftskipet Norge, John Franklins legendariske ekspedisjon og Henry Larsens og Eivind Astrups.

"N25" replika i Gjøabygningen.

Antall besøkende har variert fra 18 000 året det åpnet ned til 5000 under andre verdenskrig 1940-1945. Etter krigen økte antall besøkende årlig, og i 2024 oppnådde vi dagens rekord på over 400 000 besøkende! Den 5. august 1999 nådde antallet besøkende totalt 10 millioner.

Velkommen til et større og bedre Frammuseum!

VÅRE UTSTILLINGER

Fram

VÅRE UTSTILLINGER

Gjøa velkommen ombord!

POLARHISTORIE

EKSPEDISJONER

EKSPEDISJONER

På ski over Grønland (1888-1889)

 1888 ble Fridtjof Nansen, sammen med fem andre, de første til å krysse Grønlands innlandsis. De brukte seks uker på ski over isen fra øst til vest og måtte tilbringe vinteren 1888-89 i Godthåb (Nuuk) på vestkysten før de kunne få skipsleilighet tilbake til Norge.

Sommeren 1882 var Nansen ombord i selfangeren Viking ved Øst-Grønland. Året etter i 1883 fikk han høre at Nordenskiöld var kommet tilbake fra Grønland etter en ekspedisjon på innlandet. Nordenskiöld hadde bare sett uendelige store områder med snø og is. Skiføret hadde visstnok vært godt, og dette inspirerte Nansen veldig. Nå ville han planlegge sin egen ekspedisjon. Han ville gå på ski tvers over Grønland. Turen ville være av stor vitenskapelig interesse for bedre å forstå hvordan forholdene hadde vært i Nord-Europa under siste istid, mente han.

Flere forsøk på å gå over Grønland hadde vært gjort. Alle var mislykkede. I 1884, da Nansen arbeidet med doktoravhandlingen sin, utarbeidet han en foreløpig plan. Denne ble forelagt den danske marinekapteinen A. Mourier.

Nansens prosjekt gikk ut på å gå fra øst mot vest. Siden Øst-Grønland så å si var ubebodd, og siden det ikke var noen regelmessig forbindelse til sivilisasjonen fra østkysten, ville man dermed spare seg for å måtte gå både fram og tilbake. Ved å gå fra øst mot vest brant Nansen alle broer bak seg. "Jeg har alltid syntes at den lovpriste rettrettlinjen er en felle for folk som ønsker å nå sitt mål", uttalte Nansen. Det var altså bare én mulig vei, nemlig FRAM. Man var nødt til å tvinge seg fram til vestkysten. Man hadde ikke noe valg, noe som i seg selv var en kraftig spore til menneskelig handling, ifølge Nansen.

Området rundt Sermilikfjorden vest for Angmagssalik på 65⁰ 35' N ble valgt som utgangspunkt. Bestemmelsesstedet på vestkysten ble Kristianshåb ved Discobukta. Avstanden i luftlinje var 600 km.

Planen ble fra de fleste hold sett på med skepsis og betraktet som galimatias.

Så ble det bestemt at skituren skulle gjennomføres i 1888. Meningen var å finansiere turen med egne midler, men de strakk ikke til. Derfor søkte han Universitetet om 5 000 kroner i støtte. Søknaden ble avslått. Takket være den danske grossereren Augustin Gamél i København ble penger skaffet til veie.

Som ledsagere valgte Nansen (26 år) å ta med seg disse karene: skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24), Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46).

På isflak langs Grønlands østkyst

Selfangeren Jason plukket opp deltakerne på Island 4. juni, og allerede neste dag møtte de på drivisen. Det var en kjent sak at det var vanskelig for et fartøy å trenge gjennom isen utenfor Grønlands østkyst. Det hadde tidligere bare lyktes én gang med Nordenskiölds dampskip Sofia 4. september 1883.

11. juni ble en klar og fin dag, og de var nå like i nærheten av Angmagssalik. Alt så lovende ut. Jason forsøkte å trenge gjennom isen men måtte gi opp. Landet lå da ca. 70 km innenfor. Det gikk en hel måned, fangstsesongen nærmet seg slutten og Jason gikk sørover.

17. juli var de utenfor landet ved Angmagssalik. Her var det et smalt belte av is, ca. 18 - 20 km bredt. Nå gjorde de seg klar. Nansen hadde tatt med seg en solid båt fra Norge. Det skulle vise seg at denne uansett ble for liten, og Nansen mottok med takk skipperens tilbud om å overta en av Jasons mindre fangstbåter.

Utstyret ble lagt ned i båtene og de siste brev ble skrevet. Klokken syv på kvelden var alt klart. Sverdrup førte kommandoen i den ene båten med Kristiansen og Ravna som roere, og Nansen satt i den andre med Dietrichson og Balto. Turen var begynt.

Men det skulle ikke gå som alle hadde håpet. Først så det greit ut. Etter en del vanskeligheter med sterke strømmer og is som truet med å knuse båtene, kom de faktisk så nær land at de kunne skjelne steiner og ujevnheter, like ved Sermelikfjorden. Så tetnet isen rundt dem og båtene måtte trekkes opp på et flak.

Etter en sjøsetting ble Nansens båt skadet og måtte trekkes opp på flaket for reparasjon. Himmelen hadde blitt mørk og det bygde opp til uvær. Da var det var bare å krype i posen. Et øyeblikk lettet det og da fikk de et siste glimt av Jason på vei tilbake.

19. juli klarnet det opp og de kunne fortsatt se land ved Sermilikfjorden, men nå befant de seg dobbelt så langt unna. De prøvde på ny å sjøsette båtene, men det varte ikke lenge før de måtte ta seg opp på et flak igjen. Så drev de raskt vekk fra Sermelikfjorden og fjelltoppene rundt forsvant. Neste dag, 20. juli, vokste bølgene og brøt inn over flaket. Isen som opprinnelig besto av en rund flate på ca. 30 m i diameter sprakk nå opp i mindre flak. Det bar nærmere og nærmere kysten og brenningene. I nærheten var det et stort og tykt flak som de kom seg opp på, men situasjonen var nå kritisk.

En dag hadde Ravna og Balto plutselig forsvunnet. Nansen lette etter dem, så seg rundt og brettet til slutt til side presenningen på en av båtene. Der fant han Balto og Ravna på bunnen av båten. De hadde gitt opp livet helt og forberedte seg nå på å dø.

En stund senere endret været seg til deilig solskinn. De befant seg nå ca. 55 km sør for munningen til Sermilikfjorden og avstanden til land økte raskt. Selv dette siste, tykke og solide flaket hvor de befant seg begynte å brekke opp, og en ny krise var i emning.

Til slutt måtte de sjøsette båtene og la det stå til. Nå gjaldt det bare å holde ut, skaffe seg nok søvn og være best mulig uthvilt og forberedt. Da de gikk til ro var larmen fra brenningene øredøvende og vannet bruste like utenfor teltveggen. Isflaket husket opp og ned som en skute i svær sjø. Nansen ventet hvert øyeblikk at Sverdrup, som hadde vakt, skulle purre dem ut, men det skjedde aldri. Da Nansen våknet om morgenen hørte de kun fjerne tordenskrall. Flaket var sterkt medtatt med isklumper i hauger over alt.

Teltet sto helt ute på kanten. Tett på ved siden av dem hev et svært iskoss seg opp og ned og truet med å velte inn over teltet. Sjøen skylte over flaket på alle kanter, men vollen av isklumper beskyttet teltet. Båten, som Balto hadde søkt tilflukt i, fikk en diger bølge over seg slik at Sverdrup måtte holde på den. Da det så som styggest ut, og flaket var på vei ut i brenningene, endret det retning og med merkelig fart stevnet det innover mot land. Turens mest dramatiske episode hadde endt godt.

Det ble holdt kontinuerlig vakt med avløsning annenhver time slik at det kunne varsles om isforholdene og sjøen. Alle var bekymret. De kunne jo drive ut i Atlanterhavet og på den måten være fortapt. Nansen mente at de ville komme til å få kontakt med land.

Etter et par dager var det mindre is. I en fart ble frokosten spist og båtene sjøsatt. De var nå klar av drivisen. Med norske og danske flagg foran og bak gled båtene inn mot en bratt fjellvegg. Kort etter lå de trygt i en liten vik, fikk fast grunn under føttene, tilberedte et bedre måltid og drakk kakao.

Så satte de kursen nordover, men turen gikk ikke helt smertefritt for seg. Mange steder fløt det is helt opp til land, men de tok seg fram.

Snart traff de på folk og det ble utvekslet gaver. De drev også byttehandel. Synåler og andre små gjenstander i bytte for kjøtt var det mest vanlige.

Det var stor forskjell på flo og fjære, og båtene måtte trekkes høyt opp på land. Ved en anledning holdt de på å miste dem. En ølkagge og en tilje som var brukt til å støtte opp båtene med gikk tapt. Provianten ble oversvømt, men siden den var pakket i tette kasser av blikk ble det ingen skade på den.

På mange plasser var det rikelig med sel og fugl. De jaktet og sørget for betydelige tilskudd av ferskt kjøtt.

Før avgang fra Kristiania hadde Nansen lovt at det skulle være nok av mat og drikke. De skulle få kaffe hver dag og så mye mat de kunne spise. Nå var man kommet i den situasjon at maten måtte rasjoneres. Balto klagde og mente at ingen hadde vært mette etter at de kom til kysten. Til overmål ble de kommandert til alt slags slitsomt arbeid. Nansen på sin side mente at han aldri hadde lovt noe som helst med hensyn til maten. Ifølge Nansen ville maten bare rekke til midt på Grønland dersom alle skulle spise det de hadde lyst til. Da Kristiansen kom hjem, ble han spurt om de hadde fått nok mat. ”Nei, mett hadde han aldri vært”, var svaret hans da.

Endelig i land

Omsider, den 10. august, var de ved Umivik. Her slo de leir og Nansen bestemte seg for at dette skulle være utgangspunket for ferden videre. Nå kunne forberedelsene til selve skituren begynne.

17. juli hadde de forlatt Jason, ikke langt fra Sermilikfjorden som var det opprinnelige utgangspunktet for skituren. Ved ankomsten til Umivik, 25 dager senere, hadde de tilbakelagt ca. 800 km i båtene og de befant seg ca. 110 km sør for Sermilikfjorden. Endelig kunne de fortsette, men utgangspunktet ble annerledes og de hadde mistet mye tid.

Nansen og Sverdrup foretok en rekognosering og gikk opp til omtrent 125 m over havet. Herfra så de over til en bre lengre inn. Den var sterkt oppsprukket, særlig på tvers. Oppstigning i nordvest var derfor utelukket. De valgte en annen oppstigning, men de måtte stadig snegle seg frem mellom sprekkene. Etter hvert som de kom lengre inn ble det færre sprekker og det var lettere å gå. Til gjengjeld var det nå tyngre føre og de angret på at de ikke hadde tatt med ski. Endelig sto de på toppen av “Den hvite Haug” som de døpte den, ca. 900 meter over havet. Herfra så de innover Grønland og konkluderte med at innlandsisen så mer farbar ut enn de hadde regnet med.

Utstyret

Sledene var av seig ask. De ble surret sammen uten nagler for å oppnå størst mulig elastisitet. Lengde var 2,9 m, bredde 0,5 m og meiene var 9,5 cm brede, skodd med tynne stålplater som kunne skrus av. Vekten var 11,5 kg uten stålplatene. Med platene veide de 13,75 kg. Nansen hadde ønsket seg sterke trekkhunder, men hadde ikke lyktes med å oppdrive noen før avreisen.

Det var ski til alle mann pluss noen i reserve. De hadde også med noen indianske truger som de trodde ville komme godt med ved trekking i oppoverbakke. Noen norske truger som også var med viste seg å være for små.

Teltet var firkantet. Det var laget av fem stykker, to sidestykker og to endestykker av lett bomullsduk. Gulvet var av grovere seilduk. Gulvet ble senere brukt som seil. De fem delene måtte bindes sammen med lisser. Dessverre trengte snøen gjennom lissingen. Det ville vært en stor fordel om delene hadde vært sydd sammen.

Kokeapparatet var konstruert av Nansen. Det besto av et spritapparat med to kokekar. Begge karene var isolert med tykk filt. Av snø med en temperatur på bortimot minus 40 grader kunne de få fem liter kokende sjokolade i et av karene og fire liter vann i det andre ved forbruk av 0,35 liter sprit. For å smelte vann hadde hver mann en flat lommelerke som ble fylt med snø.

Maten var mest mulig næringsrik i forhold til vekten. De hadde svensk knekkebrød, kjøttkjeks og pemmikan som viste seg bare å være laget av tørket kjøtt og ikke tilført fett. Slik kom de til å lide av fetthunger. De hadde smør, men altfor lite. I tillegg hadde de tatt med sjokolade, ost, karvekål, tørket kveite, kondensert melk, te, sterk kaffeekstrakt m.m.

De hadde ingen alkohol, og om dette sier Nansen: “Alkohol i enhver form er etter min erfaring aldeles forkastelig, den gir kanskje litt varme og hygge i øyeblikket, men en må betale for det siden”.

Han er mer positiv til tobakken når den blir ”nydt med måte, men også den slapper legemskreftene og svekker nervene, utholdenheten og seigheten i det hele”. Derfor var det bare med tobakk for én pipe hver søndag og på festdager.

Det var et stort antall instrumenter med av forskjellig slag, blant annet kompass, teodolitt, lommesekstant, termometre, ur, fotografiapparat, kikkerter og barometre m.m.

Dette hadde de også tatt med seg: to gevær med rifle- og hagleløp, isbrodder, tau, skistaver med alpeøkser, fyrstikker, flint og stål, brennglass, sprit, et lite apotek, bæresekk med reserveklær og presenninger.

Til fjells

Den 15. august var alt klart. Den opprinnelige planen om å gå fra Angmagassalik hadde de gitt opp. Umivik var altså nytt utgangspunkt og Kristianshåb var fortsatt målet.

Sledene ble lastet med mer enn 120 kg, og det viste seg at dette ble for tungt. Derfor lastet de om slik at vekten på fire sleder ble ca. 100 kg. Den femte ble adskillig tyngre og skulle trekkes av Nansen og Sverdrup.

Den første dagen kom de fire km frem og opp i en høyde av 180 m. Allerede 17. august ble de liggende værfast i teltet i tre dager.

De slet med mange og store sprekker i isen, men 21. august var de oppe på innlandsisen og har lagt bresprekkene bak seg. Nå hadde de ikke tilgang på vann lenger, og det eneste drikkevannet de får er vann som smeltes på blikkflaskene som de har inne på brystet.

På fire dager var de kommet 18 km fra utgangspunktet og opp i 870 meters høyde. Stigningen så nå ut til å bli jevnere, men fortsatt var det enkelte sterke stigninger der de måtte være flere om hver slede.

Føret var godt og fremdriften god, men det varte ikke lenge. Nysnø og frost førte til at sledemeiene som var stålbeslått gled dårlig.

Oljeduktrekkene til soveposene ble forsøkt brukt som brensel. Forsøket var imidlertid ikke bare vellykket siden teltet ble fylt av røyk og sot. Det gikk bedre etter hvert da de flyttet ildstedet ut. Ved en anledning hadde Nansen veltet bønnesuppen som sto til koking inne i teltet. Den fløt ut over gulvet sammen med snø, is og brennende sprit fra kokeapparatet. Da ble suppen samlet opp på midten av gulvet og tømt tilbake i kjelen.

27. august var de kommet opp i 1880-meters høyde. Hvor mye høyere de ville komme var det ingen som visste. Dette var uoppdaget land. Samme dag rigget de om sledene og satte seil. Dette møtte stor motstand, særlig hos samene. Sledene ble satt ved siden av hverandre, og med staver på tvers ble de surret sammen til to flåter. Gulvet i teltet og to presenninger ble brukt som seil. Målet var fortsatt Kristianshåb.

Motvind og dårlig føre gjorde at det ville være mer enn tvilsomt om endepunktet faktisk ble Kristianshåb. Dit var det 595 km og det ville gå langt ut i september før målet kunne nås. Da ville siste båt til København forlengst ha gått. Til Godthåb var det 470 km. Ulempen her var at ca. 100 km av ferden måtte gå over bart land med dype fjorder og høye fjell.

Seil ble satt og de hadde bestemt seg for å prøve å nå Godthåb. Underveis inntraff en del uhell. Kristiansen tråkket feil på en fokkeskavl og fikk vanskeligheter med å gå. Flere av dem ble snøblinde. Løs snø gjorde det nødvendig å bruke truge. Etter hvert da de lærte seg teknikken kom disse virkelig til nytte, men etter få dager tok de skiene i bruk igjen. Det var nå allikevel det beste fremkomstmiddelet, syntes alle.

De tre ukene som nå fulgte ble preget av et ensformig slit. Føret var tungt og den fine fokkesnøen som falt var som sand å gå på. Fetthunger, tørst og kulde var daglige plager.

Da Nansen gikk til køys den 11. september, la han et sprittermometer under hodeputen. Det var sunket dypt under skalaen på minus 37 grader. Professor Mohn regnet senere ut at de hadde hatt temperaturer på under minus 40 grader om nettene. Dagtemperaturen varierte mellom minus 20 og minus 15.

Nansen tørnet som regel ut en time før de andre for å lage frokost. Om morgenen var teltet dekket med rim på innsiden og temperaturen lå på mellom 30 og 40 minusgrader.

Slitet med å trekke sledene gjennom den hvite ørkenen fortsatte. Etter to timer ble det som regel delt ut en plate kjøttsjokolade til hver. Middagen ble inntatt mens de satt på sledene. Med en liten brevvekt ble det veid opp en nøyaktig rasjon til hver mann. Etter enda et par timer var det gjerne ved femtiden “eftasverd”. Så trakk de til det ble kveld, bare avbrutt av en liten hvil og enda en plate kjøttsjokolade. Kveldsstunden i teltet var høydepunktet på dagen. Kveldsmåltidet besto som regel av varm suppe eller lapskaus.

Fettsulten var sterk og smøret smakte spesielt godt. Det ble delt ut en kvart kilo smør per mann i uken. Det beste de visste var å spise smøret i store klumper. Nesten like høyt i kurs som smøret sto tobakken. Den pipa de fikk hver søndag ble tøyd lenge. Først røkte de tobakken, så røkte de på asken og treet i pipehodet. Det rakk ikke til for hele uken, så enkelte stoppet tjæretau i pipa og røkte, andre tygde på tjæretau. Nansen prøvde også å tygge tau, men det smakte ille. Derimot fant han ut at det var godt å tygge på trefliser. Det holdt munnen fuktig og lesket litt for tørsten.

Siden det var begrenset med sprit til oppfyring og smelting av snø og is, ble det dårlig med vann. Tørsten og fetthungeren var påtrengende. Til sammen ble det veid opp ca. 1 kg mat per person per dag.

For å holde riktig kurs ble posisjonen holdt à jour, og det ble gjort meteorologiske observasjoner med få timers mellomrom.

Toppen og nedstigningen mot vestkysten

Den 4. september hadde de passert den høyeste ryggen som lå på 2 720 meter over havet. Den ellevte var de kommet ned til 2 600, og de regnet med at snart ville det være bart land i sikte. De hadde regnet ut at det gjensto 125 km. I virkeligheten skulle det vise seg at det var 190 km igjen til målet. Følgelig var det intet bart land å se.

Den 17. september var det gått to måneder siden de hadde forlatt Jason. Den 18. frisknet vinden til og endelig var det håp om god seilevind. Tross Baltos forsikring om at seiling på snøen var det rene idioti ble seil satt. To og to sleder ble bundet sammen. Sverdrup, Nansen og Kristiansen bemannet den ene, og Dietrichson, Ravna og Balto den andre.

Under seilasen samme ettermiddag ropte plutselig Balto: “Land der forut”. Og sannelig gjennom snøfokket skimtet de en fjelltopp. Kursen ble lagt om mot toppen og seilasen gikk strykende. Nansen var styrmann. Da det begynte å skumre, fikk han se noe mørkt forut. Han tok det som en alminnelig skyggevirkning og kjørte rett på. Plutselig oppdaget han at det var noe annet, kastet seg rundt og skar opp i vinden. Og det var i siste liten, han sto på kanten av en bred sprekk. Han fikk stoppet den andre sleden også og situasjonen var under kontroll, men det var like før ferden hadde endt her. Nå var de på nytt kommet inn i et sprekkområde. Men været klarnet og i det lyse måneskinnet så de godt nok til å unngå de verste sprekkene.

Mens Dietrichson og Balto satte opp teltet om kvelden den 21. september, dro Nansen, Sverdrup og Kristiansen ut for å se på isen. De var bundet sammen i tau fordi isen var uvanlig stygg med skarpe kanter og kløfter. Nansen fikk øye på en liten mørk flate mellom isryggene. Det så ut som vann. Da han stakk staven nedi var det bløtt. De kastet seg ned med munnen mot vannflaten og sugde i seg alt det vannet de orket. Etter å ha tørstet så lenge på knappe vannrasjoner var det en usigelig nytelse å kunne drikke så mye de orket. De følgende dagene gikk de bortover breen slik at de kunne se ned til en av armene som gikk ut fra Godthåb-fjorden.

Den 24. om formiddagen kom Nansen til en bratt skråning. Under ham lå bart land og isen hvelvet seg like ned i et islagt vann. Snart sto alle mann på kanten av skråningen, og så satte de utfor. De tok seg over isen på vannet og spente av seg broddene som de hadde brukt på breen de siste dagene. Innlandsisen var beseiret. Det var godt å kjenne jorden og stien under føttene.

Den nærmeste fjorden, Ameralikfjorden, skar inn i landet sør for Godthåb, og nå gjaldt det å komme seg til bunnen av fjorden. De tok med seg mest mulig av det nødvendigste. Resten ble samlet i en haug på sledene og dekket med presenninger for å hentes senere.

Målet

Den 26. september sto de endelig ved bredden av Ameralikfjorden. Langs bredden av fjorden vokste det mange steder to meter høye kjerr av vier og or. Spørsmålet var nå hvordan de skulle komme seg videre. Det ble besluttet at de skulle bygge en båt, og Sverdrup og Nansen skulle reise av sted når båten var bygget.

Til spileverk tok de to lange bambusstenger og en skistav av bambus. Til spant ønsket de å bruke de bøyde askestengene i kjelkene, men det ville ta flere dager å hente disse. De bestemte seg derfor for å bruke viergrener. Med hardt arbeid og stor oppfinnsomhet var de i stand til å bygge skroget.

Seildukstrekket som hadde tjent som teltgulv ble sydd om til båtform og strammet over skroget, og en av verdens mest originale båter var skapt. Den var 2,56 m lang, 1,42 m bred og 61 cm dyp. Akterspeilet var tvert avskåret.

Den kunne bare ta to mann, og var ikke akkurat lettrodd. Den var heller ingen skjønnhetsåpenbaring. De lagde fire årer. Som åreblader brukte de gaffelformede viergrener som ble surret på endene av fire bambusstokker.

Å lage tofter til båten skulle vise seg å være det vanskeligste. Den ene toften besto av det runde, smale teodolitt-stativet, den andre av to tynne bambusstokker.

De tok med seg nødvendige klær, gevær, ammunisjon og proviant. Det var overraskende hvor mye de faktisk fikk plass til. Det skulle vise seg at båten faktisk var ganske lett å ro.

Den 29. september startet de. Etter noen timer på toftene verket det i hele kroppen. Om kvelden gikk de på land. Nansen hadde skutt seks store blåmåker og nå spiste de to hver. Da Sverdrup senere ble spurt om de hadde rensket måkene godt, svarte han: “Å, jeg vet ikke, jeg så nok at Nansen karet noe ut av dem, det var vel noen av tarmene, og resten gikk vel ut i suppen, men bedre mat har jeg aldri spist”. De fortærte også hode og føtter.

Til Godthaab

De to neste dagene var preget av motvind, men båten virket bra. Langt på dag den 3. oktober sto vinden opp etter sundet mot Godthaab. Etter hvert fikk de øye på flere eskimohus. Folk kom strømmende ut, pekte, gestikulerte og snakket. De var mildt sagt forundret over å se to menn i en halv båt. Alt utstyret og båten ble landsatt. En blond hyggelig mann kom bort til dem. Han snakket engelsk fordi han regnet med at Nansen og Sverdrup var forliste engelske sjøfolk. Den elskverdige herren viste seg å være Gustaf Baumann, ansatt ved den danske handelsplassen i Godthåb. Det skulle vise seg at høstens siste skip til København hadde gått for flere måneder siden.

Det var ingen andre skip i Grønland som kunne nås nå. Det eneste skipet, Fox, lå i Ivigut og skulle gå i midten av oktober. Dit var det 400 km. Å komme hjem i 1888 kunne de bare glemme.

Stedet de var kommet til het Nyherrenhut, litt sør for Godthaab. Der ble de hilst med salutter, flaggene gikk til topps og invitasjoner til en større middag ble sendt ut. For første gang på flere måneder kunne de stikke hodet ned i vaskevannsbollen og holde storvask. Så skiftet de til rent undertøy og følte seg som nye mennesker.

Det var to ting som sto i hodet på dem på dette tidspunktet. For det første gjaldt det å få hentet de andre medlemmene av ekspedisjonen, deretter å prøve å få gitt beskjed til Fox i Ivigtut. Etter at Nansen først hadde sendt forsyninger som besto av masse mat, tobakk, piper og mye annet i to kajakker, fikk han brev fra Dietrichson om at alt sto bra til og at de var svært tilfreds med alt de hadde fått.

Så ordnet de med en båt for å hente de fire forlatte, og den 12. oktober var alle ekspedisjonens medlemmer samlet i Godthaab. En dag fikk de høre at det hadde kommet noen kajakkmenn sørfra. De hadde med brev fra Ivigtut. Kajakkposten hadde nådd Fox i det øyeblikk hun skulle lette anker.

Nansen skriver om oppholdet i Godthaab: “Og så levde vi vinteren over i Grønland og hadde en interessant og på mange måter lærerik tid sammen med de danske folkene i Godthaab og sammen med eskimoene der og i omegnen. Vi studerte eskimoenes liv og forsøkte å lære oss å padle kajakk og å dra på jakt. De er merkelig ufordervede og tiltalende naturfolk, med enkle livs- og samfunnsforhold, hvor brødnid og havesyke og klasseforskjell ikke har gjort menneskene griske og misunnelige.”

I løpet av vinteren levde Nansen for en stor del sammen med eskimoene og skrev boken Eskimoliv. Denne omhandler: Grønland og eskimoene, kajakken og kajakkredskapene, vinterhus, telt, konebåter og reiser, karakter og sosiale forhold, kjærlighet og giftermål, moral, rettergang, trommedans og fornøyelser, begavelse og kunstsans, litteratur, religiøse forestillinger og overtro, europeere og innfødte.

Nansen tok med seg en rekke gjenstander hjem fra Grønland, som nå er å finne på Frammuseet.

Hjem

Den 30. mai 1889 kom ekspedisjonen tilbake til Kristiania. Hundrevis hadde møtt frem og en hel flåte dampskip. Da de nærmet seg havnen og festningen, så de at kaia var svart av mennesker og Dietrichson sa: “Se, er det ikke pent med alle menneskene, Ravna?”. “Jo, pent, meget pent, hvis det bare hadde vært rein,” svarte Ravna.


 

GRØNLANDSEKSPEDISJONENS RUTE:

 17. JULI 1888GRØNLANDS SØRØSTKYST   10. AUGUST UMIVIK PÅ FASTLANDET   26. SEPTEMBER AMERALIKFJORDEN PÅ VESTKYSTEN  GODTHÅB  30. MAI 1889  KRISTIANIA

POLARSKIP

POLARSKIP

Polarskipet Fram

Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland - nå Nunavut-regionen i Canada - 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.

Teorien bak Frams konstruksjon

Teorien om at det måtte være en øst-vestlig strøm over Polhavet ble fremmet av meteorologiprofessor og Meteorologisk institutts første direktør, Henrik Mohn, i 1884. Rester fra det amerikanske ekspedisjonsskipet Jeannette var blitt funnet det året ved Grønlands sørvestkyst. Jeannette hadde blitt skrudd ned i isen ved de Nysibirske øyene (Novosibirskiye ostrova) i 1881. Fridtjof Nansen leste om Mohns teori og relaterte den til drivved og jord fra Sibir som han hadde oppdaget i isen utenfor Grønland i 1882.

Å tvinge skip gjennom isen i Arktis for å nå Nordpolen var uten hell blitt forsøkt mange ganger allerede. Nansen tenkte på en helt ny måte: å bygge et skip “så lite og så sterkt som mulig ... og etter et slikt prinsipp at det kan utholde isens trykk”. Med et slikt skip kunne han drive av gårde og derved bevise strømteorien, samtidig som han forhåpentlig kunne drive over eller veldig nær Nordpolen.

For å oppfylle planen måtte et skip konstrueres som aldri var blitt gjort før – et fartøy som kunne stå imot polisens ødeleggende krefter i flere år. Det er derfor takket være Fridtjof Nansens djerve teorier at Frams nyskapende form og proporsjoner ble slik de ble. I dag har hun en enestående posisjon i polarforskningshistorien som det skipet som seilte både lengst mot nord og lengst mot sør. Disse rekordene ble oppnådd på den første og tredje Fram-ferden.      

Fram bygges

Etter at Stortinget hadde bevilget 280 000 kr til tiltaket (18¼ mill.kr i dag), og diverse entusiastiske privatpersoner hadde bidratt med sitt, ble arbeidet startet med å bygge et polarfartøy etter Nansens spesifikasjoner.

Nansens nærmeste rådgiver i prosjektet var Otto Sverdrup, mens byggearbeidet ble overlatt til Colin Archer i Rekkevik ved Larvik. Det var ingen enkel oppgave. Nansen ønsket seg et fartøy som skulle være lite og lett, men sterkt nok til å motstå skruisens nådeløse trykk. Skroget måtte konstrueres slik at skipet ville bli presset opp av isen og ikke nedover, slik en hasselnøtt beveger seg som skvises hardt mellom fingrene.

I tillegg måtte fartøyet være et trivelig oppholdssted for mannskapet som skulle tilbringe flere år om bord. Det endelige resultatet ble et betydelig større skip enn Nansen hadde tenkt seg, med et deplasement på 800 tonn (fullastet), lengde ca 39 m, bredde ca 11 m og dyptgående ca 5 m. Bredden i forhold til lengden ga den styrke i isen, men førte i tillegg til at Fram rullet på ubehagelig vis i åpen sjø.

Nansen, Sverdrup og Archer holdt nær kontakt gjennom hele byggeprosessen. Archer lagde tre modeller og fire tegninger før byggingen tok til, og justeringer og endringer ble foretatt hele veien.

Materialene ble spesielt utvalgt. Eik og jern var hovedmaterialer, med pitchpine, norsk furu og greenheart i tillegg. De enkelte delene ble enten lagt dobbelt eller ble forsterket på forskjellig vis. Spantene var av naturlig krumvokst eik, boltet sammen parvis og lagt med bare 5 cm mellomrom. Mellomrommet ble fylt med en flytende blanding av bek, tjære og sagflis. Kjølsvinet var av pitchpine, som har et naturlig høyt kvaeinnhold som beskytter mot råte. Det ble lagt dobbelt, med to bjelker i høyden, bortsett fra under maskinrommet hvor det ikke var plass. Ishuden utenpå skroget var av greenheart og ble festet slik at isen kunne rive den av uten å skade skroget nevneverdig. Greenheart er en svært hard og holdbar tresort og den tetteste sorten i handel.

Spantene ble kledd innvendig med pitchpine-bord, mens det på utsiden var to lag med eik under ishuden. I boligdelen ble pitchpine-kledningen dekket med et lag tjæret filt under tre lag panel isolert i mellomrommene med kork, filt og linoleum. I tillegg til valg av materialer og ekstra forsterkninger, var det andre tilpasninger som skulle hjelpe Fram i å motstå presset fra isen. Roret var forsterket med tre tunge, u-formede jernrammer og både ror og propell kunne heises opp. Skipets akterende var konstruert slik at den var dobbel med en todelt brønn hvor roret og propellen kunne heises opp og vekk fra isen. Roret var i tillegg plassert så lavt som mulig for å unngå kollisjoner med isen.

Fram var designet som en tremastet skonnert, med en stående rigg av stålwire og liggende rigg av hamp. En vindmølle ombord drev en generator som ga strøm til belysning, og en dampmaskin på 220 hk ga en fart av 6-7 knop i rolig sjø. Den 26. oktober 1892 ble Fram døpt av Nansens kone Eva og sjøsatt fra Colin Archers båtbyggeri i Larvik.

Den andre Fram-ferd

Under Colin Archers ledelse ble det gjort enkelte endringer og forbedringer på Fram før Otto Sverdrups andre Fram-ferd tok til.

Kjølen hadde opprinnelig blitt bygd slik at lite stakk ned under bunnplankene, både for å beskytte den, for å gjøre skipet mindre dyptgående og for å gi større manøvreringsevne i isen. Det gjorde imidlertid at skipet var vanskelig å styre i åpen sjø. En falsk kjøl ble derfor montert, fra 0 til 39 cm dyp fra stevn til akter, og festet slik at den kunne rives av uten å skade hovedkjølen nevneverdig. Et nytt øvre dekk ble påmontert fra maskinrommet til baugen, som økte fribordet midtskips med 1,9 m. Det opprinnelige dekkshuset ble fjernet. Dette ga mye større plass til boligdelen, som ble fikk en salong til med tre enkeltlugarer på hver side i tillegg til de opprinnelige lugarene akter. En ny, relativt romslig bysse ble bygget mellom de to boligdelene og det ble også plass til et verksted og laboratorium.

For å isolere lugarene bedre ble ekstra panel satt på 30 cm fra skipssidene og rommet imellom ble fylt med kork. Korkisolasjon ble i tillegg fylt på flere steder. Dampmaskinen på 220 hk ble beholdt.

Den tredje Fram-ferd

Fram hadde ligget i opplag i flere år før Amundsen fikk lov til å bruke henne til sin ekspedisjon i 1910. Denne gangen ble hun satt i stand ved marinens hovedverft på Karljohansvern i Horten.

Noen av bordgangene over og under vannlinjen, samt flere planker på øvre dekk, måtte skiftes ut. En del av riggen måtte erstattes og et nytt dekkshus ble bygget fra overgangen mellom øvre dekk og poop-dekket mot mesanmasten. Et nytt ratt ble plassert på taket til dekkshuset, mens det gamle rattet ble beholdt som reserve.

Den gamle dampmaskinen ble erstattet med en moderne svensk dieselmotor på 180 hk fra Dieselmotorer AB, en nyvinning for polare ekspedisjonsskip.

Fram reddes

Etter avgangen fra Antarktis i 1912 ble Fram seilt til Buenos Aires, hvor hun ankom 25. mai. Roald Amundsen skulle nå fortsette med den opprinnelige planen å drive over Polhavet på en mer nordlig rute enn den første Fram-ferden hadde klart. Planen var å seile rundt Sør-Amerika og nordover til Beringstredet. Amundsen hadde mye å ordne før den nye ferden kunne ta til og i oktober 1913 ble Fram seilt nordover til Colón ved atlanterhavsenden av Panamakanalen. Det berømte polarskipet skulle få æren av å seile først gjennom kanalen. Imidlertid ventet hun frem til 1. desember uten at kanalen ble klar til åpning, og det ble bestemt at hun skulle seiles sørover rundt Kapp Horn og så nordover til San Francisco. Tilbake i Buenos Aires fikk kaptein Nilsen beskjed om å returnere til Norge i stedet. Fram ankom Horten 16. juli 1914.

Under første verdenskrig ble det ikke mulig å få til en ny polarekspedisjon og Fram ble liggende i Horten. De lange månedene i tropiske farvann hadde utsatt trevirket for pelemark og skipets tilstand var generelt for dårlig til en ny ekspedisjon. Amundsen fikk derfor bygget et nytt polarskip, Maud. Heldigvis vokste følelsen i Norge av at et slikt skip ikke burde overlates til herjing fra vandaler og utsatt for vær og vind. Flere komiteer ble dannet for å arbeide for å bevare Fram, men uten hell. Så ble Otto Sverdrup, som var dypt bekymret for sitt gamle skips fremtid, formann i Framkomiteen i 1925 og gikk helhjertet inn for å redde henne.

Fram ble slept, nesten som et vrak, til Framnæs mek. verksted i Sandefjord i 1929. Med sjenerøs støtte fra skipsreder og hvalfangstmagnat Lars Christensen og under oppsyn av Sverdrup, ble hun restaurert. Det ble bestemt å føre Framtilbake til den tilstand hun hadde vært i under Sverdrups andre Fram-ferd siden hun da, ifølge eksperter, hadde ”vært på sitt beste”. Tømmer til mastene måtte hentes fra vestkysten av Amerika, da det ikke fantes trær av slike dimensjoner i Norge.

I mai 1930 ble Fram tauet til Trondheim for visning på en utstilling der, og i september/oktober ble hun slept tilbake til Oslo, med besøk i en del kystbyer underveis.

Otto Sverdrup døde 26. november og Lars Christensen fortsatte arbeidet med bevaring av Fram. Hun ble slept tilbake til Horten og videre til Sarpsborg, hvor hun lå til 1934 tildekket med bølgeblikk.

Sverdrup hadde ment at Fram burde landsettes og et hus bygges over henne, høyt nok til å få med mastene. Ved kgl. resolusjon av 19. juni 1931 ble eierskapet til Fram overdratt til Komiteen for bevarelse av polarskipet “Fram”, og maskinen ble tilbakeført fra den tekniske høyskolen i Trondheim. I mars 1935 ble fundamentet lagt for det 1500 m² store Fram-huset på Bygdøy i Oslo.

Fram ankom Oslo på sin siste reise 6. mai 1935, slept av taubåten Høvdingen og ført av kaptein Oscar Wisting. Det tok mer enn to måneder å få skipet på land, med en liten elektrisk motor på 2 hk som dro henne opp med en fart av 1 cm per minutt. Skuta var på plass 10. juli og huset kunne da bygges rundt. Det var nesten ferdig ved årsskiftet.

Sjømenn og andre interesserte fra hele verden sendte penger til innsamlingen til Frams bevarelse - til sammen 252 000 kr (8,5 million kr i dag). Bygget sto ferdig våren 1936 med en kostnad på 240 000 kr. Kobbertaket kostet 20 000 i tillegg. Den 20. mai 1936 ble Fram-huset åpnet i nærvær av Kongen, Kronprinsen og andre fremstående personer. Deltakere fra alle tre Fram-ferdene var også til stede, blant andre Sigurd Scott-Hansen fra den første, Gunnar Isachsen og Adolf Lindstrøm fra den andre (Lindstrøm også fra den tredje) og Oscar Wisting fra den tredje.

Konklusjon

Tre ganger brakte designerens og skipsbyggernes fremragende dyktighet Framtrygt hjem igjen til Norge - etter reiser til verdens kaldeste og farligste steder. Dette hadde naturligvis ikke latt seg gjøre uten førsteklasses navigasjon og enestående sjømannskap.    

I dag er den stolte skuta utstilt for publikum i museet på Bygdøy i Oslo som bærer hennes navn. Velkommen ombord!

POLFARERE

POLFARERE

Nansen, Fridtjof (1861-1930)

Mange anser Fridtjof Nansen for å være en av de største personligheter Norge noen gang har fostret. Allerede som ung mann ble han en legende – han var selve personifiseringen av en ekte helt, og han ble den første kjendis blant både idrettsutøvere, oppdagere, forskere, statsmenn og humanister. Lenge etter sin død ble han husket og hyllet for å være den fremste eksponent for medmenneskelighet og humanitært arbeid.

Som ung mann ledet Nansen svært vågale ekspedisjoner i Arktis. Den første fant sted da han var 27 år gammel, da han krysset innlandsisen på Grønland på ski, og fem år senere da han seilte over Polhavet med polarskipet Fram. Som vitenskapsmann var han en pionér på en rekke områder innen zoologi og oseanografi. Under unionsoppløsningen med Sverige i 1905 kom hans kvaliteter som statsmann frem. Etter første verdenskrig viet han seg til humanitært arbeid, og ga alt internasjonalt hjelpearbeid en helt ny dimensjon. Uansett hva han drev med, satte han spor etter seg.

Fridtjof Nansen levde i en epoke av historien som virkelig trengte en mann av hans kaliber. I sitt livs forskjellige faser skaffet han seg alltid den nødvendige kunnskap for å utrette det han ville og løse de oppgavene han sto overfor. På en måte var det som om han ble lokket på, kallet av ting i tiden, og bare tok den ene utfordringen etter den andre. Da Nansen var helt ung spredde det seg en veldig interesse i folk for naturen og friluftslivet. Fjellene og villmarken ble oppdaget og tatt i bruk. Det ble populært med utendørsaktiviteter, og det å utvikle sin fysiske styrke og utholdenhet ble en del av datidens menneskeideal. Og dette var en periode da folk hungret etter noe å tro på, nye idealer. Nå bar ikke de store heltene uniform eller en skinnende rustning lenger. Var du vitenskapsmann eller polfarer og bar hvit frakk eller en enkel skinnanorakk, da var du noe å se opp til. Uoppdagede områder av kloden ventet på å bli erobret. Nye sjøveier ble funnet og kartlagt. Det gjaldt å være modig, utholdende og viljesterk. For en mann som Nansen med hans evner og attributter var det umulig ikke å la seg påvirke av disse strømningene i tiden.

Noen vil si at det var ærgjerrighet som drev ham, og han ville nok ikke ha nektet for det selv. Å ha store ambisjoner var positivt, mente han, men de bør være knyttet til menneskehetens utvikling og fremskritt. Hans egne ambisjoner hadde ikke noe med å berike seg selv å gjøre, verken på den ene eller den andre måten, og han var heller ikke opptatt av makt og innflytelse. Han hadde ikke noe til overs for den slags. Ambisjonene hans var uløselig knyttet til muligheten for at en større del av menneskeheten skulle få det bedre: få bedre livskvalitet, få vite og få lære mer, få større og bredere innsikt i og forståelse for ting og fenomener. Hvis han som et eksempel kunne vekke denne type ærgjerrighet i mennesker, var det ingenting som ville glede ham mer. Han appellerte til ungdommen og ba dem følge eventyrlysten og utforskertrangen i seg selv. ”Vi har det alle i oss, det er denne underlige lysten til å utrette noe, til å fylle livet med noe mer enn en daglig reise hjemmefra til kontoret og tilbake igjen. Det er denne alltid tilstedeværende lysten til å overkomme vanskeligheter og overvinne farer, til å finne skjulte ting, til å søke etter plasser utenfor opptråkkede stier, det er kallet mot det ukjente, mot landene bortenfor, den hellige kraften dypt nede i menneskets sjel, det er denne spiriten som drev de første jegerne til nye steder og som kanskje ligger til grunn for det største av alt – nemlig tankens kraft som sprer sine vinger og flyr rundt der hvor friheten er og hvor det ikke finnes grenser.”

Ungdomsårene

Fridtjof Nansen ble født i Christiania (Oslo) 10. oktober 1861. Faren hans var advokat med egen privatpraksis. Begge foreldrene hans hadde tidligere vært gift og hadde barn fra før, og disse halvsøsknene passet mye på Fridtjof og hans yngre bror Alexander da de var små. Den eldste halvbroren fikk stor betydning for den kjærligheten til naturen som Fridtjof skulle utvikle, en kjærlighet som fulgte ham hele livet. Hjemmet deres lå ved porten til Nordmarka, med sine store skoger og åpne landskap, og elver og innsjøer til å fiske i. Nærheten til naturen formet hans personlighet. Vennegjengen pleide å organisere idrettsstevner og konkurranser sommer som vinter, og han skjønte raskt at hans fysiske styrke var noe andre så opp til. Nansen-familien hadde begrenset med penger, noe som til stadighet førte til bekymring for hvordan de skulle greie å finansiere skolegang og studier for guttene sine. Derfor ble Fridtjof rådet til å søke seg inn i Forsvaret etter gymnaset. Her fikk han utdanning gratis og kunne være mye utendørs. Uansett ble det slik at Fridtjof begynte å studere zoologi ved Universitetet i 1881. Like etter at han var i gang med studiene fikk han et tilbud som kom til å forandre hele hans karriere. En venn av faren trengte en student til en større hval- og selfangstekspedisjon til Arktis. En skute på 62 mann skulle av gårde og Nansen ble eneste passasjer.

På denne reisen møtte han ishavet og Arktis for første gang, og ble så fascinert av denne ville og uberørte delen av verden at han bestemte seg tvert for å komme tilbake. Hver eneste dag var en kamp for å overleve for både mennesker og dyr. Den unge forskeren arbeidet iherdig med å studere dyr, temperaturforhold, havstrømmene, isen og nordlyset. Hver dag var full av forskjellige fenomener, og det han så appellerte også til kunstneren i ham. Tegnepapir, blyanter og pensler var alltid i nærheten. Han malte nordlyset og isfjellene og tegnet mennesketyper som han ikke hadde sett før, og brukte også kameraet sitt flittig. Han ble besatt av ideen om å vende tilbake en dag. Her kunne han virkelig få testet styrken sin, men han forsto at han måtte spille på lag med naturkreftene, og ikke mot dem. Denne overbevisningen fulgte ham hele livet - det ble et motto han levde etter og som han fikk god bruk for.

Selv om de vitenskapelige resultatene av denne ekspedisjonen ikke var mange og umiddelbare, var det på denne reisen at Nansen gjorde sine første observasjoner av havstrømmene som går fra Sibir over Polhavet og ned til Grønland. Han fant drivtømmer som han først trodde var amerikansk furu, men som han senere skjønte var treverk som hadde drevet med isen fra Sibir. Han fant noe grått organisk materiale også på isen, og da han kom hjem viste det seg at det stammet fra området rundt Beringstredet. Dette og andre funn tydet på at isen var i konstant bevegelse og drev over Polhavet fra havet nord for Sibir. På denne reisen unnfanges ideen om at det må være mulig å drive innefrosset i pakkisen med et skip, om det bare var sterkt nok og riktig konstruert. På høsten i 1882 begynte han å arbeide ved Bergen museum, hvor han hadde fått en stilling som kurator. Her var det et ordentlig forskningsmiljø, og den store inspiratoren var Daniel C. Danielssen som hadde deltatt på en stor norsk polhavsekspedisjon i 1876-78. En annen prominent personlighet var doktor Armauer Hansen, som hadde oppdaget leprabasillen i 1873 og blitt verdensberømt.

Forskere innen naturvitenskapene kom langveis fra og oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved Bergen museum. Besøket av Louis Pasteur i 1884 illustrerer godt hvor høyt dette forskningsmiljøet sto i kurs. Det var på denne tiden at teoriene til Darwin begynte å bre om seg og fikk gehør.

I Bergen var mulighetene store for å studere sjødyr, og Nansen kunne fortelle at havet og strømmene langs kysten av Norge var et eldorado for zoologer.

En av amerikanerne som besøkte museet ville at Nansen skulle si ja til en vitenskapelig stilling under professor Othniel Marsh ved Yale-universitetet. Dette var et flott tilbud på en interessant og utfordrende jobb, men Nansen ville avslutte studiene sine i Norge. Fridtjof Nansen hadde tidlig planene klare for forskningen sin, og hans første avhandling ble rost opp i skyene av eksperter på området. Prosjektet var en grundig studie av den bitte lille parasitten myzostomida. Nansens studier av nervesystemet til disse parasittene gjorde ham til et kjent navn internasjonalt innen zoologi, og avhandlingen hans ble publisert i et tysk vitenskapelig tidsskrift. Hans neste viktige avhandling var studiet av slimålens nervesystem (myxina glucinosa). Denne la grunnlaget for hans doktorgradsavhandling, som han fullførte senere etter studieopphold i Tyskland og Italia. Avhandlingen het The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System. Den var på 118 sider med 113 diagrammer som Nansen hadde tegnet selv på steinplater og ble skrevet og utgitt på engelsk med et sammendrag på tysk. For at så mange som mulig skulle kunne lese den, lagde han også en kortversjon på norsk med et sammendrag på fransk, og et til det tyske tidsskriftet Anatomischer Anzeiger. På to år greide han, i tillegg til å sluttføre arbeidet med alle eksperimentene sine, å utgi hele avhandlingen og lage kortversjoner på fire forskjellige språk.

Det finnes ikke noe som tyder på at Nansen fikk noen form for hjelp under arbeidet med doktoravhandlingen annet enn støtte og mye god oppmuntring. Han fortsatte å få jobbtilbud mens han ennå var i Bergen, blant annet fra Universitetet i Indiana, men takket nei. Faktisk gikk han gjennom en ganske tung periode av sitt liv i disse årene, hvor han veldig ofte var misfornøyd med å måtte tilbringe så mye tid innendørs og i laboratoriet sitt. Nansen lengtet etter ishavet, det frie, ville og åpne Arktis. I en artikkel han skrev til et geografisk tidsskrift fortalte han nok en gang om sine observasjoner av isen på Øst-Grønland. Her nevnte han at det måtte være mulig å komme seg inn til land ved å gå over isen og trekke utstyret sitt med seg på sleder. En av de få som hadde lyktes med komme i land på østkysten av Grønland var den svenske polfareren A. E. Nordenskiöld. Da Nansen hørte dette ble han bare enda mer ivrig på å gjøre et slikt forsøk. Han mente det måtte være mulig å krysse Grønland på ski fra øst til vest. Da ville man ikke ha noen retrettmulighet. Østkysten var eneste alternativ, man ville ikke ha kontakt med verden utenfor og ikke noe skip kunne komme dem til unnsetning. Denne holdningen var typisk for Nansen, nemlig å brenne alle broer og kun ha én vei å gå - fremover. Mottoet Fram eller død ble en slags ledetråd for ham i alt han fant på og gjorde.

De fleste eksperter på området karakteriserte planen til å begynne med som galimatias. Det ble ikke ansett som mulig for noe menneske å kunne krysse innlandsisen uten ved hjelp av hunder, og det ble sett på som uansvarlig ikke å ha en base å returnere til. Men, den 27 år gamle zoologen hadde bestemt seg og søkte Universitetet om økonomisk støtte. Søknaden begynte slik: ”Det er min intensjon denne sommeren å gå på ski over innlandsisen på Grønland fra øst til vest”. Søknaden ble avslått, og Nansen ble veldig skuffet. Men så ble han tilbudt 5000 kr av den danske grosserer August Gamél, og kunne dermed sette planen ut i livet.

Fridtjof Nansen og de fem medlemmene av ekspedisjonen hadde store vanskeligheter underveis og slitsomme dager, grunnet både dårlig vær og isforhold på østkysten. Stigningen opp på breen fikk de ikke begynt på før den 15. august 1888. Så sent på året var den arktiske sommeren så å si over og det ble en ekstremt anstrengende ekspedisjon. De gikk til over 2 700 meter over havet mellom de livsfarlige bresprekkene i temperaturer ned mot minus 45⁰C og uten annet utstyr og annen mat enn det de fraktet på sledene sine. De led fælt av mangel på fett som skyldtes den altfor magre pemmikanen de hadde med seg. Men, de nådde sitt mål – fordi de ikke hadde noen annen utvei. Mot slutten av september kom de frem til vestkysten, og i begynnelsen av oktober ankom de Godthaab. Her fikk de den nedslående nyheten at siste båt hjem hadde gått to måneder tidligere – før de overhodet hadde begynt sin ekspedisjon på ski. Så måtte de bli her over vinteren alle seks. Da brukte Nansen tiden til å studere eskimoenes liv. Han tegnet, tok bilder og var på jakt, og nå fikk han virkelig levd ut det primitive villmarkslivet som han elsket så høyt. I bøkene sine forteller han med stor fryd om disse jaktturene, langt fra sivilisasjonen midt i en følelse av total frihet. Nansen skrev boken Eskimoliv da han var tilbakei 1891 hvor han uttrykte sin ektefølte kjærlighet til Grønland og dets folk. Det han fikk publisert bidro sterkt til å øke folks kjennskap til inuittenes liv og kultur, og nå viste han også at han kunne levere systematiske studier på det etnografiske området.

Denne seks manns store Grønlands-ekspedisjonen vil alltid bli sett på som en heroisk bragd. Å greie å holde ut og å fullføre en ekspedisjon på et av verdens mest utilgjengelige, kaldeste og farligste steder, og kun ved hjelp av det primitive utstyret som fantes på denne tiden, krever mye selvdisiplin og en jernvilje. Assistanse fra andre kunne de se bort fra, de hadde ingen retrettmulighet og de hadde ingen mulighet til å kommunisere med resten av verden. De var til enhver tid avhengig av sin egen styrke, sine personlige evner og egen dømmekraft. De som utførte denne fantastiske ekspedisjonen var fullstendig klar over hva de gikk til og at det kunne koste dem livet. Ekspedisjonen fikk stor betydning for menneskenes kunnskap om Grønlands innland, som flere eksperter faktisk hadde trodd var isfritt, og den var veldig god reklame for skisporten over hele verden.

Nansen og hans menn ble tatt i mot med stor begeistring i både Danmark og Norge da de returnerte med den første båten hjem våren 1889. At de hadde kommet trygt hjem ble feiret stort i mange land over hele verden.

 

Eva

Kvinner ble betatt av Fridtjof Nansen. Det maskuline alvoret ved siden av en litt hjelpeløs og gutteaktig sjarm gjorde inntrykk. En av hans beundrere var sangerinnen Eva Sars. Hun var født 7. desember 1858 og var datter av presten Michael Sars, som også var en pionér i marinbiologien og som var professor på dette feltet ved Universitetet. Evas mor, Maren Sars, født Welhaven, var søsteren til den berømte dikterenen Johan Sebastian Welhaven. To av Evas brødre var også professorer ved Universitetet, historikeren Ernst Sars og zoologen Georg Ossian Sars. Søsteren hennes, Mally, var gift med komponisten Thorvald Lammers.

Eva var alles yndling. Hun var en utpreget kunstnersjel og kunne både tegne og male, men det var musikk som lå hennes hjerte nærmest. I mai 1887 debuterte hun som romansesangerinne og fikk flotte kritikker. Eva og Fridtjof forlovet seg 1. august 1889 og giftet seg i september. Ikke lenge etter flyttet de inn i sitt nye hjem på Lysaker i Bærum, og på innvielsesfesten ble huset deres døpt Godthåb av Bjørnstjerne Bjørnson. Her satt Nansen og skrev ferdig boken sin om Grønlandsekspedisjonen, når han ikke var ute og holdt foredrag.

Mot Nordpolen

Sommeren 1891 begynte Nansen å planlegge sin fantastiske ekspedisjon i båt over Polhavet. Planen var basert på teorien om at det gikk en sterk havstrøm fra områdene nord for Sibir, over nordpolbassenget i retning Grønland. Vrakrester fra den amerikanske skuta Jeannette som hadde havarert nord for Sibir i 1879-80, hadde blitt funnet mange år senere på sørvestkysten av Grønland. Dette underbygde teorien om en havstrøm.

Nansen mente at om isen kunne drive over Nordpolen på denne måten, måtte en ekspedisjon kunne bruke samme ruten. For å få til dette måtte man imidlertid skaffe et skip som var sterkt nok til å tåle presset fra ismassene. Det man da måtte gjøre, mente Nansen, var å lage et skip med et skrog formet slik at presset fra isen mot skutesidene ikke ville ødelegge skipet og tvinge det ned, men klemme det opp. Slik ville det bli mulig å opprettholde stabilitet til man nådde varmere vann og ble befridd fra isen.

Da planen ble presentert møtte han stor motstand, men det gjorde Nansen bare enda mer bestemt og sikker i sin sak. Helt uanfektet var han derimot ikke, og tok villig i mot gode råd fra erfarne sjøfolk og fangstmenn som visste hvor farlig isen var. En viktig drivkraft for Nansens planer var hans sterke ønske om at det skulle være en norsk ekspedisjon som bante vei for utforskningen av Polhavet. Han håpet også at det norske flagget skulle være det første til å vaie på Nordpolen. Alle tidligere ekspedisjoner som hadde forsøkt å nå Nordpolen på attenhundretallet hadde mislyktes. Mange land hadde investert mye i denne type vågale ekspedisjoner, blant annet Storbritannia og USA. Med marineoffiserer som ekspedisjonsledere ble diverse angrep mot pakkisen prøvd ut, og ofte lignet disse mer på militæroperasjoner enn på forskningstokt. Hundrevis av menn deltok på disse uheldige ekspedisjonene, og det sier seg selv at de krevde enormt mye mat og utstyr om bord.

Nansen valgte et helt annet utgangspunkt: ”Jeg vil bygge et fartøy som er så sterkt som mulig, det skal være akkurat så stort at det kan romme kullforsyninger og proviant for 12 menn i fire år. Et skip på rundt 170 bruttotonn vil antageligvis passe. Det skal ha en motor som er kraftig nok til å kjøre i seks knops fart, og skal ha master og seil. Til å begynne med var det meningen at skuta, som Eva hadde døpt Fram, skulle følge den samme ruten som Jeannette gjennom Beringstredet. Dette gikk Nansen imidlertid bort fra da han innså at reisen kom til å bli altfor lang. Fram hadde måttet seile ned til Middelhavet, gjennom Suez-kanalen og opp Stillehavet til Beringstredet. Han bestemte seg istedenfor å følge Nordenskiölds eventyrlige rute gjennom Nordøstpassasjen, opp til Karahavet langs Sibir-kysten og til de Nysibirske øyer.

Skipet ble bygget av den berømte skipsbyggeren Colin Archer i Larvik, som designet og planla alt ned til den minste detalj i samarbeid med Nansen. Både den norske stat og privatpersoner og -selskaper støttet ekspedisjonen økonomisk, men finansieringen var faktisk ikke helt på plass før to uker før de dro.

Den 24. juni 1893 begynte eventyret og etter cirka en måned forlot de Norge, seilte ut av norske farvann ved Vardø og dro østover. Ved slutten av september, etter å ha seilt langs kysten av Sibir, kom de frem til de Nysibirske øyer. Her frøs Fram fast i isen, og skipskonstruksjonen viste seg å holde mål. Den ble presset opp og ut av isens knugende grep, dette grepet som så mange ganger før hadde ødelagt fartøyer her oppe. Den langsomme driften over Polhavet kunne begynne. Noen ganger drev de sørover, andre ganger ganske raskt i nordlig retning, så kunne de bli kastet sørover igjen. Havstrømmen var ikke veldig sterk og det var en enorm psykisk påkjenning det lille mannskapet på tretten måtte gjennom. Daglig kjempet de mot apatien og det verste var kjedsomheten.

Ved juletider hadde de passert 79⁰ nord, og det gikk så sakte at Nansen kalkulerte seg frem til at det kom til å ta seks til syv år å krysse hele Polhavet. I sine mest pessimistiske perioder før de hadde dratt ut, hadde han estimert at på det verste kunne kanskje reisen bli fire til fem år lang. Andre februar passerte de 80⁰ nord og temperaturen lå under -50⁰ C. Den 28. mai nådde Fram 81⁰34’ N, og det var da Nansen skjønte at de ikke kom til å drive så langt nordover som han hadde håpet på, ei heller nå polpunktet. Han grublet og kjempet lenge med seg selv: Hva skulle han gjøre, si seg fornøyd med det han hadde oppnådd så langt eller prøve å nå polpunktet? De vitenskapelige undersøkelsene som hadde blitt utført til nå var enestående. De hadde målt havstrømmene, istykkelsen, saltinnholdet i sjøen og funnet temperaturer med mer, men det å bli den første på Nordpolen virket bare mer og mer forlokkende for ham. Det var så fristende å forsøke å komme seg dit.

Til slutt klarte han å bestemme seg for å prøve å gå dit på ski. Han visste at han kunne overlate ansvaret for skipet og mannskapet til Otto Sverdrup, og maten og forsyningene ville rekke i årevis til alle mann om bord. Han tok med seg én mann, Hjalmar Johansen, og forlot Fram 26. februar 1895. De pakket opp seks sleder med mat og utstyr, og dette var deres eneste forsyninger. De ville ikke kunne kommunisere med noen andre, en retrett var ikke mulig og de ville ikke ha mulighet til å finne tilbake til Fram. De var fullstendig overlatt til seg selv på veien inn i det ukjente… Etter å ha nådd Nordpolen, var de nødt til å gå sørover mot Svalbard eller Franz Josef land. De var helt avhengig av at været og isforholdene var på deres side, da for store forsinkelser kunne ødelegge alt. Midt på sommeren kan isen og snøen være helt umulig å gå på, og om vinteren kan det være altfor kaldt, så her var timingen alfa og omega. Nå hadde de riktignok med seg kajakker på sledene til bruk på åpent vann, og dette var en ekstra sikkerhet.

Det første forsøket mislyktes. Sledene var for tunge og isen helt umulig å gå på, så de dro tilbake til Fram for å laste av noe av utstyret. Så prøvde de enda en gang å dra av gårde, men denne gangen gikk det også galt. Til slutt kom de seg i vei den 14. mars. Da var Frams posisjon 84⁰4’ N og temperaturen -32⁰C.

Det ble et umenneskelig slit for de to gjennom ismassene. Hundene, som til nå hadde stått bundet og som hadde vent seg til å leve relativt rolig rundt skuta, begynte å oppføre seg slik at det også førte til forsinkelser. De sloss og bet av seletøyet på hverandre, og det var ikke noen enkel sak å binde dem opp på nytt i rundt førti minusgrader. I begynnelsen av april skjønte Nansen at det etter all sannsynlighet kom til å bli umulig å fortsette mot polpunktet. Isforholdene var umulige. På grunn av mye åpent vann og råker ble de tvunget til å gå store omveier, og når isen skrudde seg rundt og vokste i høyden måtte de ofte løfte og trekke sledene selv. De kunne holde på i opptil 20 timer i strekk på det verste. Den 7. april innså de at de var nødt til å gi opp. Da sto de på 86⁰4’ N – så langt nord hadde aldri noen satt sine ben. Etter deres egne utregninger, mente de korrekt posisjon var 86⁰13.6’ N.

Man kan bare ane hva de må ha følt da de måtte gi opp og snu, så nær Nordpolen. I bøkene sine sier de svært lite. Hjalmar Johansen uttrykker seg i knappe ordelag på denne måten: ”Skulle ha likt å komme videre. Trøsten er at vi har gjort vårt beste og at vi faktisk har avdekket litt mer av jordens overflate.”

Turen sørover ble om mulig enda mer dramatisk. De første dagene presset de seg for å gå så fort som mulig for å spare tid og unngå for mye åpent vann og farlige råker. På et tidspunkt gikk de i 36 timer uten å hvile seg ordentlig. Den 14. mai greide de seg med bare to sleder og nå var det kun 12 hunder igjen av de opprinnelig 28. Sledene veide 250 kg hver.

I begynnelsen av juni måtte de ta lengre pauser. Nå var de noen slitne, motløse og fortvilede sjeler. Lenge hadde de regnet med å se land, men det var bare is og vann overalt hver eneste dag. Og, dessuten, de hadde bare seks hunder igjen. Foran dem lå lange strekk med sjøvann og sørpe, det var lite mat igjen og i flere dager hadde de kun spist noen måker som de hadde vært så heldig å få skutt. Den 20. juni måtte de ta i bruk kajakkene sine, og la da sledene sine over dem på tvers. På toppen av denne farkosten satt de to siste hundene deres, Freia og Kvikk. Det var et forferdelig slit – etter et strekk i åpen sjø måtte de dra sledene sine opp på isen igjen, koble seg til dem, ta på skiene og begynne å gå på den våte isen til neste sted med åpent vann. Av og til var det eneste som nyttet å gå til fots. Med jevne mellomrom var de i livsfare. Den 5. august ble Johansen angrepet av en isbjørn i et område som var så fullt av skruis at de ikke hadde plass til det lille teltet sitt engang. De var i ferd med å sette kajakkene på vannet, og Nansen sto og holdt på sleden sin så den ikke skulle skli av gårde, da han hørte Johansen rope bak ham: ”Ta børsa!” Nansen snudde seg og så bjørnen kaste seg over Johansen så han falt. Nansen fikk ikke tak i geværet med en gang da det lå foran i kajakken som da var ute i vannet. Da hørte han Johansen som helt rolig ba ham om å forte seg: ”Nu får De nok skynde Dem, ellers er jeg redd det blir for sent.” Johansen hadde blitt slått ned av bjørnen, men besvimte ikke, han ble bare liggende mellom bena på bjørnen. Han hadde greid å få et godt tak rundt halsen på bjørnen og hang fast så godt han kunne. Så ble bjørnen et øyeblikk distrahert av bikkjene, kastet seg mot dem og slo dem så hardt med den digre poten sin at de bare rullet hylende bortover isen. Da fikk Nansen inn et skudd på kloss hold og drepte bjørnen. Johansen var uskadd, men bjørnen hadde klort ham opp og hvite striper prydet nå ansiktet hans som fra før av var fullt av fett og sot. ”Alt gikk jo så bra, og det kunne gått så altfor ille og blitt så trist…”, skrev Johansen i dagboken sin den kvelden.

Ikke før 15. august fikk de satt bena på fast land. Det var på Frans Josef Land, på nordspissen av øygruppen. Det var nå sent på året og de visste at de så raskt som mulig måtte finne et sted å tilbringe vinteren. De var nødt til å lage en hytte som de kunne overvintre i. De hakket og gravde seg en fordypning i bakken og satte opp steinvegger rundt. Mose ble brukt til å tette med. En lang furustokk de fant i strandkanten brukte de som mønestokk, og så la de hvalrosskinn over. Det var mye hvalross rundt hytta deres, og de tok livet av flere for å gjøre seg nytte av skinnet, fettet og kjøttet. De tok også en rekke isbjørn og mye sel, som de skulle leve av gjennom de lange og mørke polarnettene. De sydde seg nye klær og fikk et fint gulv av isbjørnskinn. For å holde på varmen sydde de sammen de to soveposene sine av ull slik at de begge krøp inn i den. Og det var her de for det meste oppholdt seg når stormene raste på utsiden – som de ofte gjorde både dag og natt.

De hadde dårlig med ferskvann, og sot fra de primitive oljelampene gjorde ansiktene deres svartere og svartere. Vennskapet mellom dem var godt - de drev til og med og planla en ny ekspedisjon som de ville ut på etter at de hadde kommet hjem til sivilisasjonen. Det ble en lang vinter i hiet, som de kalte steinhytta si. Det var lite å ta seg til og de savnet noe å lese på, men underholdt seg så godt de kunne med almanakkene sine. De led mye av hjemlengsel, og dette ble særlig merkbart rundt juletider. Nansen skrev i dagboken sin: ”Nå ringer de julens høytid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennom luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder… Nu tennes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barna når jeg kommer tilbake. Nu er gledens tid, og der er fest i hver hytte der hjemme. … Men også vi holder fest etter fattig mulighet. Johansen har vrengt skjorten sin, og har dessuten tatt den han hadde innerst på seg ytterst. Jeg har gjort det samme, og har i tillegg skiftet undertøy. Det andre paret jeg hadde har fått seg en vask fra en liten kopp med varmt vann. Jeg har også tatt en kroppsvask med en kvart kopp varmt vann. Den gamle kasserte underbuksen ble både svamp og håndkle. Nå føler jeg meg som et nytt menneske – klærne mine klistrer seg ikke sånn mot kroppen som de gjorde.” Først midt i mai var det lyst og vårlig nok til å forlate hytta og begi seg mot Svalbard. Til å begynne med var det ikke lange etappene de greide. I løpet av den lange vinteren hadde de ikke rørt mye på seg og formen var elendig. Det meste av turen sørover foregikk i kajakk. Underveis kom de opp i flere farlige situasjoner. En gang gled begge kajakkene bort mens de satt igjen på isen. Nansen stupte da uti, svømte etter dem og reddet begge to. Uten kajakkene hadde de vært dødsdømt.

Den 17. juni 1896 møtte de ganske tilfeldig på noen britiske polfarere som var ute på sin egen ekspedisjon på Frans Josef Land. Det ble et dramatisk møte som best kan sammenlignes med møtet mellom Stanley og Livingstone ved Tanganyikasjøen i 1871. Nansen og Johansen ble tatt varmt i mot av Fredrick Jackson som ledet ekspedisjonen, og det ble bestemt at de skulle få følge med ekspedisjonsskipet deres hjem til Norge.

Nå hadde det gått så lang tid siden de dro ut med Fram at mange hadde begynt å tro at de alle hadde omkommet i isødet. Det hadde jo ikke vært mulig å kommunisere med omverdenen under ekspedisjonen etter at de frøs fast i isen. Rett etter at Nansen og Johansen var tilbake i Norge i august 1896 kom budskapet om at Fram også var i god behold. Hun hadde drevet over Polhavet mot Svalbard, og satt kursen mot Norge med en gang de kom fri fra ismassene. Fram og hele besetningen ombord ankom Norge bare fem dager etter Nansen og Johansen. Det var et nesten mirakuløst sammentreff.

Deltagerne på Fram-ekspedisjonen ble tatt i mot som supermenn og Fridtjof Nansen ble verdensberømt. Brev og telegrammer med gratulasjoner kom fra alle verdenshjørner. Folk begynte å dyrke den nye helten fra isødet. Institusjoner og organisasjoner i mange land stilte seg i kø for å få ham til å fortelle om sine erfaringer. For folket i Norge var denne internasjonale anerkjennelsen av stor betydning.

Unionskonflikten med Sverige hadde virkelig skutt fart midt på 1890-tallet, og unionen ble sett på som en nasjonal ydmykelse. En sterk nasjonalfølelse svevde over landet. Fridtjof Nansen ble naturligvis en sentral figur i forbindelse med disse følelsene av stolthet og patriotisme - det var nettopp en slik leder folket trengte. Her hadde du mot, styrke og utholdenhet i overflod. Dette var en mann som utvilsomt taklet utfordringer og som kunne motstå alt press utenfra, akkurat som Fram-skuta.

Det tok lang tid etter hjemkomsten før Nansen kunne slå seg helt til ro. Han forsøkte å trekke seg tilbake med Eva og datteren deres Liv, som ble født rett før Fram-ekspedisjonen, men folk ville ikke la ham i fred. Fram-ekspedisjonen var gjenstand for ekstremt mye oppmerksomhet over hele verden, og Nansen fikk ord på seg for å være den største polfarer noensinne. Det var så mye ved ham man beundret: hans banebrytende ideer og planer, forskningsresultatene hans, hans kvaliteter som organisator og leder, hans mot, rådsnarhet og ikke minst den fysiske styrken han hadde vist i møtet med de ubarmhjertige naturkreftene. Nye betydelige vitenskapsområder var oppdaget under ferden med Fram. På bakgrunn av observasjonene deres, som til slutt ble utgitt i seks bind, kunne man slå fast at Polhavet var et stort, åpent og flere tusen meters dypt hav helt uten øyer. Tidligere hadde man trodd at det var et lite, grunt hav der oppe og at man ville finne land flere steder. De vitenskapelige resultatene var omfattende og vidtrekkende på flere områder innen jordmagnetisme, nordlysforskning, arktisk meteorologi, oseanografi og zoologi m.m.

Nansen, som hadde blitt utnevnt den første professoren noensinne i oseanografi ved Universitetet i Oslo (1908), ble mer og mer interessert i havforskning. Boken han ga ut etter ekspedisjonen med Fram, Fram over Polhavet, ble en gedigen suksess og han ble invitert til å holde foredrag i de mest distingverte geografiske selskaper. Boken var skrevet for et bredt publikum. Anseelsen han oppnådde og innflytelsen han fikk som fagmann kom til å bety svært mye for de utfordringene Nansen senere skulle stå overfor. Nå kom disse oppgavene imidlertid til å være av en helt annen karakter sammenlignet med det som hadde opptatt ham rundt århundreskiftet.

KunstnerenDet mest slående med Fridtjof Nansen var hans imponerende fysikk. Han var atletisk, sterk og energisk. Så var han en helt spesiell vitenskapsmann, med et stort intellekt og en brennende iver etter å forske og lære mer. Men, han hadde en annen side også. Han hadde kunstneriske evner. Dagbøkene hans viser oss den tankefulle og grublende filosofen og romantikeren. I reiseskildringene hans må ofte den saklige og faktaorienterte prosaen vike plassen for virkelig høystemt lyrikk. Han var glad i poesi hele sitt liv, og hadde allerede som ung mann god kjennskap til både norske og utenlandske diktere. Av de engelske poetene var det Lord Byron og Lord Tennyson han likte best, og på sine gamle dager omtalte han Lord Byron som ”sin ungdoms store kjærlighet”. 

Mens han studerte i Bergen fikk han opplæring i tegning og akvarellmaling, og i en periode var det malende kunstner han ville bli. Læreren hans, Franz W. Schiertz, oppmuntret ham så godt han kunne, men Nansen bestemte seg for å ha tegning og maling som hobby. På 1880-tallet lærte han seg kunsten å lage litografier, noe som kom veldig godt med da han skulle fullføre doktoravhandlingen sin. Det var noe mildt, forsiktig, vemodig og romantisk ved denne mannen, og denne dobbeltheten i hans natur forble en del av hans personlighet til den dagen han døde.

Å finne en monark

Da konflikten tilspisset seg i unionsspørsmålet mellom Norge og Sverige i begynnelsen av 1905, sto Nansen på barrikadene og talte folkets sak. Gjennom taler og i avisartikler agiterte han for at unionen måtte oppløses. Målet var en selvstendig norsk utenrikstjeneste under egen utenriksminister. Konflikten toppet seg fullstendig i månedsskiftet mai/juni 1905, da Stortinget ikke lenger anerkjente unionskongen Oscar II og tok til å se etter en ny monark.

Fridtjof Nansen ble utnevnt som regjeringens hemmelige sendebud til Danmark for å spørre den danske prins Carl om han kunne tenke seg å bli konge av Norge. Etter flerfoldige møter og lange samtaler med prinsen, lyktes Nansen, og prins Carl sa ja, men på den betingelse at det svenske kongehuset ikke satte seg i mot det. Sent på høsten i 1905 og på oppfordring fra prinsen selv, ble det avholdt folkeavstemning i Norge. Spørsmålet var om det skulle være monarki eller ei i Norge. Et stort flertall av folket ville ha monarki istedenfor republikk, og den mest populære kandidaten var utvilsomt den danske prinsen som var gift med prinsesse Maud, datter av Edward VII og dronning Alexandra. Prins Carl ble kong Haakon den syvende av Norge.

Nansens diplomatiske evner og hans anseelse internasjonalt resulterte i at han ble Norges første ambassadør til London etter unionsoppløsningen. Her ble han i to år og knyttet gode bånd til både kongehuset og til ledende britiske politikere. Selv følte han at han egentlig var uegnet i rollen som diplomat, og dessuten savnet han Eva og barna intenst, i tillegg til forskningsarbeidet sitt hjemme i Norge. Spørsmålet om Eva og barna skulle være med til London hadde egentlig aldri vært aktuelt da Nansen hadde lagt opp til at han ikke skulle være der så lenge. I november 1906 kom Eva på besøk og ble hos ham helt frem til jul. De hadde en interessant og hyggelig tid sammen, var ute på mange konserter, på teater, reiste bort i helgene sammen og dro på besøk til venner. Eva holdt konserter i den norske ambassaden og da kong Haakon og dronning Maud var på offisielt besøk der i november, deltok de på flere av festene og sammenkomstene deres. Til jul slo de følge hjem til Lysaker, men kort tid etter måtte Nansen tilbake til London på ny.

På våren i 1907 dro Eva til London igjen og var der i nesten åtte uker. Da feiret de syttende mai med hele den norske kolonien der borte. Kong Haakon og dronning Maud var også til stede og Nansen holdt hovedforedraget under den offisielle mottagelsen. På dette tidspunktet bestemte han seg for å reise hjem for godt til jul og sendte brev til kong Haakon. Han så nå frem til å drive med andre ting og være sammen med Eva. Men slik skulle det ikke bli. I november blir Eva syk og dør av lungebetennelse før han rekker å komme hjem. Hennes død går hardt innpå ham. Han hadde fem barn og greide ikke å gi dem et ordentlig hjem uten Eva, enda så mye han ønsket det og forsøkte. I lange perioder ble barna plassert hos venner og familie, mens han hvileløst begravde seg i arbeid og forskningsprosjekter. Det nye store huset, Polhøgda på Lysaker utenfor Oslo, ble aldri det hjemmet han hadde drømt om. Isteden ble det et slags fort hvor han låste seg inne i sitt eget tårnkammer for å studere, skrive, forske og gruble over nasjonale og internasjonale spørsmål.

Humanitært arbeid

Norge lyktes med å forbli nøytralt under hele første verdenskrig, men Nansen var en ivrig tilhenger av en sterk forsvarspolitikk. Bare ved å ha et sterkt forsvar ville Norge makte å forhindre en invasjon utenfra mente han. På lange foredragsturneer advarte han myndighetene mot å redusere bevilgningene til forsvaret og den forsyningsmessige beredskap. I 1917 ledet han en delegasjon som forhandlet med USA om å få til en avtale om matvareforsyninger til Norge. Avtalen ble satt ut i livet og betydde enormt mye for matvaresituasjonen i Norge i årene rett etter første verdenskrig.

I 1919 sto Nansen ansikt til ansikt med det som skulle bli hans løpebane resten av livet: internasjonalt, humanitært hjelpearbeid. Han var betatt av president Wilsons idé om å etablere Folkeforbundet, og han takket nei til stillingen som rektor ved Universitetet i Oslo da han hadde andre viktige ting å foreta seg. Dette var helt typisk ham. Det han tenkte på var hovedsakelig innsatsen for å få etablert et folkeforbund. Nå hadde han blitt utnevnt president i det norske selskapet som støttet etableringen av et slikt forbund, men hadde også fått en forespørsel om å organisere hjelp til de hungersrammede i Russland, som virkelig var i stor nød etter den russiske revolusjonen. Nansen anså det som et selvfølgelig humanitært ansvar å gi slik hjelp. Det handlet om medmenneskelighet, mente han. Han så bort fra de politiske problemene man kunne komme opp i, som hadde med det faktum å gjøre at de allierte statene i vesten ikke hadde anerkjent det nye kommunistregimet.

Det første humanitære hjelpeprosjektet var ingen suksess da Nansen ikke fikk de alliertes støtte i Paris. De som hadde forhandlet med aksemaktene om fred etter første verdenskrig var ikke interessert i å gi hjelp til de revolusjonære i Sovjetunionen.

Krigsfanger

På tross av at Nansen ikke hadde nådd frem med sitt første hjelpeprosjekt, fantes det ansatte i det nyetablerte Folkeforbundet som mente at Nansen passet godt til å lede et nytt og enda viktigere hjelpearbeid. Under krigen hadde millioner av krigsfanger blitt transportert til leire over hele Europa – til og med til land i Asia. Det var ikke noe eget organ eller noen myndighet noe sted som var ansvarlig for disse flyktningene, og ingen visste hvor mange de var. Det man visste var at det var nødvendig å repatriere dem så fort som mulig.

Det var relativt enkelt å sende hjem fangene som var i Europa, men fra Sovjetunionen var det verre. Det internasjonale Røde kors hadde fått nyss om at forholdene der var helt grusomme og menneskene desperate. Tyske og østerrikske krigsfanger ventet og ventet i fjerntliggende leire uten kontakt med familie og venner, samtidig som mange russere befant seg i Vest-Europa. Noen av disse ville absolutt ikke hjem til det nye regimet i Russland, mens andre gjorde alt som sto i deres makt for å vende hjem til familiene sine. Røde kors greide ikke alene oppgaven med å få alle hjem, selv om store mengder av frivillige i mange land hjalp til så godt de kunne.

Den 11. april 1920 bestemte Folkeforbundet seg for å spørre Nansen om han kunne lage en plan for å hjelpe de millioner av mennesker som var i nød og som trengte å bli repatriert. Han ble også bedt om å foreslå hvordan en slik plan best kunne iverksettes og finansieres. Til å begynne med nølte Nansen da han egentlig var mest opptatt av forskningen sin, men så lot han seg overtale, og ble utnevnt til Folkeforbundets aller første høykommissær for flyktninger. Grunnen til at han sa ja til jobben og denne vanskelige oppgaven var dels at han hadde stor medfølelse for krigsfangene som levde under helt umenneskelige forhold i leirene, og dels at han gjerne ville bidra til å styrke tilliten til og troen på Folkeforbundet. Nå var det første gang forbundet skulle løse en konkret oppgave, gjøre noe på et praktisk plan, og det måtte skje så raskt og så effektivt som mulig. Dette var noe for Nansen. Denne type oppgaver appellerte til ham. Han trodde også at hans engasjement kom til å bli kortvarig, ettersom han primært skulle lage en plan som andre skulle sette ut i livet. Han var til og med overbevist om at han kom til å få tid til forskningen sin og at mye av jobben kunne gjøres hjemmefra. For å få det hele til ville han trenge en assistent og en ansatt fra Folkeforbundet ved sin side.

Det skulle ikke gå lang tid før man så at Nansen var rett mann på rett plass. For det første var han en utmerket organisator på det praktiske plan, for det andre var han i besittelse av mye naturlig autoritet som hadde med hans spesielle personlighet å gjøre. Han var både inspirerende og han skapte tillit. Dette betydde i sin tur at han lett knyttet kontakter, at han fikk i stand forhandlinger, at han mestret den vanskelige kunsten å koordinere samarbeidet mellom regjeringer og andre grupper som hadde vært fiender. Særlig var utfordringen stor når det gjaldt å skape en form for gjensidig respekt og tillit mellom den isolerte regjeringen i det nye Sovjetunionen og landene i vest. Nansen forhandlet, meglet og omgjorde ideene til praksis. Han bygde opp et effektivt apparat, skaffet penger og bankkreditter, mat, klær, medisiner, skip o.s.v., og koordinerte arbeidet som ble gjort av alle de store humanitære organisasjonene. Til å begynne med var det mange som var negativt innstilt til prosjektet, men USA støttet Nansens planer og tok på seg ansvaret for repatrieringen av fanger til og fra Vladivostok. Denne transportruten var veldig lang og komplisert og det ble en dyr operasjon. Amerikanernes opplegg fungerte imidlertid godt og effektivt. 9600 krigsfanger ble sendt fra Vladivostok til Europa i 1921. I tiden frem til sommeren 1922, på ett og et halvt år, ble 450 000 flyktninger fra 26 forskjellige land brakt hjem. For mange betydde det mer enn å komme hjem. De hadde overlevd tiden i flyktningleir.

Da Nansen hadde fått hjelp av de frivillige hjelpeorganisasjonene i en rekke land og selv ikke hadde hevet lønn, var administrasjonsutgiftene minimale. Den kollektive kostnaden var ikke større enn cirka 1 britisk pund per krigsfange, og de lave utgiftene gjorde virkelig inntrykk på de forskjellige lands regjeringer.

Folkets tillit

For Nansen hadde denne internasjonale humanitære innsatsen vært en test på hvor medfølende og solidarisk mennesket kunne være. ”Det var nestekjærligheten som en dag ville vise seg å være det utslagsgivende for menneskenes fremtid på jorden”, sa han. Derfor var det helt naturlig at han ble skuffet over så mange regjeringers tilbakeholdenhet i hjelpearbeidet og at så mange motargumenter ble uttrykt. Samtidig var støtten fra folket overveldende og inspirerte Nansen til å holde det gående. De trodde på det han gjorde og lyttet til hans inderlige bønn om toleranse, og til å være villlig til å ofre noe for nestekjærlighetens sak.

Fridtjof Nansen forsto aldri helt og aksepterte aldri fullt ut at tragedier som hungersnød, flyktninger, krigsfanger og henrettelser var noe annet enn et humanitært problem. Denne troen gjorde at han gang på gang ble skuffet og gang på gang møtte mange små og store nederlag i arbeidet sitt. På den annen side var det en styrke, fordi dette var uttrykk for noe som enhver måtte la seg rive med av, og mer enn noe annet var hans tro på det gode i mennesket noe som ingen eller intet kunne rokke ved eller ta fra ham.

Hungersnød

På sine reiser i forbindelse med krigsfanger og flyktninger, hadde Nansen blitt sterkt grepet av tilstanden rundt omkring i Europa etter første verdenskrig. Spesielt ille var det i Sovjetunionen, hvor store områder var rammet av hungersnød. Det var imidlertid veldig vanskelig å få oversikt over problemet da de kommunistiske lederne ikke ville innrømme hvordan forholdene var. Og informasjonen om kritikken mot dem ble holdt tilbake i lang tid. De allierte i vesten hadde innført en blokade av Sovjetunionen for å prøve å tvinge frem en motrevolusjon, men dette var en rå strategi som Nansen ikke var tilhenger av i det hele tatt selv om han var aldri så mye på de alliertes side.

Den 11. juli 1921 brøt forfatteren Maxim Gorky tausheten og rettet en direkte appell til sine venner i vesten for å få dem til å hjelpe de hungersrammede. Kort tid etter dette erklærte sovjetiske myndigheter Volga-regionen for et hungersrammet område. Sannheten kunne ikke lenger holdes skjult, og to omfattende nødhjelpstiltak ble umiddelbart satt ut i livet. Den ene ble ledet av Herbert Hoover i USA. Dette var et rent amerikansk hjelpetiltak, og de hadde alene kontroll over distribusjonen av mat og forsyninger som ble sendt. De brukte store midler og mange ressurser, og etter hvert var over 200 amerikanere involvert i arbeidet i Sovjetunionen. Det andre hjelpetiltaket var basert på et samarbeid mellom diverse frivillige organisasjoner, i hovedsak Røde kors og Kvekerne. Tiltakene manglet imidlertid en sentral instans som kunne koordinere og administrere det hele, og man håpet i det lengste at Nansen kunne være koordinatoren for alle de forskjellige frivillige hjelpeoperasjonene. Folk håpet jo også at med Nansens innflytelse ville det være mulig å overbevise Folkeforbundet om å bevilge penger til arbeidet for de hungersrammede. Nok en gang nølte Nansen, som nå var oppslukt i forskningsarbeidet sitt etter å ha avsluttet jobben med krigsfangene. Han hadde tre store vitenskapelige prosjekter på gang som han ønsket å gå videre med. Han følte egentlig at det var umulig for ham å dele seg, men klarte ikke å overhøre samvittighetens stemme. Sjefene i det internasjonale Røde Kors gikk ut og sa at de kun ville akseptere en nordmann, en svenske eller en sveitser som leder av hjelpearbeidet, og dette gjorde det umulig for Nansen å si nei til forespørselen.

På et møte i Genève den 15. til 16. august 1921 møtte utsendinger fra 48 hjelpeorganisasjoner og 12 regjeringer. De vedtok å be Nansen og Hoover om å lede arbeidet med de hungersrammede i Sovjetunionen. Begge ble oppnevnt til høykommissærer for operasjonene. Herbert Hoover som nettopp hadde blitt nærings- og handelsminister i USA måtte imidlertid takke nei. Nansen sa ja og etter få dager satte han i gang med de praktiske forberedelsene. De første møtene med russerne fant sted i Riga og Moskva i august, og en avtale ble undertegnet. Det var doktor Fridtjof Nansen, høykommisær for hjelpetiltakene i Russland, på den ene siden av bordet, og utenriksminister Georgij Tsjitserin på den andre. En rekke andre avtaler så dagens lys, blant annet en som handlet om at Russland skulle ta opp et større lån for å finansiere operasjonene. Dette var naturligvis ensbetydende med å innrømme et nederlag, noe som falt de sovjetiske lederne tungt for brystet. Med denne låneavtalen ble russerne tvunget til å se at utenlandske pengedonasjoner var ”nødvendig for å unngå en katastrofe i Russland som kunne føre til forferdelige forhold for millioner av russere, noe som i sin tur kunne få en varig innvirkning på den økonomiske situasjonen i Europa”. Dette var ordene som ble brukt da Nansen fikk ansvaret for å finne finansiering i vesten.

Fridtjof Nansen forsto raskt at dette ikke var noen enkel sak – å skaffe nok penger til det enorme hjelpearbeidet som skulle settes i gang. Sovjetstyret var fryktet og hatet i mange deler av verden. Kommunistregjeringen ble av mange sett på med sterk mistillit, og mange politikere anså støtten til de sultne i Russland som en støtte til bolsjevismen. I september 1921 holdt Nansen en tale i Folkeforbundets generalforsamling. Emnet var nøden i Sovjetunionen. Her ga han en gripende beskrivelse av krisen som truet millioner av mennesker, en krise som kunne føre til en katastrofe Europa aldri hadde sett maken til. I skarpe ordelag kritiserte han de regjeringene som ikke ville hjelpe, og som begrunnet det med at de tilsynelatende ikke kunne stole på sovjetiske myndigheter. Ifølge ham selv hadde ingen rett til å reagere på en slik måte når det handlet om å redde hundretusener av liv, ja kanskje til og med millioner. Han forsøkte å overbevise delegatene om at han skulle greie å organisere arbeidet på en slik måte at hjelpen nådde de som virkelig trengte den, og ingen andre. Og han forsikret dem også om at flere frivillige organisasjoner hadde greid dette helt på egen hånd. Fridtjof Nansen avsluttet med å appellere til forsamlingen om innstendig å be regjeringene i medlemslandene om å stille økonomiske garantier, gi kreditter og dessuten stille med gaver til hjelpearbeidet. Det internasjonale storsamfunnet somlet og tiden gikk. Så ble forslaget oversendt komiteene for behandling istedenfor at en rask beslutning ble fattet. Komiteene uttrykte stor sympati med prosjektet, men ingen ville gi penger. Regjeringene svarte at de ikke kunne akseptere den avtalen Nansen hadde gjort med russerne. Isteden ble det bestemt at hele Russland-problemet skulle diskuteres på en konferanse i Brussel noen uker senere.

I en ny og svært kritisk tale til forsamlingen i Folkeforbundet 30. september ga Nansen klart uttrykk for sin store skuffelse over regjeringenes feige tilnærming til problemet. Etter hans mening var det ikke tid til å lage rapporter og holde lange taler – mens delegatene talte, døde folk av sult og sykdom i Sovjetunionen. Var det faktisk mulig ene og alene av frykt for sovjetstyret å la kanskje 20 millioner mennesker dø av sult? ”I nestekjærlighetens navn, i det rene og det helliges navn, appellerer jeg til dere som selv har koner og barn hjemme – tenk dere hva det betyr å se kvinner og barn dø av sult. Fra denne talerstol ber jeg landenes regjeringer, Europas folk og hele verden om å hjelpe. Fort dere – før det er for sent å angre.” Men, Europas regjeringer fortsatte å forholde seg relativt uanfektet. Mange av delegatene ga Nansen sin moralske støtte, men penger så han lite til.

I tillegg til å få hele det organisatoriske apparatet til å fungere i og utenfor Russland, ble Nansen også tvunget til å sørge for finansieringen av det hele. Det var typisk for Nansen at han gjorde dette ved å appellere høyt over hodene på de ufølsomme politikerne. Han skrev og holdt taler, han reiste rundt på foredragsturneer, han organiserte innsamling av penger i forskjellige fond, han ba igjen og igjen og han overbeviste mang en forsamling. ”Jeg ser ingen annen utvei”, skrev han i en artikkel, ”for menneskenes fremtid annet enn å puste liv i det gamle postulatet: Elsk din neste.”

Så reagerte folk spontant og pengene strømmet inn. Det fantes noen her og der som anklagde ham for å støtte bolsjevikene, men dette benektet han på det sterkeste og vektla bare at politikk var uvedkommende i den situasjonen man var i – dette var et spørsmål om mennesker i forferdelig nød, og det naturlige ansvaret for det lå hos alle andre.

Mot slutten av 1922 ble hjelpearbeidet gradvis trappet ned. Dette skyldtes først og fremst at russerne hevdet å ha fått bukt med problemene, at hjelpen hadde kommet frem og at det hele var over nå. Samtidig fikk man rapporter om at Sovjetunionen hadde begynt å eksportere korn til andre land. For Nansen og de han jobbet sammen med var det som skjedde ubegripelig. De hadde med egne øyne sett at hungersnøden fortsatt fantes mange steder.

Sannheten var at Sovjetunionen ikke lenger kunne akseptere de prestisjenederlagene det faktisk var å ta i mot all denne hjelpen utenfra til sitt fattige folk og til et jordbruk som fungerte så dårlig. Lenin og kollegene hans var interessert i utenlandsk kapital for å få fart på økonomien. Produksjonen av varer og tjenester skulle økes med utenlandsk hjelp. Da passet det ikke særlig godt at det samtidig hersket hungersnød på landsbygda.

Den 10. desember 1922 fikk Nansen Nobels fredspris for sin humanitære innsats. Han brukte halvparten av pengene til å bygge jordbruksstasjoner i Ukraina, og den andre halvparten ga han til greske flyktninger i Tyrkia. Prisbeløpet ble doblet av den danske forleggeren Chr. Erichsen, som et tegn på hans beundring og respekt for Nansens innsats.

Flyktninger

Lenge før hjelpearbeidet med de hungersrammede var avsluttet, og mens han ennå jobbet med repatrieringen av krigsfanger, ble Fridtjof Nansen dratt inn i et nytt gedigent humanitært prosjekt. Denne gangen gjaldt det flyktninger. Krig, revolusjoner og borgerkrig hadde drevet millioner av mennesker bort fra hjemmene sine. Tvangsflyttede, kriserammede og fordrevne folk var spredt på mange forskjellige steder i Europa og Asia. Dette var mennesker som verken ønsket eller kunne dra tilbake til sine hjemland. Mange av disse hadde ingen mulighet til å greie seg og mange hadde ikke noe sted å bo. De ble skysset fra land til land, utarmede, ensomme, uønskede og arbeidsløse. Mange levde under redselsfulle kår. I februar 1921 henvendte det internasjonale Røde Kors seg til Folkeforbundet og ba om hjelp. De foreslo at de skulle opprette en høykommissær for flyktninger til å ta seg av problemet, og mente at Fridtjof Nansen var den rette for en slik stilling. Nansen våget ikke å ta ansvaret for å avslå en slik henstilling.

På nytt stilte han seg altså til disposisjon, selv om problemene i utgangspunktet så uoverstigelige ut. For det første var det snakk om ekstremt mange mennesker, for det andre var det ikke snakk om å sende dem hjem, men å finne nye hjemland til dem. For det tredje visste Nansen at det var ytterst vanskelig å få oppholds- og arbeidstillatelse til dem i land hvor store økonomiske problemer og arbeidsledighet rådet. En helt spesiell utfordring de sto overfor var at mange flyktninger verken hadde pass eller andre ID-papirer, noe som selvfølgelig ga dem problemer med myndighetene i det enkelte land. Nansen løste dette problemet på en enkel og radikal måte: Han opprettet et nytt pass, et slags internasjonalt legitimasjonsdokument, som han fikk flere enn femti nasjonalstater til å godkjenne! Det skulle vise seg at dette ble den greieste delen av jobben. Mye vanskeligere ble det å finne steder hvor flyktningene kunne bosette seg permanent, søke arbeid og faktisk få et nytt liv. I de enkelte land møtte de på både trenering og ren uvilje mot å løse problemene. Nansen ga derimot aldri opp, det var ikke sånn han var. Han forhandlet med myndighetene i stat etter stat, argumenterte og overbeviste så godt han kunne. Så fikk han på plass forskjellige avtaler etter mye om og men, etter lange og utrettelige samtaler som gikk på nervene løs. Det var ingen sak å vekke den enkeltes samvittighet. Hjelpearbeidet led konstant under mangel på penger, noen grupper av flyktninger sultet i hjel, og til tider var det eneste han kunne gjøre å bruke sine egne penger.

Det var mange kriserammede områder, men oppmerksomheten ble på et tidlig stadium rettet mot situasjonen i Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag. Fra 1919 til 1923 hadde Konstantinopel fått beskyttelse av vesten, og mer enn 150 000 soldater fra tsarens hær oppholdt seg her som flyktninger. Noen ble hjulpet inn i Frankrike, Jugoslavia, Hellas, Romania og Bulgaria, men ca. 20 000 ble værende igjen i en primitiv leir i Gallipoli. Her var det vanskelig å finne forsyninger og å få noe som helst inn til dem. Til slutt måtte de frivillige organisasjonene trekke seg ut, men Nansen ga seg ikke, intervenerte og la press på de forskjellige europeiske regjeringene. Tsjekkoslovakia tok så i mot 4000, Bulgaria økte sine kvoter betraktelig og mange hundre ble sendt til Palestina. Til sammen tok 44 land i mot flyktninger fra Tyrkia etter Nansens innstendige bønner. Det russiske flyktningproblemet i Tyrkia skulle uansett snart bli overskygget av en ny og større tragedie. Under den gresk-tyrkiske krigen hadde Hellas lidd et stort nederlag i Lilleasia høsten 1922. De var nødt til å trekke seg tilbake fra tyrkisk territorium og med dette fulgte en strøm av greske flyktninger mot Hellas. Familier som hadde levd i Lilleasia og Tyrkia i generasjoner ble nå drevet på flukt i panikk uten å ha mulighet til å ta med seg noe mer enn det de kunne bære og dra med seg. Rundt en million mennesker flyktet i ren desperasjon til det lille Hellas uten midler til å greie seg selv. Dette kunne lett ha utviklet seg til en ny katastrofe da Hellas ikke var i stand til å ta seg av alle disse innvandrerne. I nøden henvendte den greske regjeringen seg til Nansen og ba ham om å organisere en hjelpeaksjon. Og slik ble det. Denne gangen mottok Nansen støtte fra Folkeforbundet og et stort antall europeiske stater bevilget penger i tillegg til at de sendte matforsyninger, klær og medisiner etc. Den første og akutte nødhjelpen kom frem, men noen varig løsning var ikke på plass. En million mennesker var berørt, de var revet opp med roten - hvor skulle de dra, hva slags fremtid ventet dem? De kunne ikke returnere til gårdene sine i Tyrkia slik den aktuelle situasjonen var mellom de to land. I tillegg var det mange tyrkere som bodde i Hellas og som nå til en viss grad følte seg truet og ville tilbake til Tyrkia. 

•  ÅPNINGSTIDER OG PRISER

•  MUSEETS HISTORIE

•  ETTER STENGETID PÅ FRAMMUSEET

•  ROALD AMUNDSEN MEMORIAL LECTURES

•  SKOLER, STUDENTER OG AKS

•  FRAMHEIM KAFÉ

•  PLANLEGG DITT BESØK

•  BØKER OG GAVER

•  ANSATTE

•  PARTNERE

• ÅPNINGSTIDER OG PRISER 2025

•  I dag 10 - 17

•  Priser: Voksne: 180 NOK

• Barn: 70 NOK

• Studenter: 70 NOK

• Pensjonister: 140 NOK

• KJØP BILLETTER

  • Museets Historie

  • Private Arrangementer

  • Skoler og Guidede Turer

  • Kaféen

  • Bøker og Gaver

  • Partnere

  • Donasjoner

• POLARHISTORIE

  • Ekspedisjoner

  • Polfarere

  • Polarskip

• VÅRE UTSTILLINGER

  • Fram

  • Gjøa Velkommen Ombord!

  • Aktuelle Utstillinger

  • Vandreutstillinger

• MEDIEBIBLIOTEK

  • Pressekontakt

Kon-Tiki Museet

Besøk Kon-Tiki Museet og opplev de unike fartøyene Thor Heyerdahl
seilte på sine verdenskjente ekspedisjoner

Etter den verdensberømte og sensasjonelle Kon-Tiki ekspedisjonen i 1947, åpnet Kon-Tiki museet i Oslo. Alle ville se den primitive Kon-Tiki flåten bygget etter forhistoriske kunnskaper, og siden 1950 har nærmere 20 millioner mennesker besøkt museet. Her finner du informasjon om åpningstider, billettinformasjon og anledning til å kjøpe billetter på forhånd. Vi har også et pedagogisk opplegg for våre unge gjester.

Fargelagt foto fra dokumentarfilmen. Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamlin

Om Kon-Tiki Museet

Åpnet i 1949

Etter den verdensberømte og sensasjonelle Kon-Tiki ekspedisjonen i 1947, åpnet Kon-Tiki museet i Oslo. Alle ville se den primitive Kon-Tiki flåten bygget etter forhistoriske kunnskaper. Museet ble åpnet i en midlertidig bygning i 1949, og fikk sine nåværende lokaler i 1957. Siden 1949 har nærmere 20 millioner mennesker besøkt museet.

Kom til oss å ta del i Thor Heyerdahls berømte livsverk som preges av forskertrang, opponering mot de etablerte sannheter, miljøvern, arbeid for en fredeligere og mer bærekraftig verden, og en dyp respekt for urbefolkninger. Thor Heyerdahl var den standhaftige og fascinerende mannen som levde ut sine drømmer gjennom å utforske verden og leve vitenskapen.

Utstillingene

Utstillingene i museet følges av gode tekster på mange språk og viser Thor Heyerdahls virke fra hans første reise til Fatu Hiva, til seilasene med Kon-Tiki, Ra, Ra II og Tigris, samt ekspedisjonene til Galàpagos, Påskeøya (Rapa Nui) og Tùcume i Peru.

Besøkende kan i tillegg se modeller av haier og fisk i en undervannsutstilling under Kon-Tiki flåten, vandre i en 30 meter lang replika av en hule fra Påskeøya, se bøkene i Heyerdahls personlige bibliotek og en utstilling om personen Thor Heyerdahl.

Kon-Tiki Museet er åpent hver dag gjennom hele året!

Kon-Tiki filmen

Den Oscar-vinnende Kon-Tiki-filmen fra 1950 vises hver dag kl. 12 i kinoen i underetasjen.

Filmen dokumenterer Thor Heyerdahls verdensberømte ferd over Stillehavet på balsaflåten Kon-Tiki, og besetningen brukte kamera underveis. Den timelange dokumentaren viser autentiske klipp, supplert med Heyerdahl selv som forteller. Kon-Tiki var lenge den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar-pris. Oscar statuetten kan også beskues i museet.

Museumsbutikken

Museumsbutikken er åpen hver dag hele året i museets åpningstider. I vår “shop in shop” tilbyr vi i et bredte utvalg av gaver og suvenirer, med hovedvekt på norske designere. Vi har også en liten bokhandel.

Butikken ligger uavhengig av selve museet, så alle er velkommen inn for å handle også uten billett til museet.

Tilrettelagt for barn

Kon-Tiki og Ra-utstillingene er spesielt tilrettelagt for barn, som kan følge historiene om krabben Johannes og apen Safi som var med på ekspedisjonene.

Nytt av året er museets aktivitetshjørne for barn. Dette er en tumleplass for de minste barna, hvor de kan skli ned fra flåten, og sjekke navigasjon. Barna kan også sitte i kahytten og leke at de er med på ferden. Du finner aktivitetshjørnet etter hulene i underetasjen, etter at du har passert den store og skumle hvalhaien.

Vi har rebus for alle barn med premie for innsatsen. For skoleklasser og barnehager har vi utarbeidet et eget pedagogisk opplegg og tilpasset omvisninger. Les mer om det pedagogiske opplegget her.

Kjøp billetter

Seilasen

«Kon-Tiki» er en flåte som ble bygget og seilt under ledelse av Thor Heyerdahl (1914–2002) i 1947 for å bekrefte hans teorier om folkevandring i Stillehavet. Seilasen gjorde Heyerdahl verdensberømt som eventyrer.

Ferden

Fargelagt foto fra dokumentarfilmen.

Foto: Fra Nasjonalbibliotekets bildesamling. 

Flåten utstilt på Kon-Tiki Museetutenfor Oslo.

Foto: 2009 

Flåten ble bygget av balsatre. Det ble verken brukt spiker eller ståltråd for å sette den sammen, kun tau av hamp. Bambusrør, bananblader og noen få furuplanker utgjorde det øvrige byggematerialet.

Seilasen startet fra Peru, i Limas havneby Callao 28. april 1947, og endte på et korallrevved Raroia i Polynesia 7. august etter en seilas på nesten 8 000 km i løpet av 101 dager. Heyerdahl hadde nå bevist sin teori om at Polynesia kunne ha blitt befolket fra Sør-Amerikas vestkyst av folk som hadde tatt seg over Stillehavet på balsaflåter.

Heyerdahls bok om seilasen, Expedition Kon-Tiki ble utgitt i 1948, og oversatt til en rekke språk. Den kom ut på norsk samme år under navnet Kon-Tiki og ble en bestselger. I 1951 kom filmen Kon-Tiki, som vant en Oscar for beste dokumentar. Heyerdahl både regisserte og spilte i filmen.

Navnet Kon-Tiki

Flåten ble døpt «Kon-Tiki» etter inkafolkets solkonge og yppersteprest med samme navn. Ifølge sagnet levde Tiki og hans folk et fredelig liv ved Titicacasjøen i Peru, der de en dag ble overfalt og nesten utryddet av en nabostamme. Bare Kon-Tiki og hans nærmeste menn overlevde. De tok seg ned til havet, der de flyktet på en balsaflåte til Polynesia. Ifølge Thor Heyerdahl er sagnets Kon-Tiki stamfar til Polynesias befolkning. 

Mannskap

Med unntak av den svenske sosiologen Bengt Danielsson var mannskapet ombord Thor Heyerdahls venner fra Little Norway under krigen. Foruten ekspedisjonslederen Heyerdahl var disse med:

• Erik Hesselberg (1914–1972), som navigatør. Han var den eneste ombord som kunne navigere. Han spilte gitar, var en god maler og hadde tegnet den store Kon-Tiki-figuren på seilet.

• Knut Haugland (1917–2009), radioekspert som hadde hatt en viktig rolle under tungtvannsaksjonen på Vemork under krigen.

• Torstein Raaby (1918–1964), også radioekspert, hadde spilt en viktig rolle under krigen ved senkningen av det tyske slagskipet «Tirpitz».

• Herman Watzinger (1916–1986), nestkommanderende, var student ved NTH og tok fri fra studiene, var ansvarlig for meteorologiske og hydrografiske målinger underveis.

• Bengt Danielsson (1921–1997) ble hyret på i Peru som stuert, med ansvar for daglige matrasjoner. Han var den eneste av mannskapet som snakket spansk, og ble brukt som tolk.

Antropologi

Mens «Kon-Tiki»s seilas var et interessant eksperiment som demonstrerte Heyerdahls teori om de polynesiske flåters sjødyktighet, er hans befolkningsteori omstridt og betvilt av antropologer. Fysiske og kulturelle særtrekk gjør at denne gruppen fagfolk lenge har hevdet at Polynesia ble bosatt fra vest mot øst. Folkeforflytningen begynte i Asia, ikke Sør-Amerika. Sent på 1990-tallet har en ved DNA-tester funnet at polynesiere har mer fellestrekk med folk fra Sørøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.

Det skal likevel bemerkes at Thor Heyerdahl aldri har villet bevise at «dagens» polynesiere nedstammer fra Sør-Amerika. I henhold til enkelte polynesiske legender var Polynesia opprinnelig befolket av to folkeslag, de såkalte lang-ørede og de kort-ørede. I en blodig krig ble hele den lang-ørede befolkning utryddet og de kort-ørede overtok eneherredømme over Polynesia. Heyerdahl hevdet at den utryddede befolkning var de som stammet fra Sør-Amerika, ikke dagens, de kort-ørede.

Se også

Kon-Tiki Museet på Bygdøy åpnet allerede i 1950.

Foto: Philip Gabrielsen, 2003 

• Kon-Tiki og jeg, Erik Hesselbergs gjennomillustrerte bok fra 1947

• Kon-Tiki, oscarbelønnet dokumentarfilm fra 1950

• Kon-Tiki, dramatisert spillefilm fra 2012

• Kon-Tiki Museet, samling åpnet på Bygdøy i Oslo 1950

Litteratur

• Heyerdahl, Thor (1950). Kon-Tiki. Gyldendal (1949) og senere utgaver.

Eksterne lenker

• (en) Kon-Tiki – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Kon-Tiki Museet

Vikingtidsmuseet

Oseberg dramatisert. Foto: RAA

Vikingtidsmuseet – Norges nye vikingsenter

Vikingtidsmuseet, tidligere kjent som Vikingskipshuset, er en av Norges mest spennende kulturattraksjoner. Museet, som ligger på Bygdøy i Oslo, er under ombygging og forventes å åpne i 2027 som et moderne vikingtidsmuseum. Det vil gi besøkende en enestående opplevelse av Vikingtiden, med unike funn og ny teknologi som bringer historien til live.

Vikingtidsmuseets unike samling

Museet vil huse noen av verdens best bevarte vikingskip og en omfattende samling av gjenstander fra vikingtiden.

Høydepunkter fra samlingen:

⛵ Osebergskipet – Et av verdens mest spektakulære vikingskip, rikt dekorert og brukt som gravskip for en høytstående kvinne.
⛵ Gokstadskipet – Et imponerende, sjødyktig skip som gir innsikt i vikingtidens skipsbygging.
⛵ Tuneskipet – Et av de eldste bevarte vikingskipene, med spennende historie og mysterier.
⚔ Vikinggjenstander – Våpen, smykker, tekstiler, sleder og husgeråd fra vikingtidens gravfunn.

Hva kan du oppleve på det nye Vikingtidsmuseet?

1. Interaktive utstillinger og ny teknologi

🎥 3D-rekonstruksjoner av vikingbyer, skip og dagligliv.
🛡 Virtuelle vikinger som forteller sine historier.
🔍 Digitale verktøy for å utforske vikingfunn på nært hold.

2. Oppdag vikingenes verden

🌍 Lær om vikingenes reiser, handel og kriger over hele Europa.
🏠 Se hvordan vikingene levde, fra dagliglivet til deres tro og mytologi.

3. Museets arkitektur – en hyllest til vikingarven

Vikingtidsmuseet bygges med bærekraftige materialer og inspirert av vikingtidens håndverk. Det vil gi plass til både faste og midlertidige utstillinger, forskning og undervisning.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Bygdøy, Oslo
🕒 Forventet åpning: 2026 (midlertidig stengt for ombygging)
🎟 Billetter: Kommer nærmere åpningen
🚆 Hvordan komme seg dit:

• Buss 30 fra Oslo sentrum til Bygdøy.

• Båt fra Aker Brygge til Bygdøy (kun sommer).

Hvorfor besøke Vikingtidsmuseet?

✅ Se verdens mest imponerende vikingskip på nært hold.
✅ Opplev vikingtiden gjennom interaktive utstillinger og teknologi.
✅ Lær om Norges stolte vikingarv på en moderne måte.
✅ Perfekt for historieinteresserte, familier og turister.

Når det nye Vikingtidsmuseet åpner i 2026, vil det bli et av verdens ledende museer om vikingenes historie og kultur. Gjør deg klar for en episk reise tilbake til vikingtiden! ⚔⛵✨

Velkommen til nytt museum i 2027

Det gamle Vikingskipshuset er stengt i byggeperioden.

Verdens fremste formidler av vikingtid

I det kommende Vikingtidsmuseet kan du oppleve verdens best bevarte vikingskip og rundt 5500 andre gjenstander fra vikingtiden. Vi er et forskningsmuseum, som forvalter vår felles nasjonalskatt fra vikingtiden for samtiden og for kommende generasjoner.

Det nye museet

I det nye museet vil vikingskipene og resten av samlingene fra vikingtiden presenteres på en sikrere og mer publikumsvennlig måte enn det som var mulig i det gamle bygget.

Det nye Vikingtidsmuseet skal bli verdens viktigste formidler av vikingtiden, og museet skal sikre befolkningen og kommende generasjoner tilgang til kulturhistorisk kunnskap og forståelse av denne unike perioden av norsk historie. 

Vikingtidsmuseet skal stille ut verdens fremste samling av gjenstander fra vikingtiden, blant annet de best bevarte vikingskipene i verden. Forskerne våre gjør stadig nye og spennende oppdagelser som vi skal dele med publikum. Like viktig er det at vi skal gjøre vikingtiden levende for alle våre besøkende på en nyskapende og spektakulær måte. På den måten skal vår fremste kulturarv få leve videre til glede for oss i vår tid, og for kommende generasjoner. 

Det nye Vikingtidsmuseet blir tre ganger så stort som det gamle museet, Vikingskipshuset. Totalt blir det nye museet ca. 13 000 m2, hvor omtrent 9000 m2 er publikumsareal, inkludert 5500 m2 med utstillinger. Det nye museet bygges som en utvidelse av det tidligere Vikingskipshuset, og en forlengelse i glass vil føre det nye og det gamle bygget sammen.   

Interessen for vikingskipene og gjenstandene som ble funnet i skipsgravene har vært enorm, helt fra starten av utgravingene på 1800- og 1900-tallet. Forholdene for skipene i den gamle museumsbygningen er ikke gode nok, og en ny, klimaregulert bygning med nye støttesystemer er helt nødvendig for å kunne sikre de unike gjenstandene våre for fremtiden. 

I tillegg til en tredobling av utstillingsarealene, vil det nye museumsanlegget inneholde restaurant, foredragssal, museumsbutikk, museumspark, et eget område for skoleelever på besøk, laboratorium med tilgang for publikum og forskningssenter. 

Arkeologer, formidlere og et mangfold av andre ansatte jobber for å finne gode og nyskapende måter å lage utstillinger på, slik at museet når målet om å bli verdens viktigste formidler av vikingtiden. Den nye, klimaregulerte bygningen med nye støttesystemer vil sikre de unike skipene og gjenstandene for fremtidige generasjoner. Museets fagpersoner innen konservering og samlingsforvaltning samarbeider med Statsbygg i et eget sikringsprosjekt om løsninger for trygg håndtering av skip og gjenstander under byggeprosessen, og om sikre metoder for flytting til nybygget når det står klart. 

• Les om byggeprosjektet på nettsidene til Statsbygg

Den eksisterende bygningen blir tilknyttet det nye tilbygget med et glassforlengelse. Dette er både en elegant arkitektonisk løsning, men forsterker også hele museumsopplevelsen. Det blir en opplevelse full av kontraster ved å gå fra dagslyset ute, til å bli kastet inn i en annen verden, nærmere bestemt en sensommers ettermiddag i Oseberg i år 834.

Om byggeprosjektet

• Bruker: Kulturhistorisk museum 

• Byggherre: Statsbygg

• Oppdragsgiver: Kunnskapsdepartementet

• Eier og driftsansvar: Universitetet i Oslo

• Arkitekt: AART architects

• Hovedentrepenør: AF Gruppen

• Tekniske rådgivere: Multiconsult, Brekke & Strand

• Samlet areal: ca. 13.000 m2 BTA

• Utstillingsareal: ca. 5000 m2 BTA

• Åpnes for publikum: 2027

Tidslinje

• 2027: Museet åpner

• 2023: Byggestart

• 2021: Vikingskipshuset stenger for publikum

• 2018: Forprosjekt ferdigstilt

• 2016: AART architects vinner arkitektkonkurransen blant 111 bidrag

• 2015: Den internasjonale arkitektkonkurransen blir utlyst

Samlingene

Vikingtidsmuseet har verdens viktigste og mest komplette samling gjenstander fra vikingtiden. Samlingen består av mer enn 50 000 gjenstander, og vi gjør stadig nye funn. Gjenstandene er nøklene til vikingenes verden. Et spekter av gjenstander fra Osebergskipet til sverdet fra Langeid til små perler fra Kaupang vitner alle om en svunnen tid. Sammen fremkaller de et bilde av et samfunn som har gjennomgått store endringer.

Osebergskipet

Osebergskipet ble bygget rundt år 820 evt. og er laget av eik. Skipet er rikt dekorert med utskåret dyreornamentikk som slynger seg opp langs baugen og ender i et buet ormehode. Et slikt utsmykket skip har vært reservert for spesielle medlemmer av aristokratiet.

Skipet er klinkbygd og består av 12 bordganger. Hver bordgang overlapper den nedenfor, og er festet med jernnagler. Bordgangene under vannlinjen er bare 2-3 cm tykke, mens de to øvre radene er litt kraftigere. Dekket er laget av løse furuplanker. Masten er også av furu og var opprinnelig mellom 10 og 13 meter høy. Osebergskipet kan både seiles og roes. Det er 15 årehull på hver side, så fullt bemannet ville mannskapet bestått av 30 roere. Årene er laget av furu, og noen av dem viser spor av malte dekorasjoner.

Les mer om Osebergskipet

Osebergskipet – eit staseleg fartøy

Osebergskipet er eit spesielt flott fartøy, og han eller ho som fekk det laga brukte store ressursar på å få skipet dekorert.

Osebergskipets stavn.

Opplev Osebergskipet digitalt

• Sjå skipet i 360 grader

Dekorert med dyreornamentikk

Det er skore inn flott dyreornamentikk heilt nede frå kjølen, langt under vasslinja, og opp langs framstamnen som endar i eit spiralsnodd ormehovud. Berre spesielle personar i overklassa har fått så rikt utsmykka skip.

Plass til 30 roarar

Ein kunne både segle og ro Osebergskipet. Det er 15 hol til årene på kvar side, med 30 roarar var skipet fullt bemanna. I tillegg kom styrmann som passa roret og utkikksmann som stod framme i baugen. Årene er laga av furu. På nokre av dei er det funne spor etter måla dekorasjonar. Det er ikkje slitasjespor på årene, kanskje var dei laga spesielt til gravlegginga.

Laga av eik

Osebergskipet blei bygd i Sørvest-Noreg rundt år 820. Det er laga av eik og kvar enkelt bordgang overlappar den neste og dei er festa saman med jernnaglar. Skipssida består av 12 bordgangar. Under vasslinja er dei berre to-tre centimeter tjukke. Dei to øvste bordgangane er litt tjukkare. Skipsdekket er laga av lause furubord. Masta er også laga av furu og har vore mellom 10 og 13 meter høg.

Eventyret byrjar

Den 8. august 1903 fekk arkeologen Gabriel Gustafson besøk av gardbrukar Oskar Rom som hadde grave i ein stor gravhaug på eigedommen sin og funne restar av eit skip.

Osebergskipet i gravhaugen i 1904. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO/ Olaf Væring

Gustafson set i gang

To dagar seinare var professor Gustafson i gang med undersøkinga på garden Lille Oseberg i Slagen i Vestfold. Han fann fleire skipsdelar dekorert med vikingtidas ornamentikk. Arkeologen blei sikker i si sak: Gravhaugen var ei skipsgrav frå vikingtida. Men for å unngå problem med haustvêret, venta gravemannskapet til neste sommar med å setje spaden i jorda for alvor.

Sommarens storhending

Utgravinga av Oseberghaugen blei møtt med stor interesse frå publikum. Det blei nødvendig å sikre utgravinga med rekkverk, skilting og ein betjent som sørga for at ingen forstyrra arbeidet eller kom for nær gjenstandane. I dagboka klagar Gustafson over å måtte arbeide på utstilling.

Slutten på byrjinga

Då utgravinga blei avslutta, stod det lengste og mest krevjande arbeidet att. Sjølve utgravinga blei gjennomført på under tre månader, men det tok 21 år å få skipet og dei fleste gjenstandane ferdig preparert og restaurert. Skipet blei tørka svært langsamt før det blei satt saman. Det blei lagt stor vekt på å bruke det originale treverket der det var mogeleg. Det ferdig rekonstruerte Osebergskipet består i dag av over 90 prosent originalt treverk.

Flere viktige funn

Dyrehodene

Fem flott utskårede dyrehoder ble funnet i Oseberg-graven. Fire ble funnet inne i selve gravkammeret, mens en ble funnet i forskipet. De fire i gravkamrene var forbundet med et tau som gikk gjennom munnen på hodene som en tømme. Nederst på halsen har det vært festet et skaft som var om lag en halv meter langt. Med det kunne hodene bæres eller festes til vegger, for eksempel ved et høysete.

Selv for en erfaren treskjærer har det vært utfordrende å lage dyrehodene. Det ser ut til at de er laget av ulike treskjærere. Ingen av dyrehodene er like, og to av dem er også dekorert med sølvnagler.

Gullsporen

Denne gullsporen ble funnet i 1887 på Rød gård i Rygge under pløyearbeid, sammen med et tilhørende gullbeslag. 30 år senere kom det andre beslaget for dagen i den samme åkeren. Det ble ikke funnet spor etter en grav, så gullsakene har havnet i jorda på en annen måte. Sporer festes til støvlene og brukes til å kontrollere hesten under ridning. De brukes i par, men den andre sporen er aldri funnet.  

Sporen er den eneste av sitt slag fra vikingtidens Skandinavia. Den er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn og forestiller dyr og mønster i vikingtidens Borrestil. Den var trolig laget av en skandinavisk gullsmed i andre del av 900-tallet. En teori er at sporen ble laget i et dansk, kongelig verksted.

Gjermundbu

Hjelmen fra Gjermundbu ble funnet under utgravningen av en gravhaug på Ringerike i 1943. Utgravningen viste at dette var det siste hvilestedet til en mektig mann som døde en gang mellom 950 og 975. 

Han ble begravd med fullt rytterutstyr, et sverd, to spyd, to økser, ringbrynje, kjøkkenutstyr og spillebrikker. Hjelmen fra Gjermundbu er inspirasjonen for nesten alle rekonstruksjoner som brukes i reenactment, film, spill og lignende. Det har aldri vært festet horn til hjelmen.

Fem flotte dyrehovud

Fem heilt unike utskorne dyrehovud blei funne i Oseberggrava. Fire av desse skal stillast ut på Vikingtidsmuseet. Det femte er dessverre i veldig dårleg stand, og restane av det bli oppbevart i museets magasin.

Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt

• Sjå den fjerde fløya i 360 grader

Dyrehovuda blei funne i gravkammeret

Dei var bunde saman med taug som låg gjennom munnen på det eine dyrehovudet som ein taum.

Sjølv for ein erfaren treskjerar har det vore komplisert og tidkrevjande å lage dyrehovuda. Treskjeraren har gått ut i skogen og vald ut eit naturleg krumma emne frå nedre del av stamma på eit eigna, hardt lauvtre. Fyrst har han laga forma og deretter starta på utskjeringane. Det ser ut til at dyrehovuda er laga av ulike treskjerarar. Ingen av dyrehovuda er like, og to av dei er også dekorert med sølvnaglar.

Kva har dyrehovuda vore brukt til?

Vi veit ikkje sikkert kva dei utskorne dyrehovuda har vore brukt til. Nedst på halsen på dei var det festa eit skaft som var om lag ein halv meter langt. Med skafta kunne hovuda berast, for eksempel i eit opptog, men dei kan også ha vore festa til veggar, eller for eksempel ved eit høgsete, eller noko heilt anna.

Saving Oseberg

Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstandar frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.

Kvinnene i Oseberggrava

I år 834 døydde to heilt spesielle kvinner, dei blei heidra med ei storslått gravlegging.

Detalj på Osebergvogna. Foto: Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Oseberghaugen med sine rike gravgåver tyder på at den eine eller begge av kvinnene hadde ei viktig politisk, og kanskje også religiøs, rolle. Slekt og samfunn markerte kvinnenes betyding gjennom skipsgrava og landskapet. Er det mogeleg at ei av dei to kvinnene blei ofra for å følgje den andre i grava?

Den yngste kvinna

Begge kvinnene var om lag 153 cm høge. Tennene på den yngste var sunne og lite slitt, noko som tyder på at ho åt god mat. Livet gjennom brukte ho tannpirkar av metall for å halde tennene reine. Eit brot i kragebeinet viser at kvinna blei skadd nokre veker før ho døydde, men skjelettrestane fortel ikkje kva ho døydde av.

Den eldre kvinna

Skjelettet til den eldste kvinna tyder på at ho hadde vore alvorleg sjuk i barndommen. Som gamal lei ho av beinskøyrheit, brot i korsryggen, to halsvirvlar som hadde vekse saman og ei kneskade, noko som truleg gjorde ho både lut og halt. Kvinna hadde framskriden kreft og må ha hatt store smerter i sine siste år.

Grava

Osebergskipet blei trekt på land og bruka som gravskip for dei to damene. Rett bak skipets mast blei det bygd eit gravkammer. Innvendig var veggane dekorert med eit fantastisk teppe med innvovne bilete, og dei døde kvinnene blei lagd i ei oppreidd seng.

Kvinnene fekk med seg ei mengde gravgåver, blant anna:

• Klær, sko og kammar

• Skipsutstyr

• Kjøkenutstyr

• Gardsutstyr

• Tre praktsledar og ein arbeidsslede

• Ei vogn

• Fem utskorne dyrehovud

• Fem senger

• To telt

• Femten hestar

• Seks hundar

• To små kyr

• Sjå lengre liste over innhaldet i grava

Kva døydde dei av?

Undersøkingar av skjeletta viser at den eldste kvinna var mellom 70 og 80 år gamal då ho døydde, sannsynlegvis av kreft. Den andre kvinna var yngre og i overkant av 50 år. Vi veit ikkje kva ho døydde av.

Kven var dei?

Begge to må ha hatt ein spesiell plass i samfunnet for å få ei grav som denne. Har dei vore politiske eller religiøse leiarar? Kven var hovudpersonane i grava? Var den eine ofra for å følgje den andre til dødsriket? Var dei i slekt? Kvar kom dei frå? Dei to kvinnene frå fortida er fortsatt gåtefulle, men vidare forsking vil gje oss meir kunnskap.

Osebergvogna

Vogna frå Osebergfunnet var gamal allereie før den blei lagt i grava. Truleg er den laga før år 800.

Osebergvogna.

Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt

• Sjå den fjerde fløya i 360 grader

Biletvev som viser eit opptog

I Oseberggrava blei det funne ein biletvev. Nokre av motiva som er vovne inn i teppet er hestar som trekkjer vogner. Det ser ut som eit opptog med folk, vogner og hestar. Kanskje er det ein religiøs seremoni som er avbilda?  

Vogna har flotte utskjeringar

Vognas bakside er dekorert med kattar. Har dei ein samanheng med kattane som trakk vogna til fruktbarheitsgudinna Frøya? På framsida av karmen ser vi ei framstilling av ein mann som ligg på ryggen og blir angripe av ormar. Kan dette vera ein illustrasjon av forteljinga om Gunnar i ormegarden? Dette var kjende forteljingar for vikingane, og symbolikken i utskjeringa må ha gjeve mykje meining som for ein stor del er tapt i dag.

Vogna kunne demonterast

Vogna er samansett av delar av ulike treslag. Delane kan takast frå kvarandre for transport, som for eksempel med skip. Sjølve vognkarmen er av eik og vogna har to drag av ask som heng saman med ei kort jernlenkje. Sannsynlegvis har vogna vore trekt av to hestar, ein på kvar side av draga. Les heile skildringa av vogna i museets gjenstandskatalog

Saving Oseberg

Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstandar frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.

Sledane

På kjøretøyet skal storfolk kjennast, heitest det, og kvinnene i Oseberggrava hadde i tillegg til ei flott vogn, fått med seg tre praktfulle sledar.

Slede frå Oseberg. Foto: Eirik Irgens Johnsen, Kulturhistorisk museum, Universitet i Oslo.

Foto: Eirik Irgens Johnsen

Opplev den fjerde fløya i Vikingskipshuset digitalt

• Sjå den fjerde fløya i 360 grader

Sledane er sett saman av ulike treslag

Dei består av ei laus ramme festa til understellet med taug eller vidjesurringar. Sledane blei trekt av to hestar som var festa til kvar si side av ei trekkstong. Under meiane er det festa ein slitemeie som enkelt kunne skiftast når den blei slite ut.

Sledane var staskjøretøy og utsjånaden var viktig

Dei var dekt av utskjeringar og sjølv ein dyktig treskjerar må ha brukt lang tid på å skjere dei ut. Etterpå blei sleden måla i sterke fargar som har gjort at utskjeringane kom tydelegare fram. Den eine sleden hadde eit svart mønster på raud botn og i tillegg var det sett på fortinna naglehovud som ein del av dekorasjonen. Fargane var tydelege då sledane blei grave ut, men dei var vanskeleg å bevare og er ikkje synlege i dag.

Saving Oseberg

Saving Oseberg er eit prosjekt som dokumenterar tregjenstander frå Osebergfunnet, og forskar på konserveringsmetodar for å ta vare på denne ikoniske delen av vår kulturarv for framtida. Les meir om prosjektet Saving Oseberg.

Stor variasjon

Tekstilmaterialet frå Oseberg rommar ein stor variasjon av kvalitetar, veveteknikkar og materiale. Her finn vi importerte silkestoff, broderi utført med silketråd, biletvevar, brikkevovne band og ullstoff til ulikt bruk.

Biletvevane

Fragment nr. 4 viser eit tre med menn som heng i greinane.  Armane heng slapt ned og føtene dinglar over bakken. Originalen er dårleg bevart. Her ser du ein rekonstruksjon teikna av Stig Saxegaard, Storm studios, i 2018. Fargane er fiktive.

Desse smale vevane er framstilt med ein kombinasjon av ull og ein nå forsvunne vefttråd laga i eit vegetabilsk materiale, truleg lin. Biletvevane viser eit vell av ulike dyr og menneske, vogner, hus og dekorative geometrisk ornament. Ei rekkje brikkevovne band blei også funne i Oseberghaugen. Dei fleste av desse er vovne av ullgarn i ulike farger som dannar geometriske mønsterfigurar. I enkelte av dei er det også brukt silketråd.

Grovare ullstoff

Ei type grovare ullstoff med mønster i geometriske motiv finst også i rikt monn i grava. Toppstilte ruter og kors dominerer mønstra her. Desse stoffa er truleg restar av teppe brukt i innreiinga.

Silkestoff

I tillegg til innreiingstekstilane fann Gustafson og gravemannskapet hans femten ulike silkestoff. Dette er tekstilar med mønster som har store likskapstrekk med relikviesveip frå fleire kristne kyrkjer i Europa, blant anna i Aachen, Chelles, Liège og Mariastein. Silkestoffa i Oseberggrava var skore opp i smale strimlar som truleg har dekorert kvinnenes klede. Silke blei importert frå Sentral-Asia og områda rundt den austlege delen av Middelhavet.

Broderi

Broderi i fleirfarga silke, som har mønster med rankemotiv, spiralar, dyr og geometriske ornament, var ein del av gravutstyret. Også desse kan ha vore brukt som klededekor. Broderia kan ha blitt utført på dei britiske øyane.

Dei dekorative prydtekstilane låg side om side med ei stor mengde andre stoff. Desse er, etter undersøking av Anne Stine Ingstad, inndela i 19 ulike kvalitetsgrupper, og har truleg vore brukt til så ulike ting som teltduk, klede og sengetøy. Alle desse stoffa er av ull.

Film om tekstilane frå Oseberggrava

Filmen ble vist kontinuerleg for publikum i Vikingskipshuset i Gjenstandsfløya.

Les meir om silken frå Oseberggrava

• Tekstilkunstnar Åse Eriksens rekonstruksjonsarbeid

Foto og teikningar

• Sjå foto og teikningar av tekstilar frå Oseberg i fotoportalen

Gokstadskipet

Gokstadskipet ble bygget rundt år 890 evt. Det er et fleksibelt og raskt skip godt egnet til seilas på åpent hav. Gokstadskipet kunne både seiles og roes, det er hull til 16 årer langs hver skipsside som gir plass til 32 roere. 

Det er ingen rester etter tofter, antakelig har roerne sittet på kister, som også kunne inneholde personlig utstyr. Gokstadskipet er laget av eik og er 5,18 meter bredt og 23,22 meter langt. 

Det er klinkbygd med 16 rader av bordganger. De ni bordgangene under vannlinja er bare to til tre cm tjukke, noe som gjør skipssiden både lett og fleksibel. Kjølen er laget av ett stykke rett eiketre. Dekket består av furuplanker som kan løftes opp slik at mannskapet lett kunne øse ut vann ved behov.

Les mer om Gokstadskipet

Gokstad

Då Gokstadskipet blei bygd rundt år 890 e.Kr. var vikingtida i full gang. Det var eit fleksibelt og raskt skip som eigna seg til segling på opent hav.

Gokstadskipet.

• Då Gokstadskipet blei funne

Då Gokstadskipet blei funne

På garden Gokstad i Sandefjord kommune låg det ein stor gravhaug som blei kalla for kongshaugen. Hausten 1879 kjeda dei to tenåringssønene på garden seg og byrja å grave i haugen for å sjå om dei kunne finne noko spennande.

Utgraving av Gokstadskipet i 1880. Fotograf: ukjend.

Skipet i gravhaugen

Det blei sagt at det låg eit skip i gravhaugen, og det var det gutane fann. Antikvar Nicolaysen ved Universitetets Oldsaksamling fekk høyre om kva gutane dreiv med, og våren 1880 sette han i gang ei arkeologisk utgraving av haugen. 

Var endå større

Gravhaugen rundt skipet var bygd opp av leire og grastorv. Den var omlag fem meter høg og hadde ein diameter på nesten 45 meter. Sannsynlegvis har haugen vore endå større i vikingtida. Sjølve skipet var grave ned i blåleira i undergrunnen. Dei to øvste bordgangane, og begge stamnane, stakk opp av leira og var derfor heilt øydelage, men elles var skipet uvanleg godt bevart.

Tilbake til den opphavelege forma

Etter utgravinga blei skipet restaurert. Alle delane blei tatt frå kvarandre, dampa og bøygd tilbake til den opphavelege forma. Noko av det originale treverket var i for dårleg stand til å tole denne behandlinga. Desse delane blei erstatta av nytt tre, og er synlege slik skipet står i dag.

• Gokstadgrava

Gokstadgrava

Rundt år 900 e.Kr. døydde ein rik og mektig mann og Gokstadskipet blei brukt som gravskip. Bakarst i skipet blei det bygd eit gravkammer der den døde mannen blei lagt.

Gravkammeret

Gravkammeret blei dekt av fleire lag med never. Klemt fast mellom stokkane i taket fann arkeologane restar etter silke med innvove gulltrådar. Det er truleg restar av eit kostbart vove teppe som har dekorert veggane på innsida. I gravkammeret stod det ei oppreidd seng som den døde var lagt i.  

Gokstadmannen

Skjelettet viser at mannen i Gokstadgrava var i 40-åra, kraftig bygd, og mellom 181 og 183 cm høg. Spor etter hogg mot begge beina viser at han døydde i kamp. Eit kutt i det høgre leggbeinet har gjort at han ikkje kunne stå oppreist, men eit knivstikk på innsida av det høgre lårbeinet har sannsynlegvis vore dødsårsaka. Det var ein vanleg kampteknikk å hogge etter beina i vikingtid og mellomalder. Vi veit ikkje kven han var, men den storslagne grava han fekk tyder på at han var ein viktig mann. Kanskje han var ein høvding eller av kongeleg familie? 

Handelsplassen ved Gokstadhaugen

Like sør for gravhaugen er det nyleg funne ein stor handelsplass. Funna her i frå vitnar om eit rikt senter med internasjonale forbindelsar. Datering av vektlodd frå handelsplassen viser at handels- og handverksaktivitet har føregått her samtidig med gravlegginga i Gokstadhaugen rundt år 900 e.Kr. 

Gravgåvene

Den døde sjølv må ha vore kledd i ei forseggjort drakt då han blei gravlagd. Våpna og smykka hans er borte. Her har truleg gravrøvarane vore på ferde allereie i vikingtida, men dei tok langt i frå alt. Det blei blant anna funne eit spelebrett med spelebrikker av horn, fiskekrokar og seletøybeslag av jern, bly og forgylt bronse, 64 skjold, kjøkenutstyr, seks senger, eitt telt, ein slede og tre mindre båtar. Med i grava var det også tolv hestar, åtte hundar, to hønsehaukar og to påfuglar. Påfuglane viser at Gokstadmannen var ein mann med eit stort, internasjonalt nettverk. Kanskje fuglane var ei gåve frå ein annan herskar, eller trofear han hadde tatt med heim frå eit krigstokt?

• Gokstadskipet

Gokstadskipet

Då Gokstadskipet blei bygd rundt år 890 e.Kr. var vikingtida i full gang. Det var eit fleksibelt og raskt skip som eigna seg til seglas på ope hav.

Opplev Gokstadskipet digitalt

• Sjå skipet i 360 grader

Ulike funksjonar

Ein kunne både segle og ro Gokstadskipet, og skipet har vore eigna til både oppdagingsreiser, handelsreiser og vikingtokt. På kvar side av skipet er det 16 hol til årene. Med roarar, styrmann og utkikk, bestod mannskapet av til saman 34 personar. Det er ingen restar etter tofter. Antakeleg har roarane sitte på kister, som også kunne innehalde personleg utstyr. 

Rom under dekk

Skipet er laga av eik og er 5,18 m breitt og 23,22 m langt. Det er klinkbygd med 16 rader av bordgangar. Dei ni bordgangane under vasslinja er berre to til tre cm tjukke, noko som gjer skipssida både lett og fleksibel. Kjølen er laga av eitt stykke rett eiketre. Dekket består av furuplankar som kan lyftast opp slik at mannskapet lett kunne ause ut vatn ved behov. Her var det også oppbevaringsplass for litt last.

Ingen dragehovud

Då skipet blei grave ut var det festa 32 skjold på kvar side av skipet. Dei var måla, annankvar gult og svart. I framskipet blei det funne kvitt ulltøy med påsydde striper av raudt tøy. Dette kan vera restar av seglet. Spissen på stamnane var rotna bort så det er uklart korleis dei har enda, men det er ikkje noko som tyder på at det har vore festet dragehovud til dei. Men sjølv utan dragehovud må Gokstadskipet ha vore eit oppsiktsvekkjande syn når det kom for fullt segl over havet.

Tuneskipet

Tuneskipet ble bygget rundt 910 evt. og er et klinkerbygd skip laget av eik. Skipet er anslått til å ha vært 18,7 meter langt, 4,2 meter bredt og å ha hatt 12 rader med bordganger. I skipets nåværende tilstand kan vi bare se de 10 nedre radene, men det er hull og merker for å feste de to øverste radene. 

De to ekstra bordgangene ville gitt et tilstrekkelig høyt fribord for å hindre ganske store bølger i å slå inn i skipet. Tuneskipet har et kraftig feste for masten, noe som ville ha gjort det mulig med et seil på opptil 100 kvadratmeter. Kombinert med skrogets form gjorde dette skipet til et raskt, havgående fartøy med utmerkede seilegenskaper. 

Skipet var også godt egnet til å flytte folk raskt, en viktig kvalitet for et krigsskip. Kanskje var dette Tuneskipets hovedfunksjon.

Les mer om Tuneskipet

Tune

Tuneskipet har truleg vore eit raskt, havgåande skip som effektivt kunne frakte menneske frå ein stad til ein annan. 

• Tunefunnet

Tunefunnet

Tuneskipet blei funne i 1867 på garden Nedre Haugen på Rolvsøy, utanfor Fredrikstad. Det var det fyrste vikingskipet som blei grave ut, og det er framleis eit av dei best bevarte vikingskipa i verda. 

Teikning av Tuneskipet frå 1868. Illustrasjon: Kulturhistorisk museum, UiO.

Ein stor gravhaug

Gravhaugen Tuneskipet låg i var uvanleg stor, om lag 80 meter i diameter og omtrent fire meter høg. Den var dermed ein av landets største gravhaugar. I åra før utgravinga var mykje av jorda i gravhaugen fjerna for å bli brukt andre stader. Dessutan var haugen opna og delvis grave ut tidlegare. Dette førte til at det kom oksygen til som bidrog til å bryte ned skipet i gravhaugen.

Hardhendt utgraving

Tuneskipet blei grave ut på ei tid då den moderne arkeologien endå ikkje hadde funne si form. Skipet blei henta ut av grava både raskt og røft. Det førte til at både mannen som var gravlagd i skipet og dei fleste av gjenstandane han fekk med seg anten blei borte eller øydelagt.

Utgravinga blei leia av professor Oluf Rygh, og varte i berre om lag to veker. Fordi arbeidet gjekk så fort, fekk skipet ei nokså hardhendt behandling. Blant anna har skipet fleire merke etter spadane som blei brukt.

Transporten til hovudstaden

For å få skipet ut av gravhaugen blei det festa ei treramme til undersida av skipet. Det blei spent hestar til ramma, og skipet blei trekt ut av gravhaugen og transportert til ein elv i nærleiken. Her blei skipet flytta over på ein pram og fløytt til fjorden, og vidare inn til hovudstaden. Tuneskipet blei liggjande utandørs ei tid før det fekk eit eige hus.

• Tunegrava

Samlingene Tune

Tunegrava

I grava fann arkeologane restane av ein mann, tre hestar og fleire gravgåver. Mannen i Tunegrava må ha vore ein viktig person.

Tuneskipet. Foto: Morten Krogvold og Svein Kojan

Gravkammeret

Tuneskipet stod orientert nesten rett nord-syd i gravhaugen. Innvendig var skipet fora med mose og einer. Midt i skipet var det bygd eit gravkammer med flatt tak. Veggane var festa i leira på yttersida av skipet. I gravkammeret låg restane av en mann.

Ein mann av høg rang

Vi vet ikkje kven han var, men han må ha vore viktig nok til at han fekk ei fantastisk og verdig grav. Sjølv om grava har vore røva og det berre var bevart restar av gravgåvene, viser dei at den døde har vore ein mann av høg rang. Han fekk følgje av tre hestar, ein blei funnen inne i skipet og to på utsida.

Fekk med seg sine våpen

Arkeologane fann restane av våpenutstyret hans, eit sverdgrep, to spydspissar, ei skjoldbule og det som truleg er restar av ei ringbrynje. Dessutan blei det funne ein terning, to perler, tøyrestar, delar av ein ski, restar av ein sal og enkelte utskorne trestykke med ukjend funksjon. Desse gjenstandane er skildra i notatane som blei gjort under utgravinga. 

Gjenstandane forsvann

Fordi Tuneskipet blei funne i ei tid då den moderne arkeologien endå ikkje hadde funne si form, forsvann mange av gjenstandane under og like etter utgravinga. Dei kom dermed aldri inn til museet. Gjenstandane som eksisterer i dag er dessverre i veldig dårlig stand.

• Tuneskipet

Tuneskipet

Tuneskipet har sannsynlegvis vore eit hurtig, havgåande skip som raskt kunne frakte menneske frå ein stad til ein anna. 

Opplev Tuneskipet digitalt

• Sjå skipet i 360 grader

Godt seglskip 

Sjølv om Tuneskipet er mindre enn skipa frå Gokstad og Oseberg, har det kraftigare mastefeste. Det har gjort det mogeleg å ha eit segl som kan ha vore så stort som hundre kvadratmeter. Kombinert med skrogets form, har dette sannsynlegvis gjort skipet til eit raskt, havgåande skip med spesielt gode segleeigenskapar. 

Skipets funksjon

Tuneskipets lasteeigenskapar er derimot ikkje spesielt gode. Det kan ha vore brukt til å transportere varer med høg verdi og liten vekt, som for eksempel pels, glas og slavar. Skipet har også vært godt eigna til å flytte menneske raskt, noko som er ein viktig eigenskap for eit krigsskip. Kanskje har dette vore Tuneskipets hovudfunksjon?

Stedt til ro utan årer

Tuneskipet er bygd rundt år 910 e.Kr. og er eit klinkbygd skip av eik. Skipet har sannsynlegvis hatt 12 hol til årene på kvar side. Det gjev eit mannskap på 24 mann pluss styrmann og utkikk. Det var ikkje lagt ved årer då skipet blei sett i grava.

Tolte bølgjene godt

Skipet har antakeleg vore 18,7 meter langt, 4,2 meter breitt og hatt 12 rader med bordgangar. Dei øvste radene med bordgangar og stamnen er borte. Slik skipet står i dag ser vi berre dei ti nedste bordgangane, men det er hol og merke for feste av dei to andre. Dei to ekstra bordgangane gjev høgt nok fribord til å hindre temmeleg høge bølgjer i å slå inn i skipet.

Vikingtiden

Vikingtiden varte fra siste halvdel av 700-tallet til siste halvdel av 1000-tallet.

Vikingtiden er en periode da folk fra Norge, Sverige og Danmark reiste til andre deler av verden i stor skala. Ved hjelp av seil og gode havgående skip gjorde de seg gjeldende som en politisk faktor i Europa. Det er også nå Norge utvikler seg til å bli et kongedømme, under påvirkning av møtene mellom skandinaviske folk og andre samfunn og kulturer.

Reiser

Vikingskipene er selve symbolet på vikingtiden og vikingenes reise er et yndet motiv både i sagalitteraturen og i moderne populærkultur. Folk fra Skandinavia reiste ut i verden i stor skala.  På de mange reisene vestover, sørover og østover kom de i kontakt med andre kulturer og samfunn og brakte rikdommer og nye ideer med seg hjem, samtidig som de brakte sine egne smykker, våpen og skikker ut i verden. Vikingenes reiser og møter med andre kulturer dannet på mange måter grunnlaget for de store samfunnsendringene som skjedde i Skandinavia i løpet av Vikingtiden.

Skatter

Sommeren 1834 jobbet en husmann på Nedre Hoen gård i Viken. Han skulle hjelpe bonden å drenere en myr på eiendommen. Under grøftearbeidet fikk han sitt livs overraskelse da han gravde fram Norges største gullskatt fra vikingtiden. Hoenskatten består av en enestående samling av kostbarheter; store gullringer, frankiske gullsmykker, arabiske mynter, fargerike perler, romerske antikviteter og en engelsk ring. Skatten speiler vikingenes reiser og kontaktnettverk; fra Kalifatet i øst til England i vest.

Den voldelige vikingen

Våpnene og krigsutstyret fra vikingtiden vitner om et samfunn der makt og status tilhørte de som ikke var redd for å bruke vold. Våpenkulturen og prinsippet om de sterkestes rett gjorde vikingoverfallene mulige og mange lot seg friste av muligheter til rikdom, høy status og makt - dersom de overlevde. Det fantes ingen sentralstat i vikingtiden, og folk var avhengig av ætten for beskyttelse. Men samfunnet var ikke lovløst. Folket i Skandinavia var opptatt av individuell etikk og moral. Det fantes lover og regler, og saker kunne legges frem på Tingene for å løses. 

Religion

For vikingen var religion ikke et spørsmål om å tro - religion var ganske enkelt verdenen de levde i. Det handlet om hvordan verden ble til, hvordan den fungerte, og hvordan den ville gå under ved ragnarok. Vikingene mente at menneskene holdt til midt i verden, guder og jotner hadde sine områder, men det fantes også andre skapninger som alver, diser, huldrer og dverger. De bodde i skogene, i innsjøene, i himmelen og i jord og fjell. Noen var hjelpere, andre fryktet, og selv om de sjelden ble sett, var det aldri noen som tvilte på deres eksistens.

Et samfunn i endring

Gjennom sine mange reiser kom vikingene i kontakt med kristne. Etter hvert gikk mange skandinaver over til kristendommen, enten av personlig overbevisning, eller fordi dette var viktig for allianser innen handel og politikk. Hjemme i Skandinavia var politikk og religion nært forbundet, og konger og herskere brukte både tvang, vold og belønning for å innføre kristendommen. Blant folk flest levde den tradisjonelle religionen og kristendommen side om side en god stund inn på 1000-tallet. 

Begravelser

Vikingene begravde sine døde på mange forskjellige måter. Selve graven kunne være alt fra en stor gravhaug til ingen forhøyning i det hele tatt. De døde kunne kremeres sammen med gravgaver, og aske og rester lagt i graven, eller den døde kunne begraves ubrent. Ofte ble dyr, spesielt hester, lagt i gravhaugen sammen med den døde. I mange graver ble den døde lagt i en båt eller et skip. Det kan ha vært tenkt som et transportmiddel for den avdøde til bruk på reisen til dødsriket

Vikingskipene i museets samling

• Oseberg

• Gokstad

• Tune

Flere samlinger fra vikingtid

• Oldsaksamlinga

Oldsaksamlingen

Antiqvitetskommissionen blei oppretta av Det Kongelige Selskap for Norges Vel i 1811 for blant anna å samle inn oldsaker funne i Noreg. Dette blei byrjinga til Universitetets Oldsaksamling, som no er ei omfattande samling av gjenstander og funn eldre enn reformasjonen i 1537. I samlinga finnes mellom anna vikingskip, kirkekunst fra middelalderen, hundrevis av sverd fra vikingtida og mykje meir.

Øks frå Eidareng i Indre Østfold i Viken. Museumsnummer C60263.

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO, Lill-Ann Chepstow-Lusty

I byrjinga var heile Noreg arbeidsområde. Men då den fyrste fornminnelova kom i 1905, fekk Oldsaksamlingen ansvar for å ta vare på gjenstander og funn frå dei fem og sør- og austlandsfylka på vegne av Staten, det vil seie Agder, Innlandet, Oslo, Vestfold og Telemark og Viken. Samlinga er gradvis bygd opp gjennom arkeologiske undersøkingar, og ved at finnarar har levert gjenstander.

Utfører arkeologiske undersøkingar

Undersøkingar blir gjennomført både som ein del av museets forskingsverksemd og med heimel i kulturminnelovens pålegg om arkeologisk undersøking før ulike typar utbyggingsverksemd.

Ei stor samling

I dag er det meir enn 2,7 millioner gjenstander og funn i samlinga.

• Runearkivet

Staten er eigar av lause kulturminne

Kulturminnelova av 9. juni 1978 gjev Staten eigedomsretten til såkalla lause kulturminne som kjem for dagen tilfeldig, ved arkeologiske undersøkingar eller på andre måtar. Kulturminne frå oldtid og mellomalder (eldre enn 1537) kan vera våpen, reiskaper, smykke, skjelett, runeinnskrifter, kyrkjeinventar og anna. Den som finn lause kulturminne pliktar å melde frå om funnet til Fylkeskommunen, politiet på staden eller direkte til museet. Det er forbode å omsetje oldsaker i Noreg.

• Korleis melder eg i frå om eit arkeologisk funn

• Les meir om metallsøking

Utforsk vidare

• Besøk Unimusportalen for fleire gjenstandar og foto

De nye utstillingene

Vikingtidsmuseet har verdens fremste samling av gjenstander fra vikingtiden, blant annet de best bevarte vikingskipene i verden. Utstillingene blir en fortelling om nordboerne og deres verden – i en tid preget av stor endring.

Vikingtidsmuseet vil være verdens viktigste formidler av kunnskap om vikingtiden. Det blir en ny type forskningsmuseum, hvor besøkende kan fordype seg i vikingtiden eller nyte en enestående estetisk opplevelse, eller begge deler. Museet vil overraske og utfordre publikum ved å gi ny kunnskap, nye perspektiver og nye oppdagelser.

Gjenstandene vil spille en nøkkelrolle i opplevelsen og hva du lærer på museet. De har en sentral og aktiv rolle å spille i fortellingene om fortidens mennesker, og gir en kobling mellom fortid og nåtid. Gjenstandene som vises i Vikingtidsmuseet er ekte gjenstander fra vikingtiden. De er fascinerende i seg selv, men motiverer også besøkende til å utforske historiene de har å fortelle, og forskningen som ligger bak. Noen gjenstander er imidlertid også kunstverk, og deres estetiske verdi er en opplevelse i seg selv. Mer enn 5500 utvalgte gjenstander skal stilles ut, og sammen med moderne fasiliteter og publikumsopplevelser vil man få et unikt innblikk i vikingenes liv og samfunn. Til sammenligning stilte det tidligere Vikingskipshuset ut 300 gjenstander. 

Utstillingenes innhold blir variert og tilpasset ulike besøkstyper. Noen besøkende vil kunne oppleve høydepunktene på kort tid, mens andre besøkende vil ønske å gå i dybden på ulike temaer og fortellinger. Besøksopplevelsene skal planlegges ut i fra dette. Gjenstander, scenografi og audiovisuelle virkemidler skal lokke besøkende til å utforske og oppdage. Varierte formidlingstilbud gir både sanselig, utfordrende og spektakulære opplevelser som skaper begeistring og engasjement, både for den travle og den utforskende museumsgjest.

Åtte ulike opplevelsesområder er under planlegging.

Akershus festning

Akershus Festning – Oslos Historiske Landemerke

Akershus festning er en av Norges viktigste kulturminner og en sentral del av Oslos historie. Den majestetiske borgen ligger strategisk plassert ved Oslofjorden og har voktet byen siden slutten av 1200-tallet. Med sin rike historie, imponerende arkitektur og spektakulære utsikt over Oslo, er Akershus festning en må-se attraksjon for både historieinteresserte og turister.

Historie og betydning

• Byggingen av Akershus slott og festning ble påbegynt rundt 1299, under kong Håkon V Magnusson, for å beskytte Oslo mot fiendtlige angrep.

• Festningen har overlevd flere beleiringer, blant annet av svenske tropper på 1500- og 1600-tallet, men har aldri blitt erobret med makt.

• På 1600-tallet ble borgen ombygget til et renessanseslott av kong Christian IV.

• Under andre verdenskrig (1940-1945) ble festningen brukt av de tyske okkupasjonsstyrkene som hovedkvarter og fengsel.

• I dag er Akershus festning et viktig militært og historisk monument, hvor kongelige seremonier og offisielle arrangementer fortsatt finner sted.

Hva kan du oppleve på Akershus festning?

1. Akershus Slott – En reise tilbake i tid

Akershus slott er et høydepunkt for besøkende og byr på en fascinerende tur gjennom Norges kongehistorie. Her kan du se:
🏰 Storslåtte saler og rom, inkludert riddersalen.
⚔ Historiske utstillinger om kongelige, militære ledere og slottets utvikling.
👑 Kongelige graver – Akershus slott er siste hvilested for flere norske monarker, inkludert kong Haakon VII og kong Olav V.

2. Forsvarsmuseet

📜 Utforsk Norges militærhistorie gjennom utstillinger som viser våpen, uniformer og viktige militære hendelser fra middelalderen til i dag.

3. Norges Hjemmefrontmuseum

⚔ Lær om motstandsbevegelsen under andre verdenskrig gjennom utstillinger med originale dokumenter, våpen og personlige fortellinger.

4. Festningsområdet og utsikten

🌳 Gå en tur langs murene og nyt den fantastiske utsikten over Oslo og fjorden.
📸 Perfekt for fotografering – særlig ved solnedgang!
🌿 Gratis tilgang til festningsområdet, ideelt for en rolig spasertur.

5. Konserter og arrangementer

🎭 Festivaler, konserter og teaterforestillinger arrangeres ofte i festningens gårdsrom, spesielt om sommeren.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Akershus festning, 0150 Oslo
🕒 Åpningstider:

• Festningsområdet er åpent hele året, døgnet rundt.

• Akershus slott har varierende åpningstider etter sesong.
  🎟 Billetter:

• Gratis inngang til festningsområdet.

• Inngangsbillett kreves for Akershus slott og museene (gratis med Oslo Pass).
  🚆 Hvordan komme seg dit:

• Gangavstand fra Oslo sentrum (ca. 10 minutter fra Oslo S).

• Trikk eller buss til Kvadraturen eller Rådhuset.

• Parkeringsmuligheter i nærliggende områder.

Hvorfor besøke Akershus festning?

✅ Et av Norges viktigste historiske steder
✅ Fantastisk utsikt over Oslofjorden
✅ Spennende museer og slottstur
✅ Gratis tilgang til festningsområdet
✅ Arrangementer og kulturaktiviteter hele året

Akershus festning er ikke bare en festning – det er en levende del av Oslos historie. Enten du vil dykke ned i Norges fortid, oppleve en av de beste utsiktene i byen, eller bare ta en spasertur i vakre omgivelser, er dette en attraksjon du ikke bør gå glipp av.

🏰 Planlegg ditt besøk i dag og opplev Oslos historiske perle! ⚔✨

HISTORIE | KULTURLIV | REKREASJON | ARKITEKTUR

Akershus
festning

OPPLEVELSER

• Oslofjorden

  Turløyper i Oslo by, marka og ved fjorden https://t.co/pMwXGcCVTB

  19. mars 2021, 3:23 p.m.

Hovedstadens smykke inviterer til opplevelser av historie og kulturliv

Akershus festning er et av landets viktigste kulturminner, fra middelalderen og frem til vår tid. Festningens pittoreske miljø er også et populært rekreasjonsområde og en grønn lunge midt i Oslo sentrum.

Unntatt det kongelige slott, så visste du kanskje ikke at Norge har et eget slott, et slott som er over 700 år gammelt? Besøk Akershus festning og bli bedre kjent med en viktig del av Oslos kulturhistorie. Det er ikke bare kulturhistorien du blir kjent med, men du blir sikkert også beveget av det vakre miljøet innenfor festningsmurene. Her finnes arkitektur du bare finner her. Du finner grønne lunger du kan ha helt for deg selv. Fantastiske utsiktsplasser over Oslofjorden og indre havneområde. Forsvarsmuseet og Hjemmefrontmuseet er obligatoriske attraksjoner. Se slottsinteriør du ellers ser bare i legendariske storfilmer. Dette er Oslos smykke og ansikt utad. Velkommen!

I dag er Akershus festning en levende arena med museer, besøkssenter, restaurant, konsertlokale og utendørsscene. Festningen har en særlig posisjon på grunn av sin plassering i hovedstaden og sin rike historie knyttet til konge- og statsmakt.

Historien spenner fra dramatiske krigshandlinger, dystre kapitler knyttet til fengsel og okkupasjonstid, til dagens fredelige rolle som nasjonalt monument og som rekreasjonsområde for allmennheten. Festningen er hovedsete for Forsvarets øverste politiske og militære ledelse, og siden 2011 har også Statsministerens kontor hatt tilhold her. Akershus festning besøkes av over 1.000.000 mennesker årlig.

Unik beliggenhet med museer og kulturarena som byr på det meste

Akershus festning ligger vakkert til på Akersneset sentralt i byens havneområde. Her spaserer man på brostein i et pittoreskt miljø og hvor veier og stier veklser mellom flate partier og bakker. Flere steder ved festningens voller og murer har man god utsikt til fjorden, byen og Rådhusplassen. De ulike høydenivåene man beveger seg i, gjør spaserturen her inne til en mer dynamisk opplevelse i motsetning til et ensformig inntrykk man gjerne får på store attraksjoner hvor terrenget er paddeflatt.

Festningen viser oss historien godt via sine to museer og mange attraksjoner. Guidede turer skjer selvsagt daglig inne på Akershus slott og festning. I tillegg til den rike historien fra middelalder og frem til vår tid, er fantastisk arkitektur og grøntarealer med å gjøre besøket innenfor festningsmurene ekstra fascinerende. Mange som besøker festningen har ikke noe annet spesielt formål enn å ha en fredelig pustepause sittende på en voll av gress, eller søke en sval skyggeplass under et av de store eiketrærne som man finner så mange av i nordvestenden av festningen.

Festningens historie

Akershus slott og festning ble påbegynt av Håkon 5., formodentlig i tiden 1299 - 1304 og var 1308 en sterk borg som kunne trosse den svenske hertug Eriks angrep. I middelalderen var det et omfattende borganlegg på høyde med datidens krav. Oppføringen av anlegget, som må ha vært planlagt i sin helhet under Håkon 5., ble antakelig fortsatt under hans datter hertuginne Ingebjørg og hennes sønn Magnus Eriksson og avsluttet under Håkon 6., som til stadighet residerte der sammen med sin dronning Margrete. Vesentlige forandringer ble ikke foretatt før Christian 2. som prinsregent bodde på Akershus i 1506-12.

I 1527 brant hele slottet nordenfor Vågehals og Fuglesang, men motsto likevel Christian 2.s beleiring i 1531. Under høvedsmannen Peder Hanssøn Litle 1536-51 foregikk store gjenoppbyggings- og forandringsarbeider. Hans etterfølgere fortsatte denne virksomheten, men svenskenes riktignok mislykte beleiring i 1567 gjorde det klart at modernisering trengtes. Noe ble straks gjort etter forslag av kgl. byggmester Hans von Paschen. I 1591 planla deretter Hans von Steenwinckel å gjøre Akershus til en festning etter den nye krigføringens krav.

Corpse de Garde

Etter arvehyllingen i 1661 (av den senere Christian 5.) ble Akershus hverken brukt til hyllinger og stendermøter eller som kongebolig. 1704-21 hadde Norges midlertidige regjering, Slottsloven, sitt sete på Akershus, som i 1716 motstod Karl 12.s beleiring. I 1742 ble den ominnredede kirken innviet og overhoffretten fikk sitt lokale der. Ifølge kgl. res. av 1815 og 1817 ble det vedtatt en del forandringer; militæretaten nyttiggjorde seg flere bygninger på området, og oppførte en rekke nye. I tilknytning til Peter Blix' og Gustav Storms utredninger av Akershus' historie ble det satt i gang et arbeid for å bevare og restaurere slottet. Bølgene gikk høyt om hvorvidt man skulle rive de senere hundreårs tilføyelser og gå tilbake til middelalderen, eller om man skulle la de forskjellige perioder fortelle borgens historie. Det siste syn seiret, ikke minst takket være Harry Fett. Bygningshistorien ble så tilrettelagt gjennom arkitekt Holger Sinding-Larsens grundige undersøkelser 1905-25, og omfattende restaureringsarbeider ble utført under hans ledelse.

Okkupasjonsårene

Under den annen verdenskrig ble Akershus brukt av tyskerne som forlegningssted, fengsel og rettersted. Minnesmerket ble etter krigen reist der hvor norske motstandsmenn ble henretter. Borgen ble også brukt som ramme omkring "Statsakten på Akershus" 1. februar 1942.

Under okkupasjonen 1940–1945 var festningen under Wehrmachts kontroll, og fungerte som kaserne, fengsel og rettersted.

Den 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling innsatt som ministerpresident gjennom statsakten på Akershus. Josef Terboven hadde da lånt lokaler på festningen for anledningen.

Fengslet på Akershus, Kriegswehrmachtgefängnis Akershus, ble brukt til fanger der man trengte ekstra høy sikkerhet. Det gjaldt særlig fanger som ventet på overføring til Tyskland og dødsdømte. Også tyske soldater som hadde blitt dømt av en krigsrett kunne bli plassert på festningen. Det var gjennom det meste av krigen rundt 80 fanger der, men langt flere i de siste krigsmånedene. Bygningene som ble brukt dette var landsfengselets.

Retterstedet.

42 nordmenn ble henrettet på retterstedet i 1945. De første var gisler som ble henrettet 9. februar som represalier etter likvideringen av politigeneral Karl Marthinsen. Det ble også henrettet et ukjent antall tyskere på festningen, muligens på samme sted. Stedet er markert med et minnesmerke.

Den 11. mai 1945 ble festningen formelt overgitt av kommandant major Josef Nictherlein til Terje Rollem fra Milorg. Etter den annen verdenskrig ble borgen innviet til festbruk i anledning av kong Håkon 7.s 75-årsdag i 1947. Restaureringen ble avsluttet i 1962. Akershus står nå som landets fremste representasjonslokale til bruk bare for regjeringen. I 1951 ble Akershus Slotts Venner stiftet for å fremme restaureringsarbeidet.

Nasjonalmonumentet

«Nasjonalmonumentet for krigens ofre 1940-45», også omtalt som «Nasjonalmonumentet på Akershus festning» eller bare «Nasjonalmonumentet», er et monument til minne om norske falne under andre verdenskrig. Krigsminnesmerket er utformet av Gunnar T. Janson. Det ble oppført på Festningsplassen ved Akershus festning i Oslo i 1970. Monumentet er en skulpturgruppe i bronse som viser to aktfigurer, en stor kvinne og en mindre mann, foran en stilisert framstilling av en hvelvet båt i en bråttsjø. Skulpturen regnes som kunstnerens hovedverk.

Vis full størrelse

Nasjonalmonumentet. Skulpturgruppe i bronse, til minne om norske ofre under andre verdenskrig. Monumentet på Festningsplassen med Indre Festning bak.

Våren 1957 ble Gunnar Janson kåret som vinner i konkurransen om et nasjonalt monument over krigsofrene. Jansons vinnerutkast «Båten og brottet» ble omdiskutert i avisene, og planene for når verket skulle settes opp, ble endret utover på 1960-tallet. Skulpturen ble i perioden også videreutviklet av kunstneren, blant annet satte han bein på kvinnefiguren som opprinnelig var en torso. Den store skulpturen ble så støpt i bronse i Norge og Sverige og montert på Festningsplassen fra 1969.

På frigjøringsdagen 8. mai 1970 ble omsider det ferdige monumentet avduket av kronprins Harald i kong Olavs fravær. Samme dag ble 25-årsjubileet for frigjøringa etter krigen markert med to minutters stillhet over hele landet, og en to dagers feiring ble avsluttet med blant annet supé for 800 gjester på Akershus. Det er vanlig med høytidelige kransnedleggelser ved minnsmerket, ikke minst på grunnlovsdagen 17. mai og under statsbesøk fra utenlandske politikere og andre gjester.

Festningsområdene

Så lenge Akershus var en funksjonell festning var området uten trær, da militære hensyn krevde åpen oversikt. På slutten av 1700-tallet iverksatte kommandanten treplantning langs vollene for å understreke festningsverkenes hovedlinjer. Dette området var lenge et av byens mest populære promenadestrøk. I restaureringsarbeidene i 1970- og 1980-årene ble det lagt vekt på et tiltalende parkmiljø. "Munkedammen" fra lensherrenes hage på slutten av 1500-tallet ble gjenskapt i 1965.

Festningsområder dekker rundt 170 dekar, mens bygningsmassen er på til sammen rundt 91 000 m². Området består av to hoveddeler: Indre festningsområde og ytre festningsområde. Den opprinnelige middelalderborgen er omkranset av en ringmur, og utenfor denne ligger flere bastioner. På det ytre området ligger nyere anlegg som Festningsplassen, kvartalet i Myntgata og området rundt Forsvarsdepartementet. Det meste av bebyggelsen i den ytre delen er fra 1800-tallet, etter at festningen gikk ut av operativ bruk.

Festningsplassen

Festningsplassen er den vestlige delen av den nordlige delen av Akershus festning i Oslo, avgrenset av Glacisgata i nord, av den gamle bebyggelsen i øst og sør og i vest av Kongens gate.

Den nåværende formen ble opparbeidet i årene 1820-1880 og er egentlig to plasser: Den nordlige delen («Lilleplassen») til venstre for hovedporten fra Kirkegata med akse øst-vest, og den sørlige delen med akse nord-sør. Den nordlige delen, Lilleplassen er avgrenset av to ridehus, Festningsporten og Den gamle losjebygningen, av skolebygningen i øst og i sør av brakkebygninger, paradehallen og den søndre delen av plassen.

Milorg-fenrik Terje Rollem overtar Akershus festning av Wehrmacht-major Josef Nichterlein 11. mai 1945, få dager etter frigjøringsdagen etter andre verdenskrig i Norge. Foto: Johannes Stage / Oslo Museum / digitaltmuseum.no

I vest ligger et lite parkanlegg hvor det står en minneplate over offiseren og militærpedagogen Peder Blankenborg Prydz fra 1786. Den søndre delen, avgrenses av bebyggelsen i øst, i sør av gymnastikklokalet og i vest av Kongen gate. Ved broen over kongens gate står Nasjonalmonumentet for ofrene fra andre verdenskrig, utført av Gunnar Jansson fra 1970. To viktige historiske begivenheter fra Festningsplassen er flaggskiftet på festningen 9. juni 1905 og overgivelse av festningen til hjemmefronten 11. mai 1945.

Indre festingsområde

Indre festningsområde er et muromkranset område som er avgrenset av Kongens gate, Akershusstranda, Kontraskjæret og Myntgata. Dette kan igjen deles i to deler: Akershus slott og Indre bastionsfestning eller Hovedfestningen med utenverker.

Prinsens kammer.

Borgen, eller slottet, ble bygget om fra slutten av 1500-tallet slik at den kunne fungere sammen med bastionsfestningen.

Festningen kan inndeles i indre og ytre festningsområde: Indre festningsområde omfatter det muromkransede området, bestående av den opprinnelige middelalderborgen med utenforliggende bastionsfestning, og de nærmeste utenverker mot nord og vest. Her er det opprinnelige festningspreget best bevart, både mht. fortifikatoriske anlegg og bygninger. Fotograf: Skvattram

Akershus slott

Akershus slott er det opprinnelige borganlegget fra middelalderen, riktignok med senere tilføyelser og forandringer. I sentrum ligger borggården, som dannes av Nordfløyen, Romeriksfløyen, Sydfløyen og trappetårnene Romerikstårnet og Blåtårnet. Mot syd ender borgen ved Munks tårn, og mot nordvest ved Knutstårnet. Det er funnet rester av murer fra middelalderen mot nord og øst, og mot vest og syd står murene fortsatt.

Indre bastionsfestning

Indre bastionsfestning er de deler av indre festningsområde som ligger utenfor slottet. Hornverket og Den nye tenalje er de viktigste utenverkene. Andre deler er Skarpenords bastion, Kronprinsens bastion, Prins Carls bastion, Romerike bastion og Det dobbelte batteri. Disse er forbundet med kurtinemurene.

Ytre festningsområde

Det som hører med til ytre festningsområde er:

• Kontraskjæret (Hornverket regnes med til Indre festningsområde)

• Myntgatekvartalet og tilliggende bebyggelse i Myntgata

• Festningsplassen og tilliggende bebyggelse

• Verkstedgården

• Vedlikeholdsgården

• Festningsgraven mot Kongens gate, med bro

• Forterrenget mot Akershusstranda

• Diverse fortifikatoriske anlegg i nærområdet

Det ytre festningsområdet har et tydelig militært preg, men er svært åpent ettersom vollene forlengst har forsvunnet.

Akershus slottskirke. Foto: Hans A. Rosbach

Akershus slottskirke

Akershus slottskirke (Garnisonskirken) er Forsvarets hovedkirke. Den ligger i Sydfløyen på Akershus slott, der deler av første etasje ble innredet som kirke etter en brann i 1527 Etter denne brannen ble hele den sydlige fløyen tatt i bruk som kirke.

Etter all sannsynlighet har det vært kirke eller kapell på festningen fra Håkon V Magnussons tid på begynnelsen av 1300-tallet.

I 1577–1578 ble kirken utvidet slik at den omfatter hele første etasje. Under Christian IVs tid som konge ble den ominnredet og arbeidet pågikk fra 1624 og utover.

Under Christian VI skjer det flere forandringer. Om det er kongens Norgesreise i 1733 som er utløsende årsak er uvisst. Men året etter kom arkitekt Philip de Lange opp fra København i forbindelse med en prosjektert ombygging av Akershus og han ble i Christiania til året etter.

Begravelsen til Dronning Maud i 1938. Fotograf: Anders Beer Wilse

I årene 1738–1740 ble det foretatt en omfattende restaurering. I Oslo byleksikon er Elias David Häusser oppført som generalbyggmester og hos kirkebyggdatabasen Kirkesøk er Philip de Lange nevnt som arkitekt. Kirken fikk de nåværende vindusåpningene, altertavle, prekestol og døpefont. Inventaret er utført etter tegninger av Häusser. Altertavlens midtfelt er et usignert maleri som antagelig er av Johan Georg Ziesenis.

Interiøret ble igjen endret rundt 1820, og rundt 1920 ble kirken delvis restaturert av Holger Sinding-Larsen.

Orgelet er et verk fra Norsk Orgel-og Harmoniumfabrikk og er fra 1967.

Det kongelige mausoleum ligger under slottskirken.

Det er regelmessige gudstjenester i kirken på våren og høsten. Personer som er tilknyttet Forsvaret kan bruke den til vigsler og dåp. I kirkens organisering tilhører slottskirken Feltprestkorpset. I sommer holdes flere av arrangmentene og konsertene til Oslo Kammermusikkfestival i kirken.

Hva skjer på festningen i 2020?

Stemningsfullt ved Karpedammen. Her fra fjorårets forestilling “Peer Gynt”. Samme forestilling ble også spilt her i 2019. Disse vakre junikveldene i det pittoreske miljøet er minnerike kulturskatter vi kan ta med oss inn i vintermørket.

 Førjulsarrangementene blir publisert i løpet av høsten 2019.

Festningsløypa

Opplev Akershus med festningsløypa. Med denne guiden kan du nå utforske festningen på egen hånd. Turen har en varighet på ca 50 minutter med vanlig gange. God tur!

Neste gang på festningen bør du unne deg en tur på festningsløypa som er innom 31 forskjellige punkter. Les om de alle nedenfor.

Vis full størrelse

Illustrasjon av festningsløypa på Akershus festning: Forsvarsbygg

31 Sortieporten

30 Skarpenords kruttårn

29 Skarpenords bastion (1592-1604)

28 Norges Hjemmefrontmuseum

27 Retterstedet

26 Kongens bastion

25 Corps de Garde (1754)

24 Nordfløyen (ca. 1300)

23 Nordre ringmur (ca. 1300)

22 Knutstårnet (ca. 1300)

21 Romerike bastion

20 Romeriksfløyen (ca. 1300 og 1633)

19 Batteriveien

18 Skriverstuefløyen

17 Sydfløyen (ca. 1300)

16 Munks tårn (1559)

15 Stallgården

14 Jomfrutårnet (ca. 1300)

13 Østre ringmur (ca. 1300)

12 Munks dam

11 Middelalderborgen Akershus

10 Prins Carls bastion

9 Barakker

8 Hovedvakten (1724)

7 Kanonene på Michael von Sundts plass

6 Vindebroen og festningsporten (1653)

5 Fengselskirken

4 Akershus landsfengsel

3 Kronprinsens bastion

2 Karpedammen

 1 Besøkssenteret

Artilleribygningen, også kalt «Det lange røde hus», har årstallet 1774 hugget inn i en stein nær grunnmurens søndre hjørne. Inne i huset kan man fortsatt se støttepilarene i kurtinemuren. Riksantikvaren hadde kontorer her frem til 1991. I dag huser bygningen blant annet Besøkssenteret på Akershus festning.

Kuriosa AKERSHUS FESTNING

Kart

Satellitt

Hurtigtaster

Kartdata ©2025 Google

1 km 

Vilkår

Rapportér en feil med kartet

Kilder, referanser og litteratur

Hovedkilder: Forsvarsbygg, Lokalhistoriewiki, Kystlaget Viken, og Wikipedia

Referanser

Berg, Jens Christian 1833, "Om Agershuus, hvem som först lod bygge, og siden Slotsherrene hver efter Kongernes befaling, siden haver forbedret og bygget", i Samlinger til det norske folks sprog og historie, bd 2 1833, s. 355-60.

1. Hopp opp↑ AS-10691 / Akershus festnings slaveri og arbeidsanstalt i Felleskatalogen for Arkivverket]

2. Hopp opp↑ Guhnfeldt, Cato, "Akershus festning, mer middelaldrende enn vi trodde?", artikkel i Aftenposten, besøkt 29. september 2015.

Litteratur:

Dr. Gustav storm 1901, Akershus slot fra 14de til midten av 17de aarhundrede.

• Holger Sinding-Larsen 1924–25, Bidrag til Akershus' slotts bygningshistorie i de første 350 aar paa grundlag av den bygningshistoriske undersøkelse 1905–24, bind I og II.

• Oberst J. O. Wahl 1925–26, Akershus slots og fæstnings historie i ældre tider.

• C. S. Widerberg 1932, Akershus festning.

• Arno Berg 1950, Akershus slott i 1600–1700 årene.

• Gerhard Fischer, Oslo under Eikaberg 1050-1624-1950.

• Stephan Tschudi Madsen 1963, Akershus slotts restaurering 1895–1963.

• Dag Myklebust 1979, Akershus slotts restaurering 1895–1922, magistergradsavhandling.

• Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa 1984, Oslo – En arkitekturguide.

• Guthorm Kavli 1987, Norges festninger.

• St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk, Forsvarsdepartementet.

• Chr. R. Kaldager 1993, Akershus – Festning, mennesker og begivenheter gjennom 700 år.

• Anna-Lena Eriksson 1995, Maktens boningar – Norska riksborgar under medletiden.

• D. I. Rognerød 1996, Fra Akershus festning til Kronborg slott – En reise i nordisk grenseland.

• Verneplan for Akershus festning, Forsvarets Bygningstjeneste, 1998

• Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket

• «Akershus slott og festning» på Wikipedia på bokmål og riksmål

• Hjelmeland, Britt-Alise, Etnologsurvival - «les etnologhverdag» - bak Forsvarets skanser, Folkemuseet 2012

Ekebergparken

Ekebergparken – Oslos unike skulptur- og kulturpark

Ekebergparken er en spektakulær skulptur- og kulturpark som ligger på en høyde med utsikt over Oslo og Oslofjorden. Parken kombinerer kunst, historie og natur og byr på en unik opplevelse med verdenskjente skulpturer, panoramautsikt og historiske kulturminner. Enten du er kunstelsker, historieinteressert eller bare ønsker en flott naturopplevelse, er Ekebergparken et must å besøke i Oslo.

En perfekt blanding av kunst og natur

Ekebergparken inneholder over 40 skulpturer fra noen av verdens mest anerkjente kunstnere. Disse er plassert i naturlige omgivelser langs stier og åpne landskap, noe som gjør en tur gjennom parken til en spennende kunstnerisk oppdagelsesferd.

Høydepunkter fra skulptursamlingen:

🎨 "The Walking Man" – Auguste Rodin – Et verk av en av verdens største billedhuggere.
🎨 "Venus de Milo aux Tiroirs" – Salvador Dalí – En surrealistisk tolkning av den berømte Venus de Milo.
🎨 "Hode" – Hilde Mæhlum – En optisk illusjon i skulpturform.
🎨 "The Couple" – Louise Bourgeois – En emosjonell skulptur med sterke uttrykk.
🎨 "Nordic Pixel Forest" – Pipilotti Rist – Et magisk lys- og lydkunstverk som forvandler skogen på kveldstid.

Fantastisk utsikt over Oslo

Ekebergparken ligger på Ekebergåsen, som gir en av de beste utsiktene over Oslo og Oslofjorden. Flere utkikkspunkter i parken gir deg spektakulær utsikt over byens skyline, havnen og de omkringliggende skogene. Dette gjør parken til et populært sted for fotografering, turgåing og avslapning.

Historien bak Ekeberg

Ekeberg er ikke bare en kunstpark – området har også en rik historie som går flere tusen år tilbake.

🏺 Helleristninger fra steinalderen – Noen av Norges eldste bergkunstverk, datert tilbake til 4000 f.Kr.
🏰 Historisk betydning for Oslo – Området har vært viktig for Vikingtiden, middelalderkamper og militærhistorie.
⚔ Slaget ved Oslo (1319) – En viktig historisk hendelse fant sted her, som påvirket Norges politiske utvikling.

Ting å gjøre i Ekebergparken

1. Utforsk skulpturstiene

Vandre gjennom de kunstneriske stiene omgitt av imponerende skulpturer, skogsområder og vakker utsikt. Stiene er tilrettelagt for alle, med både brede gangveier og små skogsstier.

2. Besøk Ekebergrestauranten

En av Oslos mest kjente restauranter, Ekebergrestauranten, ligger i parken og byr på:
🍽 Førsteklasses mat med fantastisk utsikt over byen og fjorden.
☕ En koselig kaféatmosfære hvor du kan nyte en kaffe eller lunsj i flotte omgivelser.

3. Opplev Nordic Pixel Forest

🌌 En spektakulær lys- og lydinstallasjon av Pipilotti Rist, som skaper en digital kunstopplevelse i skogen etter mørkets frembrudd.

4. Besøk Ekebergparken Museum

📚 Besøkssenteret gir innsikt i parkens historie, skulpturer og naturopplevelser.

5. Gå på tur og nyt friluftslivet

Ekebergparken har flere flotte turløyper og gangveier som egner seg perfekt for:
🚶‍♂️ Avslappende spaserturer i naturskjønne omgivelser.
🏃‍♀️ Jogging og trening i frisk luft.
🌿 Piknik med fantastisk utsikt over byen og fjorden.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Ekeberg, Oslo
🕒 Åpningstider: Parken er åpen 24/7 hele året.
🎟 Inngang: Gratis adgang for alle besøkende.
🚆 Hvordan komme seg dit:

• Trikk: Ta trikk 13 eller 19 til Ekebergparken holdeplass.

• Til fots: En 30-minutters spasertur fra Oslo sentrum.

• Bil: Parkering tilgjengelig nær inngangen til parken.

Hvorfor besøke Ekebergparken?

🌿 En unik kombinasjon av kunst, natur og historie
🎨 Mer enn 40 skulpturer av verdenskjente kunstnere
🏙 Fantastisk utsikt over Oslo og Oslofjorden
⏳ Historiske spor fra steinalderen til vikingtiden
🌌 Unike kunstinstallasjoner som forandrer seg med lyset

Enten du vil oppleve kunst i naturen, nyte en spektakulær utsikt, eller bare ta en rolig spasertur i vakre omgivelser, har Ekebergparken noe for alle.

✨ Planlegg ditt besøk i dag og opplev en av Oslos mest inspirerende utendørs kunstattraksjoner! 🎭🌳

Nordic Pixel Forest

Nordic Pixel Forest

En magisk lysopplevelse i Ekebergparken

Alle bilder nedenfor til og med nest nederste side:

Pipilotti Rist: Nordic Pixel Forest, 2024. ©Courtesy of the Artist, Hauser & Wirth and Luhring Augustine / BONO Fotograf: Florian Holzherr

Oslos nye attraksjon

Ekebergparken i Oslo har fått en spektakulær ny attraksjon som allerede har fanget oppmerksomheten til både lokalbefolkningen og besøkende: NORDIC PIXEL FOREST.

Dette unike kunstverket, skapt av den verdenskjente sveitsiske kunstneren Pipilotti Rist, bringer sammen moderne teknologi og natur på en enestående måte. Den interaktive installasjonen fyller skogen med lys, farger og mønstre som forvandler naturopplevelsen til noe magisk og surrealistisk, spesielt etter mørkets frembrudd…

Hva er Nordic Pixel Forest?

NORDIC PIXEL FOREST er en digital lysinstallasjon som er satt opp i en del av Ekebergparken, et område som allerede er kjent for sine imponerende skulpturer og vakre utsikter over byen og Oslofjorden. Installasjonen består av tusenvis av LED-lys som danner pikselerte former som ligner på trær og grener. Disse lysene skifter farge og mønstre i takt med omgivelsene, værforhold og bevegelsene til menneskene som vandrer gjennom skogen.

Kunstverket er inspirert av de nordiske skogene og den unike lyssettingen som kjennetegner regionen. Ved hjelp av teknologi skaper Rist en dynamisk opplevelse som kombinerer naturlige elementer med digitale uttrykk. Hver tur gjennom NORDIC PIXEL FOREST føles som en ny opplevelse, ettersom installasjonen er programmert til å reagere på tid, bevegelse og lyder fra naturen.

Det som gjør NORDIC PIXEL FOREST spesielt er hvordan teknologi og natur smelter sammen. LED-lysene er nøye plassert for å fremheve den naturlige skjønnheten i skogen samtidig som de skaper et abstrakt, digitalt landskap. Om dagen tilfører lysene en subtil glød til omgivelsene, mens de etter solnedgang skaper et spektakulært lys- og fargespill som forvandler skogen til en drømmeaktig verden.

Lysene og mønstrene er også interaktive. Når du beveger deg gjennom installasjonen, kan du se lysene reagere på bevegelsene dine, noe som gjør opplevelsen enda mer personlig. Kombinasjonen av naturens ro og teknologiens uforutsigbarhet gir besøkende en følelse av å være en del av selve kunstverket.

En opplevelse for alle aldre

NORDIC PIXEL FOREST er en opplevelse som passer for hele familien. Barn vil elske å utforske det fargerike lysspillet, mens voksne kan sette pris på den kunstneriske dybden og det teknologiske vidunderet bak installasjonen.

Enten du er ute etter en rolig kveldstur, en romantisk date eller et unikt kunstmøte, har NORDIC PIXEL FOREST noe å tilby. Parken er tilrettelagt med stier som leder deg gjennom lysinstallasjonen, og langs veien finner du benker der du kan sette deg ned og nyte det fortryllende lysshowet i ditt eget tempo.

Ekebergparken: en kulturell perle i Oslo

Med NORDIC PIXEL FOREST har Ekebergparken nok en gang bekreftet sin status som en av Oslos viktigste kulturelle attraksjoner. Parken, som allerede huser kjente skulpturer av kunstnere som Salvador Dalí og Damien Hirst, har blitt et sentrum for kunstelskere og naturelskere som søker en kombinasjon av kunst og landskap.

Den nye installasjonen tilfører parken en helt ny dimensjon, spesielt på kveldstid. Sammen med de andre kunstverkene i parken, bidrar NORDIC PIXEL FOREST til å gjøre Ekebergparken til et must-see reisemål for både lokale innbyggere og turister.

“Nordic Pixel Forest er mer enn bare en lysinstallasjon – det er en magisk opplevelse som kombinerer det beste av kunst, teknologi og natur. Pipilotti Rist har med sitt verk skapt et sted hvor vi kan reflektere over forholdet mellom det digitale og det naturlige, samtidig som vi nyter en visuell opplevelse uten sidestykke.”

— Hva Skjer i Oslo

Pipilotti Rist

Kunstneren bak verket

Hvem er Pipilotti Rist?

Pipilotti Rist, som står bak NORDIC PIXEL FOREST, er kjent for sine banebrytende verk innen videokunst og multimedia. Hennes kunstverk har blitt utstilt på noen av de mest prestisjetunge kunstinstitusjonene i verden, inkludert MoMA i New York og Tate Modern i London. Rist er spesielt kjent for sin evne til å skape immersive og sanselige opplevelser som inviterer publikum til å reflektere over forholdet mellom natur, teknologi og menneskelig erfaring.

Med NORDIC PIXEL FOREST har Rist laget et verk som ikke bare er en visuell fest, men også en kommentar til hvordan teknologi kan integreres med og forsterke vår opplevelse av naturen. I stedet for å konkurrere med den naturlige skjønnheten i Ekebergparken, fungerer lysene som en forlengelse av den, og gir oss muligheten til å se skogen på en ny og uventet måte.

Pipilotti Rist, født som Elisabeth Charlotte Rist i 1962 i Grabs, Sveits, tok kunstverdenen med storm allerede på 1990-tallet med sine fargerike og ofte surrealistiske videoinstallasjoner. Hun adopterte navnet "Pipilotti" etter Pippi Langstrømpe, noe som reflekterer hennes lekende, rebellaktige tilnærming til kunst. Rist er en pionér innen videokunst, og hennes arbeid er kjent for å utforske temaer som kropp, natur, teknologi og femininitet.

Hun studerte ved Institute of Applied Arts i Wien, og senere ved School of Design i Basel, før hun begynte å jobbe med video- og multimediaformater. Rist sin evne til å skape immersive opplevelser har gjort henne til en av de mest betydningsfulle samtidskunstnerne på den globale scenen.

Pipilotti Rist er kjent for sin sanselige og drømmeaktige stil, som ofte kombinerer intense farger med flytende, organiske former. Verkene hennes har en tendens til å overskride grensene mellom virkelighet og fantasi, og inviterer betrakterne til å tre inn i et rom der kropp, følelser og natur flyter sammen.

Et sentralt tema i Rists arbeid er forholdet mellom natur og teknologi. Hun utforsker hvordan teknologiske fremskritt kan endre vår oppfatning av verden rundt oss, men også hvordan teknologi kan brukes til å forsterke og utfylle naturens skjønnhet. Dette er et tema som er tydelig i NORDIC PIXEL FOREST, der hun har tatt i bruk moderne LED-teknologi for å skape et digitalt landskap som både speiler og forsterker den naturlige skogen i Ekebergparken.

Rist sin kunstneriske stil

Rists arbeid handler ofte om å skape en dyp, fysisk og følelsesmessig opplevelse for betrakteren. Hun bruker teknologi for å skape kunst som ikke bare skal ses, men også føles – hvor betrakterne er aktive deltakere i kunstverket, ikke bare passive observatører.

Global anerkjennelse

Pipilotti Rist har stilt ut verkene sine på noen av verdens mest prestisjefylte kunstinstitusjoner, inkludert Museum of Modern Art (MoMA) i New York, Tate Modern i London, og Venice Biennale. Hennes arbeid har satt en ny standard for videokunst og multimediainstallasjoner, og hennes innflytelse kan ses i utviklingen av samtidskunst som søker å involvere betrakterne på flere sansemessige nivåer.

Hun har vunnet en rekke priser for sitt arbeid, og hennes banebrytende utforskning av hvordan teknologi kan brukes i kunst fortsetter å inspirere kunstnere verden over.

For alle som befinner seg i Oslo, eller planlegger å besøke byen, er NORDIC PIXEL FOREST i Ekebergparken et kunstverk man ikke vil gå glipp av. Det er et lysende eksempel på hvordan moderne kunst kan forandre vår oppfatning av verden rundt oss, og et sted hvor natur og teknologi møtes i perfekt harmoni.

For de som ønsker å oppleve en unik blanding av lys, kunst og natur, er NORDIC PIXEL FOREST i Ekebergparken et uunnværlig reisemål, og Pipilotti Rist er kunstneren som har gjort det mulig.

Praktisk

NORDIC PIXEL FOREST ligger i Ekebergparken, som er åpen for publikum hele året. Det er gratis adgang til parken, og den er lett tilgjengelig med offentlig transport fra Oslo sentrum. For de som foretrekker en mer naturskjønn opplevelse, er det også mulig å gå eller sykle opp til parken gjennom vakre stier og grønne områder.

Slik finner du frem til Nordic Pixel Forest:

Følg veien opp til Ekebergrestauranten. 

• Ta veien til høyre, og følg den opp til parkens vannspeil. Du vil da se installasjonen i skogsområdet over vannspeilet.

• Vennligst benytt opptråkkede stier inn til verket - da minsker du belastningen på naturen i området. 

Selv om parken er verdt et besøk når som helst på dagen, anbefales det sterkt å oppleve NORDIC PIXEL FOREST etter mørkets frembrudd, når lysene virkelig kommer til sin rett.

Hurtigtaster

Kartdata ©2025 Google

100 m 

Vilkår

Rapportér en feil med kartet

Alle bilder ovenfor:

Pipilotti Rist: Nordic Pixel Forest, 2024.

© Courtesy of the Artist, Hauser & Wirth and Luhring Augustine / BONO

Fotograf: Florian Holzherr

Fotograf bildet brukt som bakgrunnsbildet her: Barnabas Davoti

Fotograf for de to nederste bilder: Eirik Dahl - Visit Oslofjorden

Slik reiser du til Ekebergparken

Trikk 13 og 19 stopper rett utenfor inngangen til parken. Klikk på knappen nedenfor, da finner du reiseplanlegger for hvordan du reiser med offentlig transport til Ekebergparken. Fyll inn din posisjon, så finner reiseplanleggeren alle tider og reisealternativer for deg.

Reiseplanlegger

Velkommen!

Holmenkollbakken

Holmenkollbakken – Et ikon for norsk skihistorie

Holmenkollbakken er en av Norges mest kjente turistattraksjoner og et viktig symbol på landets lange skitradisjoner. Med sin spektakulære utsikt over Oslo og Oslofjorden, verdens eldste skimuseum og spennende aktiviteter året rundt, er dette en destinasjon som passer for både sport- og kulturinteresserte.

Historie og betydning

• Holmenkollen har vært et sentrum for skisport siden 1892, da det første hopprennet ble arrangert her.

• Gjennom årene har bakken blitt ombygget flere ganger, og den nåværende moderne konstruksjonen ble ferdigstilt i 2010.

• Holmenkollen har vært vertskap for flere store internasjonale konkurranser, inkludert Vinter-OL i 1952, VM i nordiske grener, og den årlige Holmenkollen Skifestival.

• I dag er Holmenkollen en av verdens mest avanserte skihoppbakker med en futuristisk design bygget i stål og betong.

Historiske milepæler

Den første vinneren av hopprenn i Holmenkollbakken dro vinnerhoppet opp til hele 21,5 meter. Siden da har det vært en viss utvikling.

Etter det første rennet i 1892 er Holmenkollbakken blitt endret hele 18 ganger.

Allerede året etter det første rennet startet arbeidet med å utvikle og forbedre bakken i Holmenkollen. Unnarennet ble gravd ut for å få større lengder. I 1914 ble det første stillaset reist, kalt "Babels tårn". Dagen etter hopprennet i 1927 raste tårnet rett og slett sammen. Et 19 meter høyt nytt stillas ble bygget, og hoppet flyttet ni meter bakover. Lengste hopp i denne bakken var 48 meter.  

OL i Oslo i 1952

Til de VI Olympiske vinterleker i 1952 i Oslo ble det bygget permanente tribuner og dommertårn.

Nå ble det bygget heis i hopptårnet, med fartstilløp og hopp i jernarmert betong. 120 000 tilskuere møtte opp til hopprenn i stor bakke under de olympiske lekene. Den publikumsrekorden står fremdeles. Den nye bakken ble prøvehoppet i mars 1951, og sommeren det året åpnet Holmenkollrestauranten i hoppet. Dette ble en populær attraksjon. Holmenkollanlegget ble et viktig samlingssted, også om sommeren.  

Utbygginger

Til verdensmesterskapene i 1966 og 1982 var det igjen nye og store utbygginger. Etter dette var det bare mindre endringer. Inntil den store ombyggingen Oslo kommune gjorde til VM på ski i Oslo i 2011. 

Holmenkollbakkens forgjengere

Det aller første kjente hopprennet i Kristiania, som Oslo het den gangen, ble arrangert på Iversløkken i 1866. Denne løkka lå nordvest for Gamle Aker Kirke, mot Sankthanshaugen.

Skihopperen kom reisende helt fra Telemark. De var kjent for sin flotte hoppstil, "trakk opp” både to og tre ganger i luften, og utstøtte indianerhyl. Det gjorde publikum elleville av begeistring. Arrangøren ”Centralforeningen for Udbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug” satte opp regler for bedømmelse av skirenn. Snøforholdene var ofte dårlige, og rennet ble flyttet. 

Skikongene av Husebybakken

Fra 1879 arrangerte Christiania Skiklubb hopprennet i Husebybakken, også kalt Kastellbakken. Dette var regnet som en stor bakke, like ved gården Huseby i Vestre Aker, like bak det som i dag er Radiumhosptialet. Over ti tusen møtte opp for å se rennet. Selveste Kong Oscar II med sitt følge så  konkurransen fra en kongetribunen laget av snø.

For lite hopp og for lite snø

De første årene var det telemarkingene som dominerte konkurransen. Spesielt brødrene Torjus og Mikkel Hemmestveit tok mange premier og ble regnet som skikonger. Utover i 1880-årene var det mange som syntes at bakken hadde blitt for liten. I tillegg var det ofte lite snø. De ivrigste begynte å speide mot Holmenkollen. 

Kombirenn i Holmenkollen

De første Holmenkollrennene var kombirenn: Det første rennet i 1892 i Holmenkollen besto av 18 kilometer langrenn lørdag 30. januar og hopprenn 31. januar. 12 000 tilskuere stilte på hopprennet. Hoppet var bygget opp av kvister og dekket med snø. Lengste hopp var 21.5 meter.  I hoppbakken var fallprosenten på hele 73. Arne Ustvedt satte den første bakkerekorden. Kongepokalen gikk til Svein Sollid fra Morgedal i Telemark. Først i 1933 ble det innført spesialrenn i hopp. 

1900-tallet

I 1901 ble 30 kilometer langrenn tatt med på programmet. Det ble erstattet av 50 kilometer langrenn året etter. Holmenkollrennet, hopp ble avlyst i 1898, 1954 og 1994. 50- kilometeren ble avlyst i 1905, 1909 og 1925.  

Under krigen ble det ikke arrangert vanlige Holmenkollrenn. Fredrennet i 1946 samlet for første gang store folkemengder på over 100 000. På sletta skrev skiløpere H 7 (Haakon den 7.). Holmenkollrennet kunne igjen begynne på den tradisjonelle måten: Leve Kongen !  

Nyere øvelser

Slalåm og utforrenn kom på programmet for første gang i 1947, storslalåm i 1951. Slalåmrennet ble arrangert i Rødkleiva, og storslalåm og utforrennet i Norefjell. Med slalåm kom også kvinner med i Holmenkollrennene for første gang. I 1954 fikk damene konkurrere i 10- kilometer langrenn. I 2001 var det første damerennet i hopp. 

Opplevelser og aktiviteter i Holmenkollen

1. Nyt utsikten fra toppen av hopptårnet

Ta heisen til toppen av hopptårnet og opplev Oslo fra et fugleperspektiv. Herfra kan du se:
🏙 Oslo sentrum og havnen
🌊 Oslofjorden strekke seg ut i horisonten
🌲 Nordmarkas dype skoger og fjellområder

2. Besøk Holmenkollen Skimuseum

Ved foten av hoppbakken finner du Holmenkollen Skimuseum, som er verdens eldste skimuseum. Museet gir et innblikk i over 4000 år med skihistorie.

🛷 Høydepunkter i museet inkluderer:

• De eldste bevarte skiene i verden.

• Historien om norske polarhelter som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.

• Utstillinger om moderne skisport og norsk skihistorie.

• Interaktive opplevelser og utstillinger for barn og voksne.

3. Prøv skihoppsimulatoren

Drømmer du om å sveve utfor Holmenkollbakken? Da kan du teste skihoppsimulatoren, hvor du får kjenne på adrenalinet og spenningen ved å hoppe i en virtuell opplevelse.

4. Opplev Holmenkollen året rundt

Holmenkollen er ikke bare en vinterdestinasjon, men også et fantastisk sted for utendørsaktiviteter hele året.

🏔 Aktiviteter i området:

• Vandring og sykling på sommeren i Nordmarka.

• Langrennsløyper i verdensklasse om vinteren.

• Holmenkollen Skifestival (mars) – En av verdens største årlige skikonkurranser.

5. Besøk Holmenkollen Kapell

Litt unna hoppbakken ligger Holmenkollen Kapell, en vakker stavkirkeinspirert kirke, perfekt for en liten pause i fredelige omgivelser.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Holmenkollen, Oslo
🕒 Åpningstider: Vanligvis 10:00 – 16:00 (kan variere etter sesong)
🎟 Billetter: Inngang til hopptårnet og skimuseet krever billett (gratis med Oslo Pass).
🚆 Slik kommer du deg dit:

• T-bane linje 1 (Frognerseteren-linjen) fra Oslo S til Holmenkollen stasjon (ca. 30 minutter).

• 10 minutters spasertur fra stasjonen til hopptårnet.

Hvorfor besøke Holmenkollen?

Holmenkollen er mer enn bare en hoppbakke – det er et sted der sport, kultur og spektakulær natur møtes. Enten du vil lære om norsk skihistorie, prøve skihoppsimulatoren eller nyte utsikten fra toppen av bakken, er dette en opplevelse du ikke bør gå glipp av når du besøker Oslo.

🎿 Planlegg ditt besøk i dag og opplev magien i Holmenkollen! 🏔✨

Fakta

Holmenkollbakken

• Åpnet 3. mars 2010

• Starthuset ruver cirka 64 meter over bakken

• 1000 tonn stål er brukt i konstruksjonen

• Bakkerekorden er på 144 meter, satt av Robert Johansson i 2019

• Det har vært hopprenn i Holmenkollen hvert år mellom 1892 og 2008.

• I 2008 ble den gamle bakken revet.

• Første renn i ny bakke var i prøve-VM i 2010.

• Bakken har vært bygget om 18 ganger, til VM i 1982, og sist til VM i 2011. 

Kuriosa

Visste du at?

• Tilløpet er 96,95 meter langt

• Høyde på hoppet: 3,0 meter

• Bredden på sporet/sporkassen: 2,77 meter. 

• I unnabakken er hillsize på 134 meter og K-punkt er 120 meter.

• På det bratteste er vinkelen 35,7 grader (målt 105,6 m fra hoppet)

• Vinkelen ved hillsize: 30,8 grader

• Bredden på unnarennet: 25,2 meter

• Høydeforskjellen fra hoppkant til K-punkt: 59,1 meter

• Det er ca. 250 trappetrinn opp til toppen

• Holmenkollbakken ligger ca. 425 meter over havet 

Skimuseet - Skihistorie gjennom 5000 år

Skimuseet har en rekke faste utstillinger, og noen som skiftes ut med jevne mellomrom. Her er noen av høydepunktene.

Publisert 22.08.2023

Del:

Vi har gått på ski siden forhistorisk tid. Helleristningen Rødøymannen er 4000 år gammel. Den eldste skien i Skimuseet var lenge den fra Alvdal, datert til cirka 600 år etter Kristus. Den ble funnet i en myr i 1906, og er laget av furu. Skien er bevart i nesten hele sin opprinnelige lengde. 

Drevja-skia

I forbindelse med gjenåpningen av museet i desember 2023, fikk Skimuseet en enda mye eldre ski til samlingen: Drevjaskien er ca 5200 år gammel.

Andre ski i utstillingen kommer fra hele landet: Fra Elvenes i Varanger (1225–280), Finsland i Vest-Agder (980–1165), Utrovatn i Oppland (780–975) og Åsnes i Hedmark (1165–1260). Øvrebø-skien fra Vest-Agder er er fra ca 1600.  

Nytt museumsbygg: Det blir store endringer på Skimuseet som gjenåpner i desember 2023. Illustrasjon: Snøhetta

Det hvite sporet

Hvorfor ble ski en så viktig del av norsk identitet? I Skimuseets utstillinger kan du følge det hvite sporet inn i den eldste skihistorien. Se hvordan ski ble noe mer enn et praktisk transportmiddel, idrett og lek.

Å mestre disse plankene ble også et tegn på styrke. Ski ga nordmennene en militær fordel over svenskene på 16- og 1700-tallet. Ski ble brukt som transportmiddel og lek. Sakte skrev skiene seg inn i Norges historie og i ideen om hvem man var. I det førindustrielle samfunnet fikk ski, bindinger, sko og staver utforming etter landskap, tilgjengelig materiale og type aktivitet. 

OL i Oslo: I 1952, slik hoppbakken så ut da. 

Vinterglede – Skimuseets basisutstilling

Her kan du oppleve friluftsliv og Marka. På vår "Wall of Fame" har mange av våre store skiløpere gjennom tidene fått plass. Her finner du også modeller av Holmenkollbakken gjennom historien.

Polarutstillingene

Polarutstillingene viser noen av de viktigste ferdene til Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og moderne polfarere, som Børge Ousland. Allerede før Skimuseet ble bygget i 1923, ga Nansen og Amundsen mye av utstyret fra sine ekspedisjoner til Skiforeningen. Denne tradisjonen har også dagens polarfarere fortsatt med. Derfor kan Skimuseet vise mange unike gjenstander brukt i Arktis og Antarktis. .

Nansen – på ski over Grønland

Utstillingen reflekterer Nansens nysgjerrighet og eksprimentelle tenkning.

På denne ekspedisjonen testet han ulikt utstyr. Ski, soveposer og støvler som den gangen ble regnet som ganske grensesprengende ble testet ut. Utstyret ble modeller for senere polarfarere. Skiene og sleden i utstilling er eksempler på dette. Førsteutgaven av Nansens ”bibel”, boken Paa ski over Grønland, kom ut i 1890. Den ble oversatt til mange språk. I boken etablerer Nansen skiløpingen som Norges nasjonale idrett. Nansen ble en ”misjonær” og en visjonær. Budskapet hans ble spredt over hele verden.

Nordpolferden 1893 – 1896

Denne ekspedisjonen er også kalt første Fram-ferd. Med båten Fram skulle Nansen og hans mannskap seile over polhavet, for å nå Nordpolen. Klærne i utstillingen brukte Nansen og Hjalmar Johansen under hele skiferden mot Nordpolen. De er fulle av svette, hvalrossblod. De brukte ski, sleder, hunder og kajakker for å gå mot polpunktet. Flere av gjenstandene og unionsflagget er vist i utstillingen.

Fridtjof Nansen jobbet for et selvstendig Norge, og brukte heller det rene norske flagget på denne ekspedisjonen.

Kappløpet til Sydpolen 1910 – 1912

Amundsens ferd mot Sydpolen var et kappløp mot en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Amundsen nådde polpunktet 14. desember 1911. Scott kom fram 18. januar 1912.
”Obersten” var lederhunden til Oscar Wisting, og var en av få hunder som kom tilbake til Norge. Alle britene omkom under ferden.

Scotts skilærer Trygve Gran og resten av redningsmannskapet fant tre av de fem frosset i hjel i teltet. De laget en isgrav og Trygve Gran plasserte sine egne ski formet som et kors på toppen. Deretter spente han på seg Scotts ski, tok dem med hjem til Norge og ga dem til Skimuseet, der du finner dem utstilt i dag.

Vær og føre, føre var

Vær og føre - føre var handler om vær og klima. Utstillingen gir deg en leken tilnærming til temaet. Alle er opptatt av været. Og ikke uten grunn. Hva skjer med været? Hvor blir det av de gode vintrene? Hvorfor er det så mye ekstremvær? Utstillingen er et samarbeid mellom Skimuseet og Meteorologisk institutt. 

Dagens polfarere

Børge Ousland, med sine ekspedisjoner i Arktis og Antartisk, representerer dagens polarfarere. Dette er en ”levende” utstilling. Stadig må Ousland låne  utstyr tilbake for å bruke dem på sine mange turer i polare strøk. 

Medlemmer får halv pris på inngang til Skimuseet og Hopptårnet

Bli medlem her

Eventyrlandet Blåkollen

Utstillingen tar utgangspunkt i Gudny Ingebjørg Hagens litterære univers. Her møter barna blånissene og tåketrollene, og kan leke i trollenes huler. I aktivitetsutstillingen møter vi et nytt folkeslag og naturfenomen, tåketrollene i Holmenkollen. De lager den berømte Kollentåka på den store Skifesten i Kollen. Og ikke minst den berømte juletåka. Historien om tåkefolket i Blåkollen er skrevet spesielt for utstillingen.  

MUNCH

MUNCH – Et Unikt Museum i Hjertet av Oslo

MUNCH-museet i Oslo er en av Norges viktigste kulturinstitusjoner og verdens største samling dedikert til Edvard Munch, kunstneren bak det ikoniske maleriet Skrik. Museet åpnet dørene i 2021 i en ny, spektakulær bygning i Bjørvika, og gir besøkende en unik mulighet til å utforske Munchs liv, kunst og arv.

Et Arkitektonisk Landemerke

Den nye museumsbygningen, designet av det spanske arkitektfirmaet Estudio Herreros, er et moderne signalbygg i Oslos skyline. Den karakteristiske tiltede fasaden, kledd i perforert aluminium, speiler fjorden og himmelen, og skaper et levende samspill mellom natur og kunst.

Høydepunkter ved bygningen:

🏛 13 etasjer med utstillinger, kunstopplevelser og arrangementer.
🌆 Storslått utsikt over Oslo og fjorden fra toppetasjen.
🎭 Fleksible utstillingsrom, konsertsal og aktivitetsområder.
🍽 Topphem restaurant og Kranen kafé med panoramautsikt.

Verdens Største Munch-samling

MUNCH huser over 28 000 verk donert av Edvard Munch selv, noe som gjør samlingen til den mest omfattende i verden. Museet viser både ikoniske hovedverk og mindre kjente skatter fra kunstnerens produksjon.

Må-se kunstverk:

🎨 Skrik – Et av verdens mest kjente malerier, utstilt sammen med andre versjoner.
🎨 Madonna – Et sterkt og symbolrikt portrett.
🎨 Livets Dans – En kraftfull skildring av kjærlighet, ungdom og døden.
🎨 Solen – Et monumentalt og strålende maleri med lys og energi.

I tillegg til maleriene inneholder museet tegninger, grafikk, fotografier, skulpturer og personlige eiendeler, som gir et unikt innblikk i Munchs kunstneriske utvikling og livshistorie.

Utstillinger og Opplevelser

MUNCH-museet byr på mer enn bare Munchs egne verk – det arrangeres jevnlig:

• Tematiske utstillinger som utforsker kunstnerens teknikker og påvirkninger.

• Samtidskunst-utstillinger, hvor moderne kunstnere som er inspirert av Munch stilles ut.

• Interaktive og digitale opplevelser, hvor besøkende kan fordype seg i kunstens verden.

Det tilbys også omvisninger, foredrag, kunstverksteder og konserter, slik at museet har noe for alle aldersgrupper og interesser.

Mat, Shopping og Avslapning

🛍 Museumsbutikk – Unike Munch-inspirerte gaver, bøker og kunsttrykk.
☕ Kranen Kafé – Nyt kaffe og lette måltider med en fantastisk utsikt.
🍽 Topphem Restaurant – En førsteklasses matopplevelse i toppetasjen.

Besøksinformasjon

📍 Adresse: Edvard Munchs Plass 1, Bjørvika, Oslo
🕒 Åpningstider: Vanligvis 10:00 – 21:00 (varierer etter sesong)
🎟 Billetter: Kan kjøpes på nett eller i resepsjonen. Gratis inngang med Oslo Pass.
🚆 Hvordan komme seg dit?

• Gangavstand fra Oslo S.

• Trikk og buss til Bjørvika.

• Båt og fjordferge fra flere steder i Oslo.

Hvorfor Besøke MUNCH?

MUNCH er mer enn et museum – det er en kunstnerisk reise inn i sinnet til en av verdens mest betydningsfulle kunstnere. Museet kombinerer historie, modernitet og opplevelser på en måte som passer for både kunstinteresserte, familier og turister.

🎟 Planlegg ditt besøk i dag og oppdag Edvard Munchs unike kunstunivers!

Oscarshall

Besøk Oscarshall

Oscarshall ligger på Bygdøy utenfor sentrum av Oslo, omkranset av en romantisk park. Lystslottet sto ferdig i 1852. Det regnes nygotikkens hovedverk i Norge og er et av landets viktigste nasjonalromantiske minnesmerker.

Lystslottet er det første stedet i Norge som er bygget som et samtidsmuseum for norsk kunst. Datidens norske samtidskunstnere, som Adolph Tidemand, Hans Gude, Joachim Frich, Hans Michelsen og Christopher Borch, fikk i oppdrag å skape arbeider til utsmykning av rommene.

Om sommeren er det åpent for publikum, med omvisninger hver hele time. Parken omkring er åpen for alle i slottets åpningstid. Det kreves ingen billett til hagen - eller for å avlegge et besøk i kaféen.

Oscarshall

Lystslottet Oscarshall ligger ned mot Frognerkilen på Bygdøy i Oslo. Det ble bygget på oppdrag av Kong Oscar I og Dronning Joséphine, og sto ferdig i 1852. I dag disponeres slottet av Hans Majestet Kongen, men tilhører den norske stat.

En rekke norske samtidskunstnere fikk oppdrag under oppføringen av Oscarshall, og i dag framstår lystslottet som et monument over norsk kunst og kunstindustri fra midten av 1800-tallet. Anlegget - med hovedbygning, øvrige bygninger og parken omkring - regnes som nygotikkens hovedverk i Norge og er et av landets viktigste nasjonalromantiske minnesmerker. I 1881 åpnet Kong Oscar II slottet som museum for publikum.

Lystslottet er normalt åpent for publikum om sommeren. Da kan man komme på omvisning der - eller hygge seg i parken omkring. Billetter til omvisninger er tilgjengelig gjennom Ticketmaster eller kan kjøpes på stedet. Det arrangeres også forestillinger på Oscarshall - både musikk, dans og teater.

Omvisninger på Oscarshall

Oscarshall og den historiske parken er åpen for publikum om sommeren. Publikumssesongen 2025 varer fra 10. mai til 31. august.

Oscarshall ligger på Bygdøy utenfor sentrum av Oslo, omkranset av en romantisk park. Om sommeren er det åpent for publikum i sommersesongen. Det er omvisninger i lystslottet hver hele time i åpningstiden, og billetter er tilgjengelig på stedet eller via Ticketmaster.

Den vakre parken omkring er gratis tilgjengelig for alle innenfor lystslottets åpningstider. I sommer vil besøkende kunne oppleve nye verk av avgangselever ved keramikklinjen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i parken.

Byggingen av Oscarshall

Lystslottet Oscarshall ble bygget i perioden 1847-1852 på oppdrag av Kong Oscar I. Den danske arkitekten Johan Henrik Nebelong ledet arbeidet. Kongen selv og hans dronning, Joséphine, var sterkt involvert i prosjektet.

Med byggingen av lystslottet ønsket Kong Oscar I og Dronning Joséphine å fremme norsk kunst og kunsthåndverk, og i dag framstår lystslottet som et monument over norsk kunst og kunstindustri på midten av 1800-tallet.

Store deler av Ladegaardsøen – som vi kaller Bygdøy i dag – tilhørte kongefamilien. I følge skribenter i samtiden, ble tomten valgt av Oscar Is sønner under en seiltur sommeren 1847. Plasseringen på toppen av en skrent ned mot sjøen appellerte til tidens sans for dramatisk effekt.

Kongeparet hadde private midler til byggingen og eide selv tomten. I Johan Henrik Nebelong fant de en arkitekt som kunne realisere deres ønsker.

Johan Henrik Nebelong

Johan Henrik Nebelong hadde vært Linstows assistent under innredningen av Det kongelige slott fra 1840 til 1848. Da Slottet nærmet seg ferdigstillelse, ga Kong Oscar I ham oppdraget med å tegne Oscarshall. Han sto også bak en rekke andre bygninger i og omkring hovedstaden, men Oscarshall regnes som hans hovedverk. 

Nebelongs detaljtegning av svanekonsollene i spisesalen. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff.

Nebelongs tegninger til hovedbygningen er datert 30. august 1847. Kontrakten hans er signert 24. september samme år. Allerede dagen etter at kontrakten var signert, begynte arbeidet med å grave og sprenge for grunnmuren.

Norske håndverkere

Under oppførelsen av Det kongelige slott ble arkitekt Linstow etter hvert kritisert for å benytte mye utenlandsk arbeidskraft. Det store byggeprosjektet hadde imidlertid gitt norske håndverkere en utmerket mulighet til å lære, og med Slottet så godt som ferdigstilt var disse nå klare til å ta fatt på Oscarshall. Alle var dog ikke norske – i tillegg til arkitetken Nebelong selv, som var dansk, fikk hans landsmann Peder Wergmann dekoroppdrag. De italienske brødrene Guidotti støpte fasadeornamentene.

Norske kunstnere fikk også oppdrag i tilknytning til innredningen av lystslottet. Det var vanskelig å finne oppgaver her hjemme, og mange kunstnere måtte reise ut for å livnære seg. Kongeparet fikk med Oscarshall anledning til utstrakt mesenvirksomhet og knyttet en rekke kunstnere til prosjektet. De viktigste av disse var Joachim Frich, Adolph Tidemand og den unge Hans Gude.

Norske kunstnere sto for utsmykningen rommene, som her i Spisesalen. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Joséphines hall?

Grunnstenen ble lagt ned sommeren 1848 og kranselaget ble feiret 30. august 1849. Denne dagen fikk lystslottet også sitt navn, Oscarshall.

I Morgenbladet sto etterpå å lese:
"Stedet erholdt ved denne Leilighed tillige sit Navn: Oscarshal, hvilket under Musikk og Hurra ved een af Arbeiderne udraabtes fra Taarntiden".

Det har vært hevdet at initiativet til å bygge lystslottet ikke kom fra Kong Oscar I, men fra Dronning Joséphine, og at det derfor burde vært oppkalt etter henne og ikke etter kongen. Blant dem var Andreas Munch som i en hymne til Ladegårdens pris i 1849 omtaler lystslottet som Joséphines borg.

Kanskje var det egentlig Dronning Joséphine som var drivkraften bak byggingen av Oscarshall. Malt av Friedrich Dürck i 1849. Foto: Kjartan Hauglid, De kongelige samlinger.

Gesamtkunstwerk

I Nebelongs kontrakt står det at arbeidet skulle sluttføres høsten 1849. Så fort gikk det ikke, til tross for at arbeidene kom raskt i gang. Noe skyldtes at planene ble utvidet til å omfatte flere bygninger og bygningselementer. Det ble også forsinkelser som følge av brann i verkstedet til snekkermester Borge i 1850.

Likevel ble byggetiden relativt kort (1847 – 1852), og dette er en viktig årsak til at lystslottet i så stor grad ble utført i overensstemmelse med Nebelongs planer. Det at en og samme mann sto bak hele anlegget er en sentral årsak til at Oscarshall fremstår som en unik helhet med et formspråk som er konsekvent gjennomført. Nebelong tegnet både selve bygningen, interiørene og mesteparten av møblene, og anla i tillegg parken med tilhørende bygninger.

Sammenhengen mellom eksteriøret og interiøret i hovedbygningen og den nære forbindelsen mellom arkitektur, møbler, skulptur og maleri i bygningens viktigste rom, gjør Oscarshall til det som kalles et Gesamtkunstwerk – et verk som omfatter forskjellige kunstformer som alle er likestilte deler av helheten.

Fra rommet som kalles "Kongens leilighet". Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Konflikt

Arbeidet var imidlertid ikke uproblematisk. Både forsinkelsene og Nebelongs krav til kvalitet i alle ledd medførte store utgifter. Det opprinnelige budsjettet på 16.200 spesiedaler ble nesten tredoblet i løpet av byggeperioden, til 51.000. Med andre delprosjekter, kom beløpet opp mot 70.000.

Hoffsjef Ferdinand Wedel Jarlsberg kritiserte Nebelong på det sterkeste for manglende regnskaper og forsinkelser. Selv om Oscarshall ble bygget for Kongeparets private midler, ønsket hoffsjefen likevel kontroll med utgiftene. I et brev til Kongen i begynnelsen av september 1851 ba Wedel Jarlsberg rett og slett om å få Nebelong avskjediget. Kong Oscar I hadde imidlertid stor tro på arkitekten og holdt fast ved Nebelong.

Hoffsjefen klaget på nytt i 1852 og klarte å sørge for at arkitekten ikke fikk være med i komiteen som 18. mars overleverte Oscarshall som ferdig. Nebelong ble utmanøvrert, og ansvaret for å ferdigstille interiørene gikk til teatermaler Peder Wergmann.

Dårlig vedlikehold

Wedel Jarlsbergs ønske om å spare kan ha vært til skade for Oscarshall. Ønsket å fremskynde ferdigstillelsen medførte krav om at arbeidene skulle fortsette utover i november og desember 1850. Allerede neste vår måtte det gjøres reparasjoner på grunn av fukt- og frostskader.

I årenes løp har bygningen gjennomgått mange reparasjoner og kvaliteten på dem har vært varierende.

Omfattende rehabilitering

Rehabiliteringen som foregikk fra 2005 til 2009 inkluderte en fullstendig utbedring av hovedbygningens eksteriør og interiører, i tillegg til øvrige bygninger. Hovedmålet var å gjenskape Nebelongs opprinnelige verk så langt det lot seg gjøre Grundige forundersøkelser lå til grunn for restaureringen: Omfattende fargeundersøkelser i interiørene, lagvis avdekking og registrering av malingslag og stikkprøver med skalpell på bygningselementer. Originale kvitteringer fra håndverkerne har også vært et nyttig verktøy for å finne informasjon om bruk av farger og forgylling. Restaureringen av Oscarshall krevde en helt unik håndverksekspertise, på samme måte som den opprinnelige oppføringen gjorde det.

Nystøpte gesimsornamenter kommer på plass. Foto: Kjartan Hauglid, Det kongelige hoff

Det mest iøynefallende resultatet av arbeidet er at både eksteriøret og interiørene har blitt betraktelig lysere. Lystslottets fasade har fått tilbake sin originale hvite farge etter at det ble malt gulrosa etter 2. verdenskrig. Alt av tre i interiørene er lysnet ved at sekundære lag av lakk og olje er fjernet.

Der hvor materialer hadde omfattende skader eller var dårlig utførte kopier, ble de skiftet ut. Alle reparasjoner og dårlige originalpartier av murpussen ble hugget vekk. Det som var igjen av opprinnelig puss i god stand ble bevart. Originalornamenter som kunne reddes ble demontert for utbedring og remontert. Restaurering av møbler og kunst var også viktig. Inventaret ble så langt mulig tilbakeført med utgangspunkt i inventarlisten fra 1859.

Mer tilgjengelig

Et viktig mål har vært å gjøre Oscarshall mer tilgjengelig enn tidligere. Det skal i større grad brukes til representasjon, til konserter og tilstelninger. I tillegg er anlegget lagt bedre til rette for publikum, og kan besøkes med guide i sommersesongen.

Den Norske Opera & Ballett har hatt flere forestillinger på Oscarshall. Her fra "På sommerslottet med Romeo og Julie", et samarbeid mellom Nasjonalballetten UNG og breakerne fra Kingwings Crew. Foto: Anne-Sylvie Bonnet

Dermed videreføres tradisjonen etter Kong Oscar I, som selv gjorde Oscarshall tilgjengelig for allmennheten og lystslottet til et populært utfartssted for Christianias befolkning og tilreisende.

Omvisning på Oscarshall

En omvisning på Oscarshall starter utenfor inngangen til lystslottet og fortsetter inn i Vestibylen med sitt nesten sakrale preg. Salongen er utsmykket med utskårne figurer inspirert av norsk middelalder.

Salongen på Oscarshall er inspirert av middelalderen. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Oscarshall er det første stedet i Norge som er bygget som et samtidsmuseum for norsk kunst. Datidens norske samtidskunstnere, som Adolph Tidemand, Hans Gude, Joachim Frich, Hans Michelsen og Christopher Borch, fikk i oppdrag å skape arbeider til utsmykning av rommene.

Nasjonalromantiske malerier av Adoph Tidemand og Joachim Frich pryder Spisesalen på Oscarshall. Foto: Øivind Möller Bakken

Turen går også opp i 2. og 3. etasje, som blant annet rommer Kongens leilighet, Dronningens leilighet og Prinsens værelse.

Fra kongens leilighet. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

Les mer om de viktigste rommene

Parken omkring Oscarshall

Oscarshalls arkitekt, Johan Henrik Nebelong (1817-1871), betraktet parken omkring lystslottet som en integrert del av sin helhetlige plan. Parken og bygningene skulle spille sammen, og romantiske, slyngende stier skulle følge kurvene i terrenget. Men gjennom snart 200 år har stiene og vegetasjonen i parken endret seg. Det siste året er det derfor lagt ned mye arbeid for å gjenskape Nebelongs opprinnelige plan, og resultatet kan oppleves i sommer.

Parken som omkranser lystslottet er åpen for alle. Det er ikke nødvendig med billett for å hygge seg i hageanlegget. 

Hageanlegget ble restaurert i 2022-2023 og sto ferdig til publikumssesongen 2023. Målet var å gjenskape den opprinnelige, romantiske parken. Foto: Svein Barmen, Statsbygg

Praktisk informasjon

Billetter er tilgjengelig via Ticketmaster, og noen billetter er også tilgjengelig på stedet. Detaljerte opplysninger om åpningstider og billettpriser finner du i faktaboksene til høyre (eller nederst på denne siden dersom du bruker mobil).

Nederst i parken rundt Oscarshall ligger Kavalérbygningen, der de ansatte hadde tilhold når det var kongelig besøk på lystslottet. I dag ligger det en liten utescene her. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff

Her finner du svar på de vanligste spørsmålene omkring besøk til Oscarshall:

Bilde 1 av 7

Fakta

Åpningstider Oscarshall

Oscarshall er åpent for publikum om sommeren og er nå stengt for besøkende.

Sesongen 2025 starter 10. mai og vil vare til 31. august.

Åpningstider:
torsdag til søndag fra 11.00 til 16.00

Omvisninger hver hele time med start klokken 11.00, 12.00 (på engelsk), 13.00, 14.00 (på engelsk) og 15.00 (siste omvisning). Omvisningene varer omlag 40 minutter.

Avvikende åpningstider

Lystslottet kan bli midlertidig stengt på grunn av arrangementer. Det annonseres på denne nettsiden og på Facebook/Oscarshall.

Du kan kjøpe billett til omvisningene på Oscarshall hos Ticketmaster eller i den gamle kjøkkenbygningen. Foto: Sven Gj. Gjeruldsen, Det kongelige hoff

Fakta

Billetter til Oscarshall

Billetter for sesongen 2025 er tilgjengelig via Ticketmaster fra begynnelsen av mars og på Oscarshall gjennom hele sesongen.

Priser:

• Voksen: 140,-

• Student: 70,-

• Barn (6-17): 70,-

• Barn 0-5: gratis

• Lukkede grupper inntil 25 personer: 3500,-

Restbilletter er å få kjøpt i sidebygningen på Oscarshall i åpningstiden.

• Ticketmaster.no

• Bestilling av omvisning for lukkede grupper (i sesongen)

Det kongelige slott

Åpent slott

Om sommeren er Det kongelige åpent for publikum fra St. Hans til midten av august. Alle besøkende følger en guidet tur. Omviserne tar gjestene med gjennom noen av Slottets viktigste og fineste representasjonsrom. De besøker Statsrådssalen, der Hans Majestet Kongen møter regjeringen til statsråd, Store spisesal der det kan serveres gallamiddag til 220 gjester, og Slottets fineste gjesterom, Kong Haakon suiten. For å nevne noe. Billetten til omvisning på Slottet inkluderer også inngang til Dronning Sonja KunstStall.

Det er best å kjøpe billett i forkant, via Ticketmaster. Det er et lite antall billetter er tilgjengelig ved inngangen, men de blir raskt utsolgt. Billettsalget starter tidlig i mars hvert år. Følg pekerne under for nærmere informasjon om åpningstider, billettpriser og andre praktiske spørsmål. 

Omvisninger på Slottet

I publikumssesongen er det guidede omvisninger på Slottet hver dag - flere ganger i timen. Alle må gå i følge med guide, og turen går til noen av Slottets viktigste og vakreste rom.

Omvisninger på Det kongelige slott

Det kongelige slott er åpent for publikum om sommeren. Publikumssesongen 2025 starter 21. juni og varer til 17. august.

Billettsalget starter tidlig i mars hvert år for omvisninger i årets sesong. Alle som besøker Slottet må følge en guidet omvisning, og det holdes omvisninger hvert 20. minutt gjennom hele åpningstiden hver eneste dag i sesongen. 

Billetten til omvisning på Slottet inkluderer også inngang til Dronning Sonja KunstStall.

Omvisningene 2025

På omvisning får publikum en guidet tur gjennom Slottets vakreste representasjonsrom, som Ministersalongen og Den hvite salong. Vi ser Fugleværelset, der alle som skal i audiens hos Hans Majestet Kongen venter på å bli annonsert, og Slottets festsaler. Lille og Store festsal er i bruk ved større arrangementer, og når det er gallamiddag på Slottet kan det dekkes til over 200 personer i Store spisesal. Du blir bedre kjent med bygningens unike historie og får oppleve hvordan det er å være i Slottets mange historiske rom og sale

I år legger vi særlig vekt på hva som befinner seg under alteret i Slottskapellet, der Kong Karl Johan - den 1. oktober 1825 - la ned Slottets grunnsten. Sammen med stenen ble det også lagt ned flere svært spesielle mynter. Denne sommeren blir dette en viktig fortelling under omvisningene. 

Vi ser også nærmere på hvordan det dekkes opp til de store middagene i Slottets store spisesal.

Fakta

Billetter 

Publikumssesongen 2025 starter 21. juni og varer til 17. august. Billetter vil være i salg fra tidlig i mars. 

Priser:

• Voksen ink. pensjonist: 230,-

• Student: 110,-

• Barn (6 – 17): 110,-

• Barn fra 0 – 5: gratis

• Med rullestol (uansett alder): 110,-

• Ledsager: gratis

• Lukkede grupper inntil 40 personer: 6500,-

Billetten til omvisning på Slottet inkluderer også inngang til Dronning Sonja KunstStall.
Prisene inkluderer billettavgift på kroner 25,- ved kjøp gjennom Ticketmaster.

• Ticketmaster.no

• Gruppebilletter

Fakta

De kongelige samlinger på Facebook og Instagram

Her får du smakebiter fra den store mengden kunst, fotografier, dekketøy, sølv, møbler og gjenstander som befinner seg i De kongelige samlinger.

Du finner også informasjon om kulturtilbudet på Det kongelige slott, på lystslottet Oscarshall og i Dronning Sonja KunstStall. Facebook-arrangementer gir en samlet over tilbudet, uavhengig av hvor det skjer.

• De kongelige samlinger på Facebook

• De kongelige samlinger på Instagram

Relaterte lenker

• Praktisk informasjon: Det kongelige slott (Artikkel)

• Vestibylen (Artikkel)

• Statsrådsalen (Artikkel)

• Fugleværelset (Artikkel)

• Den daglige spisesal (Artikkel)

• Den store spisesal (Artikkel)

• Den store festsal - Ballsalen (Artikkel)

• Billetter er tilgjengelig via Ticketmaster

Praktisk informasjon: Slottet

Her finnes svar på de vanligste spørsmålene i forbindelse med omvisninger og arrangementer på Det kongelige slott.

Praktisk informasjon: Det kongelige slott

Slottet er normalt åpent for publikum om sommeren. Her finnes svar på de vanligste spørsmålene i forbindelse med omvisninger og arrangementer på Slottet.

Publikumssesongen 2024 starter 22. juni og varer til 18. august. 

Atkomst

Publikumsinngangen befinner seg utenfor Slottsgården på Slottets vestre side. Det er "på baksiden" dersom du kommer fra Slottsplassen.

Publikumsinngangen ved omvisninger er via Slottsgården "på baksiden" av Slottet. Foto: Liv Osmundsen, Det kongelige hoff.

Barnevogner

Det er ikke anledning til å ta barnevogner med inn på omvisningen, men de kan settes settes igjen i publikumsområdet hvor de står helt trygt. Barna kan selvsagt tas med på omvisningen.

Bevegelseshemmede

Omvisningene går over to etasjer. For eldre og bevegelseshemmede er det mulig å bruke heis (105 x 105 cm). Vi har også rullestoler og rullatorer til utlån. Ønsker man å gå i trapper, men trenger litt støtte, vil vårt personale være behjelpelig. Vi har også klappstoler tilgjengelig etter behov.

På grunn av bygningens beskaffenhet, må store elektriske rullestoler transporteres med heis (90 x 235 cm) direkte til 2. etasje, og omvisningen vil da gå over én etasje.

Billetter

Detaljerte opplysninger om åpningstider og billettpriser finner du i faktaboksene til høyre (eller nederst på siden dersom du bruker mobil).

Billetter er tilgjengelig gjennom Ticketmaster på nett og i app. Sesongens billettsalg starter tidlig i mars hvert år. Et lite antall billetter er tilgjengelig ved inngangen, men vi anbefaler å kjøpe billett i forkant da billettene ved inngangen raskt blir utsolgt.

Ticketmaster.no

Ticketmaster: Gruppebestilling

Fotografering

Det er ikke tillatt å fotografere inne på Det kongelige slott, men det er lagt til rette for foto i publikumsområdet ved ankomst i Nedre vestibyle. Her finner du en egen fotovegg med bakgrunn fra Store festsal. 

Garderobe

Publikum må låse inn vesker, ytterklær, kameraer og paraplyer i garderobeskapene. Barnevogner og bæremeiser plasseres også i garderoben.

Hunder

Førerhunder er velkomne til å ledsage på omvisninger.

Mobiltelefoner

Av hensyn til guidene og de andre besøkende, skal mobiltelefoner være avstengt under omvisningene.

Parkering

Det er ikke anledning til å parkere biler og busser ved slottsbygningen. Det gjøres unntak for biler med handikapoblat.

Souvenirer

Etter omvisningen har publikum anledning til å handle i Slottsbutikken. Den befinner seg i Vestibylen ved siden av garderoben. Her selges souvenirer som krus og te-lyslykter, servietter og fyrstikker, blokker og blyanter, bøker og postkort.

I Slottsbutikken finnes et utvalg souvenirer. Foto: Jan Haug, Det kongelige hoff.
Utenfor sommersesongen, er Slottsbutikken å finne i Dronning Sonja KunstStall.

Telefonnummer

Telefonnummeret til Åpent Slott er 22 04 89 64. Det er bemannet fra 10.00 til 17.00 i publikumssesongen. Utenom sesong, ber vi publikum ta kontakt via Slottets sentralbord: 22 04 87 00.

Toaletter

Det finnes toaletter for publikum i garderobeområdet. Det finnes også handikaptoaletter på Slottet.

Åpningstider

Detaljerte opplysninger om åpningstider finner du i faktaboksen til høyre (eller lenger nede på denne siden dersom du bruker mobil).

Det kongelige slott

Slottet i Oslo sto ferdig i 1849, og ble innviet av Oscar I. Kongehuset har sitt daglige virke ved slottet, og de fleste ved Det kongelige hoff utfører sitt arbeid her.

Det kongelige slott

Det kongelige slott ligger på Bellevue-høyden, ved enden av Karl Johan - Oslos hovedgate. Slottet er et av landets viktigste enkeltbygg, og et viktig symbol for norsk historie etter 1814. Byggearbeidene startet i 1824, og det var Kong Carl Johan som la ned grunnstenen 1. oktober 1825. Slottet ble innviet av Kong Oscar I, 26. juli 1849.

Det kongelige slott eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Det er bolig og arbeidsplass for Kongefamilien. Her holder Hans Majestet Kongen statsråd, mottar audienssøkende og holder offisielle middager. Mange utenlandske statsoverhoder som kommer til Oslo på statsbesøk, bor på Slottet. De fleste av de ansatte ved Det kongelige hoff har sin daglige arbeidsplass her.

Slottet er åpent for omvisninger om sommeren.

Tidligere utstillinger

Publikum har vært invitert til utstillinger på Slottet helt siden Åpent slott ble etablert i 2002. Her kan du lese mer om utstillingene som har vært.

Vigelandsparken

Omvisning i Frognerparken

Opplev Frognerparken og Vigelandsanlegget

Velkommen til Oslos skulpturpark og rekreasjonsperle! Frognerparken - en av Oslo og Norges store kulturarvskatter er selvsagt et must når du er på besøk i hovedstaden

Bli med på en uforglemmelig omvisning i Vigelandsanlegget i Frognerparken!

Opplev en av Norges mest ikoniske og unike kunstsamlinger i hjertet av Oslo. Vigelandsanlegget er verdens største skulpturpark laget av én kunstner – Gustav Vigeland. Her kan du beundre over 200 fascinerende skulpturer i granitt, bronse og smijern, som alle forteller sterke historier om menneskelivet, fra barndom til alderdom.

Under omvisningen vil du få dypere innsikt i Vigelands visjoner og teknikker, og høre spennende anekdoter om hvordan denne fantastiske parken ble til. La deg forbløffe av den berømte Monolitten, Sinnataggen og Livshjulet, og nyt den vakre naturen som omgir kunstverkene.

Dette er en perfekt opplevelse for kunst- og kulturinteresserte, eller for deg som bare vil oppleve en av Oslos mest kjente severdigheter på nært hold. Ta med familie og venner på en spennende reise gjennom Vigelands mesterverk!

Bestill guidet omvisning i Frognerparken og Vigelandsanlegget

Våre dyktige guider tar deg med på en uforglemmelig omvisning i Frognerparken og Vigelandsanlegget. Våre guider kan utføre omvisningene på norsk, engelsk, fransk, tysk og spansk. Normalt varer omvisningen mellom 60 - 90 minutter. Vi kan også tilpasse tiden om ønskelig. Nedenfor finner du skjema for bestilling av omvisning.

Velkommen til en inspirerende og lærerik omvisning!

Send oss henvendelse om antall deltakere og hvilken dato dere ønsker omvisning:

Navn på person som bestiller(påkrevd)

Fornavn

Etternavn

E-post(påkrevd)

Registrer deg for å få nyheter og oppdateringer

Emne(påkrevd)

Melding(påkrevd)

Velg antall personer(påkrevd)

Velg antall personer som skal være med på guidingen, så snakkes vi sammen om detaljer og tid, så skal vi finne fram et til et bra opplegg til en gunstig pris. Etter at skjema er sendt inn tar vi kontakt på telefon/e-post:

ATTESTER

Anmeldelser•Tilbakemeldinger•Bedømmelser•Anmeldelser•Tilbakemeldinger•Bedømmelser

Anmeldelser • Tilbakemeldinger • Bedømmelser •

Elisabeth Daae

“
FOR en guide dere skaffet oss til omvisningen i Frognerparken, hun var HELT fantastisk!!! J tusen takk, alle var strålende fornøyd.”

Kirsten Thorin Hagene

“Jeg vil gjerne gi en veldig positiv tilbakemelding på Jane, vår eminente guide i regnværet. Hun gjorde en super jobb og vi ble alle veldig begeistret for hennes store kunnskap,  artige kommentarer og personlige tolkninger.”

Marit Syvertsen

“
Hei - ALLE som var på omvisning med Jane på tirsdag  i Frognerparken fra Equinor var strålende fornøyde og ble så glad i Jane! . De skrøt uhemmet av omvisningene, og de syns Jane var så avslappet, dedikert, kunnskapsrik - og morsom  Meget godt levert.”

Navnforvirring

Frognerparken eller Vigelandsparken?

Eller var det Vigelandsanlegget i Frognerparken?

Bli med på tur så skal du få vite svaret.

Book en omvisning

Kuriosa

To giganter i norsk kunsthistorie, Edvard Munch og Gustav Vigeland, hadde mer til felles enn at de er en av Norges største kunstnere gjennom tidene. Gustav Vigeland (1869-1943) og Edvard Munch (1863-1944) levde samtidig, og hadde tilhørighet til samme omgangskrets og bodde og arbeidet til og med vegg-i-vegg i Berlin en periode. Både  Edvard Munch og Gustav Vigeland hadde en enorm og usedvanlig arbeidskapasitet og det er nesten vanskelig å fatte det store antall kunstverk de etterlot seg.

Gustav Vigeland fikk i løpet av 1920-årene full kontroll med planene for opparbeidelsen av parken, og han utvidet sitt opprinnelige skulpturanlegg så det kom til å dominere hele midtre del.

På høyden hvor husmannsplassen Tørtberg hadde ligget i forlengelsen av aksen fra porten til broen og fontenen, reiste han i 1928 anleggets sentrale innslag, Monolitten, som ikke ble ferdig hugget før i 1943.

Frognerparken inneholder 214 skulpturer og 13 smijernsporter og de sentrale delene med skulpturanlegget er opparbeidet etter Gustav Vigelands tegninger. Alle skulpturene er laget av ham.

Aksen med skulpturanlegget har en monumental inngang fra Kirkeveien som mange i dag oppfatter som «hovedinngangen» til parken. Dette er riktignok ikke den tradisjonelle hovedinngangen, som ligger foran herregårdsbygningene, og Frognerparken og skulpturanlegget er ellers åpen fra de fleste sider av parken.

Booking

Gustav Vigeland / Vigelandsanlegget

HISTORIEN

Vigelandsparken er verdens største skulpturpark utført av en enkelt kunstner og er åpen døgnet rundt gjennom hele året.

Vigelandsparken er en av Norges mest besøkte attraksjoner, med over en million besøkende hvert år. Den unike skulpturparken er Gustav Vigelands livsverk, med mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern. Vigeland har også stått for design og arkitektonisk utforming av parken som strekker seg over 320 mål. Vigelands-anlegget ble i hovedsak ferdigstilt mellom 1939 og 1949. Som første parkanlegg i Norge ble det fredet av Riksantikvaren i 2009.

Anleggingen av Vigelandsparken strakte seg over en årrekke. Området øst for nordre og søndre Frognerdam var allerede rundt århundreskiftet utlagt til en offentlig park. Et større område vest for dammene ble i 1924 overlatt Vigeland til oppførelse av Fontenen og Monolitten med de omkringstående granittgruppene. Rundt 1930 ble Vigelandsanlegget utvidet til også å omfatte en ny, skulpturutsmykket bro og en praktport mot Kirkeveien. 

Vigeland opplevde ikke selv å se parken ferdig. Først rundt 1950 var de fleste skulpturer og arkitektoniske elementer kommet på plass. Oslo kommune var den største bidragsyter til realiseringen av kunstnerens visjoner, men også en rekke privatpersoner og bedrifter bidro med generøse tilskudd for at Norges hovedstad skulle få en park som det ikke finnes maken til i hele verden.

Vigeland modellerte egenhendig alle skulpturene i Vigelandsparken i full størrelse i leire. Hoggingen i granitt og støpingen i bronse overlot han til en rekke dyktige håndverkere. Vigeland sto dessuten for den arkitektoniske utforming og den parkmessige planlegging av det over 300 mål store parkområde.

Deichman Bjørvika

DEICHMAN

Et festbygg for kunnskap og fantasi

HJEMMESIDE

Oslos splitter nye biblioteket, Deichman Bjørvika, er et bibliotek du aldri har sett maken til. Her kan du like gjerne sy eller spille inn podcast, som å lese en bok.

Tekst: Randi Nørstebø / Visit Oslofjorden

Deichmann Bjørvika gir deg seks etasjer å boltre deg på. Joda, du finner nesten en halv million bøker og andre medier her. Og du kan låne alle sammen. Men Bjørvikas nye bibliotek gir deg enda mer.

Deichmann Bjørvika gir deg seks etasjer å boltre deg på. Joda, du finner nesten en halv million bøker og andre medier her. Og du kan låne alle sammen. Men Bjørvikas nye bibliotek gir deg enda mer.

Midt i blinken

Du trenger nesten ikke gå på biblioteket. Bjørvikas biblioteket kommer til deg - der det breier seg mellom Operaen og Oslo S er det nesten ikke mulig å unngå det. Det er da også meningen. Og et så sentralt biblioket reduserer klimaavtrykket simpelthen bare på grunn av plasseringen. Huset er der du er.

“Sy en dress og spill inn podcast

På dette supermoderne biblioteket kan du naturlig nok låne bøker, møte mennesker, finne roen, eller lære noe nytt og spennende.

– Dette har vi og byens befolkning ventet lenge på. Deichman Bjørvika blir et bibliotek for framtida. Jeg tror mange kommer til å bli veldig overrasket over det flotte tilbudet og selve bygningen, sier Skansen.

– De siste årene har flere av Deichmans lokalbibliotek redefinert hva et bibliotek kan være. Det nye hovedbiblioteket bygger videre på dette. Deichman Bjørvika blir et sted der du kan spille inn en podkast eller sy din første kleskolleksjon like gjerne som å låne bøker, sier Skansen.

Deichman Bjørvikas ambisjon er to millioner besøkende per år, i en koronafri situasjon.

Seks etasjer, et hav av muligheter

Hver etasje i det nye biblioteket har ulik atmosfære, ulike funksjoner og muligheter. Her har vi noe for enhver smak. Deichmann Bjørvika blir hele Oslos hovedbibliotek. Seks etasjer med litteratur, lese- og studieplasser, scener, kinosal og verksteder - for store og små. Kunnskapsrike bibliotekansatte inviterer deg til fordypning, kunnskap og glede - på dine premisser.

La oss gi deg en liten rundtur i det nye huset!

Fotograf: © Charlotte Wiig

Etasje for etasje:

1. etasje

Første etasje er torg-etasjen med både restaurant og kafe. Her kan du slå deg ned og lese aviser og tidsskrifter og låne hurtiglånsbøker.

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

Underetasjen

Når du er klar for nye opplevelser, kan du velge om du vil gå ned i underetasjen eller videre opp i etasjene. I underetasjen kan du gå på kino. Det blir også et auditorium for 200 personer, og du kan ta en drink i baren som vil være åpen i forbindelse med arrangementer. I tillegg blir bibliotekets hundretusener av bøker, som til nå har vært oppbevart i lukkede magasiner, endelig tilgjengelig for deg og du kan gå langs hyllene for å finne det du leter etter. Kanskje finner du noe helt uventet og overraskende som du får lyst til å bla i.

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

2. etasje

Gled dere! Alle som har et barn ( eller flere) som de kan ta med til Deichman! Her er det ikke mulig å kjede seg. Her er det lagt opp til lek og interaksjon, men også mulighet til å trekke seg tilbake.

I andre etasje kommer du inn i fortellingenes verden med skjønnlitteratur både for barn og voksne. Her blir det aktiviteter for de yngste, og du kan få oppleve forfattermøter og andre litterære arrangementer.

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

3. etasje

I tredje etasje møter du et univers av musikk, film, tegneserier, spill og fabelprosa. Du finner også et verksted der du kan låne 3d-skriver, symaskin, vinylkutter, tekstiltrykkemaskin, storformatskriver, loddebolt og mye mer. Her kan du også låne verktøy som drill, stikksag, vinkelsliper, lasermåler og pussemaskin. I tillegg finner du filmstasjoner, musikkstasjoner, lydstudioer, en minikino, spillrom og en liten scene.

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

4. etasje

Fjerde etasje blir fylt av klasserom, grupperom og studierom hvis du trenger et sted å lese i ro og fred. Kanskje ønsker du å møte kollokviegruppen hos oss? Da har vi rom til deg. I tillegg kan du kikke i bøker om kunst, arkitektur, helse, teknologi og naturvitenskap.

Bildet viser Skogen som er en liten scene i 4. etasje i forbindelse med Kringsjå. Her kan man holde foredrag og presentasjoner for opptil 60 personer.

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

5. etasje

Øverst, i femte etasje, finner du studieplasser, en lesesal og rom der du bare kan hvile og reflektere i. Det blir også en avdeling for samfunnsfag, historie, psykologi, filosofi og religion. Du finner dessuten litteratur om Oslo og den opprinnelige Deichmansamlingen.

Her oppe får du også god utsikt mot fjorden, og kanskje får du også bedre innsikt?

Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

Carl Deichmans bokverker

Da Carl Deichman døde i 1780, overlot han sin store boksamling på 6000 bind til byen Christiania. Disse bøkene er grunnfjellet, og har fått sin egen avdeling i nye Deichman. Fotograf: © Bente Moe / @bemoephoto

Konsert med utsikt. Utsikten fra rommet Kringsjå er gnistrende, møblene lekre, og rommet herlig lyst og luftig. Fotograf: Eli Sætre Follerås.

Fotograf alle bilder nedenfor unntatt det nederste: © Bente Moe / @bemoephoto

Framtidsbiblioteket - Future Library

I tillegg har kunstprosjektet Framtidsbiblioteket - Future Library fått et helt eget spesiallaget rom i 5. etasje, hvor en originaltekst fra 100 forfattere skal oppbevares. Mellom 2014 og 2114 skal én forfatter hvert år inviteres til å bidra med en ny tekst. Karl Ove Knausgård overleverer sitt bidrag til Framtidsbiblioteket i 2020. Han blir Future Library-forfatter nummer seks, og den første som får legge manuskriptet sitt i det magiske rommet i Deichman Bjørvika.

Tidligere har Margaret Atwood, David Mitchell, Sjòn, Elif Shafak og Han Kang skrevet tekster til framtidsbiblioteket. Hvert år vil en ny forfatter levere en ny tekst, og i 2114 blir tekstene utgitt i bokform. Først da vil noen få muligheten til å lese dem.

I mellomtiden vil du og dine etterkommere kunne se og reflektere over de uleste manuskriptene i Deichman Bjørvikas Future Library-rom. I Nordmarka, i en skogteig like utenfor Oslo, er det plantet tusen trær. Trærne skal bli papir til en spesiell bokantologi som skal trykkes om hundre år. Den skotske kunstneren Katie Paterson står bak det unike kunstprosjektet "Future Library".

Tekst om de ulike etasjene er hentet fra deichman.no

Tidløse og moderne opplevelser

Les, spill gitar, se film i kinosalen, lag din egen podkast, skape noe helt unikt i 3D-printeren, og sy din egen sommerkjolekolleksjon!

Skap noe nytt, re-design eller reparer gamle klær. Bruk biblioteket som ditt eget systudio. Vi har ulike typer symaskiner til rådighet både vanlige symaskiner og overlocker. Aldersgrense for å bruke symaskinene 15 år. I Deichman Bjørvika kan du forhåndsbooke symaskiner. Følg lenken under for å se hvilke symaskiner som finnes hos oss og for å finne ledig tid. Gå til booking ->

Print de utroligste ting i 3D. Med en 3D-printer kan du lage alt fra en statue av deg selv til egenprodusert lego. 3D-printing er en hurtig prosess som lagvis bygger opp en prototype eller modell. Dette er forholdsvis ny teknologi, og skriverne våre jobber ikke så raskt.

Tålmodighet er nøkkelordet, og en god dose prøving og feiling. Vi har flere ulike typer 3D-printere. Formlabs-typen krever sertifisering for å kunne bookes og brukes. Aldersgrense 12 år. Er du under 15 år, må du ha opplæring før du bruker printeren.

Spør oss som jobber i verkstedet eller sjekk Hva skjer-kalenderen vår for kurs. Vi hjelper gjerne til om du har spørsmål eller lurer på noe underveis i arbeidet. Gå til booking av 3d-printer ->

VI HAR LYST TIL Å VÆRE HER

Inspirerende miljø i alle etasjer

BARNAS BIBLIOTEK

LEK

Adspredelse og interaksjon

VÅGER DU DEG INN I HULEN?

Underlaget er mykt. Klarer du å holde deg på beina? Fargene skifter ettersom du tråkker rundt inne i hulen. Velkommen!

KINO

Se film sammen, helt gratis!

MILJØ

Avkobling

FOLKEVERKSTEDET

Kanskje du vil lage visirer til helsevesenet? Her i verkstedet kan man få opplæring i bruk av 3D-printer og også produksjon av skilt, plater med mønster og andre produkter på laserverkstedet.

MUSIKK

Lyttestasjoner for LP-plater, lyttestasjoner for CD'er og andre formater. Det var diskjockey-stasjoner, så her det bare å sette i gang. Ta opp de trommestikkene du alltid har hatt lyst til å prøve! Spill gitar, bass eller keyboard med headset.

Bøker om musikk og noter!

Og fine soner der man kan slappe av og nyte tilværelsen!

EGENDESIGNEDE T-SKJORTER MED TRYKK

Lag personlige t-skjorter, med eget design!

BIBLIOTEKET HJELPER DEG

Oppsøk veiledningsstasjonene når det er noe du lurer på, eller vil spørre om.

VI MØTES PÅ BIBLIOTEKET!

Oslos nye felles storstue er en fantastisk møteplass og utgangspunkt for en bytur, eller bare en plass å være.

Åpner 18. juni

Åpningen skjer torsdag 18. juni klokka 17. På grunn av koronaen blir det en kort og lukket seremoni med blant andre Kronprinsen og Oslo-ordfører Marianne Borgen, og forfatterne Camara L. Joof og Lars Saabye Christensen. Den blir strømmet på Facebook. Allerede klokka 18 samme kveld åpner de fem etasjene for publikum.

Oslo Opera

Oslo Opera – Et Arkitektonisk og Kunstnerisk Mesterverk

Den Norske Opera & Ballett, ofte kalt Oslo Operaen, er et av Norges mest imponerende kulturbygg og en av Oslos største attraksjoner. Beliggende ved vannkanten i Bjørvika, har operaen blitt et ikon for moderne norsk arkitektur og en viktig arena for opera, ballett og klassisk musikk.

Arkitektur og Design

Oslo Operaen ble ferdigstilt i 2008 og er designet av det anerkjente norske arkitektfirmaet Snøhetta. Bygget har vunnet flere internasjonale priser for sin unike utforming, blant annet Mies van der Rohe-prisen for samtidsarkitektur.

Hva gjør bygget spesielt?

• Isbjørn-lignende design: Fasaden er inspirert av et isfjell som stiger opp av Oslofjorden.

• Tilgjengelig tak: En av operaens mest populære funksjoner er det hellende taket, som er åpent for publikum. Besøkende kan gå opp på taket og nyte en spektakulær utsikt over byen og fjorden.

• Materialvalg: Hovedbygget er laget av hvit italiensk Carrara-marmor, glass og eik, som gir det et elegant og moderne preg.

• Bærekraftig lysdesign: Store glassflater og strategisk plassering av lys skaper en dynamisk opplevelse både på dagtid og kveldstid.

Forestillinger og Program

Oslo Operaen er hjemmet til Den Norske Opera & Ballett, som tilbyr en variert kalender med forestillinger innen:

• Opera: Klassiske verk av komponister som Verdi, Mozart og Puccini, samt moderne operaoppsetninger.

• Ballett: Verdensklasseforestillinger fremført av Nasjonalballetten.

• Symfonisk musikk: Store orkesterverk og kammermusikk.

• Moderne forestillinger: Eksperimentelle verk og tverrfaglige kunstprosjekter.

Operaen tiltrekker internasjonale stjerner, samtidig som den gir plass til norske talenter innen musikk, dans og teater.

Opplevelser og Besøk

1. Omvisning og bak scenen

Gjester kan delta på guidede omvisninger, hvor de får innblikk i kostymeavdelingen, sceneproduksjonen og den avanserte teknologien som ligger bak en forestilling.

2. Operaens tak – En av Oslos beste utsikter

Taket på operaen er åpent hele året, og besøkende kan gå fritt opp og nyte panoramautsikten over Oslofjorden, Barcode og Ekeberg. På sommeren blir taket et populært sted for både solnedgangsturer, pikniker og fotoopplevelser.

3. Operaens restaurant og café

• Sanguine Brasserie: En eksklusiv restaurant med utsikt over fjorden, perfekt for en middag før en forestilling.

• Foajé-kaféen: Et hyggelig sted å nyte kaffe og bakverk mens du beundrer den vakre arkitekturen.

4. Utendørs konserter og arrangementer

Om sommeren arrangeres ofte gratis konserter på operaens tak eller foran bygningen, noe som skaper en fantastisk atmosfære langs vannkanten.

Beliggenhet og Tilgjengelighet

Oslo Operaen ligger sentralt i Bjørvika, bare en kort spasertur fra Oslo S.

• Adresse: Kirsten Flagstads Plass 1, 0150 Oslo

• Transport:

  • Tog/buss/trikk: Oslo S og Jernbanetorget er nærmeste knutepunkt.

  • Bil: Parkering i nærliggende parkeringshus.

  • Til fots: En flott spasertur fra Karl Johans gate eller Aker Brygge langs havnepromenaden.

Konklusjon

Oslo Operaen er mer enn bare et sted for opera og ballett – det er en arkitektonisk perle, en kulturell storstue og en av Oslos mest besøkte attraksjoner. Enten du er kunstinteressert, en musikkelsker, eller bare vil nyte utsikten fra taket, er et besøk til Operaen en opplevelse du ikke bør gå glipp av.

🎭✨ Velkommen til en verden av musikk, dans og arkitektonisk skjønnhet!

EDIT PAGE

Kyststien på Asmaløy

Bunesstranda

Bunesstranden

TURFORSLAG, FRILUFTSLIV, DESTINASJON, ARTIKKEL

VERDENS BESTE X 4

Enkel fottur i Lofoten som passer hele familien: Reine - Bunesstranda inkludert pitstop på Vindstad med verdens beste vafler. Verdens flotteste passasjerbåttransport, verdens flotteste fottur, og verdens flotteste sandstrand.

Se selv da vel: www.norge.guide/bunesstranda

Gaustatoppen

Gaustatoppen – Sør-Norges Mest Spektakulære Utsiktspunkt

Høyt over Rjukan i Telemark troner Gaustatoppen, et av Norges mest ikoniske fjell. Med sine 1 883 meter over havet gir fjellet en av landets mest imponerende utsikter – på klare dager kan du se en sjettedel av hele Norge! Gaustatoppen er et populært reisemål for både turgåere, skientusiaster og naturelskere som ønsker en unik fjellopplevelse.

En Majestetisk Naturopplevelse

Gaustatoppen er kjent for sitt karakteristiske, pyramidelignende utseende og sin spektakulære utsikt. Fra toppen kan du skue utover fjell, daler og innsjøer, og se helt til Oslofjorden i øst og Hardangervidda i vest. Det er ikke uten grunn at fjellet regnes som et av de vakreste utsiktspunktene i hele Skandinavia.

Den mest populære måten å nå toppen på er via den merkede stien fra Stavsro. Turen er omtrent 4,4 km lang og tar rundt 2–3 timer én vei. Selv om turen ikke er teknisk krevende, er det en jevn stigning og steinete underlag, så godt fottøy anbefales. For de som ønsker en kortere vei til toppen, finnes det en helt spesiell mulighet: Gaustabanen.

Gaustabanen – En Hemmelig Jernbane Inne i Fjellet

En av de mest unike attraksjonene på Gaustatoppen er Gaustabanen, en skjult kabelbane inne i fjellet. Banen ble opprinnelig bygget på 1950-tallet av NATO som en militær installasjon, men er i dag åpen for publikum. Turen tar rundt 15 minutter og gir besøkende en spektakulær og annerledes vei opp til toppen.

Gaustabanen består av to deler: først en vogn på skinner som går skrått oppover inne i fjellet, og deretter en kabelbane som bringer deg videre opp til toppen. For de som ikke ønsker å gå hele veien, eller bare vil oppleve denne historiske banen, er dette et spennende alternativ.

Overnatting og Servering på Gaustatoppen

På toppen av fjellet ligger Gaustatoppen Turisthytte, en koselig og historisk fjellhytte som har servert besøkende siden 1893. Her kan du nyte vafler, varme drikker og en spektakulær utsikt mens du hviler etter turen. For de som ønsker en unik overnattingsopplevelse, er det også mulig å overnatte i hytta – en fantastisk måte å oppleve fjellet på i både soloppgang og solnedgang.

Gaustatoppen om Vinteren

Fjellet er ikke bare et populært turmål om sommeren – om vinteren forvandles området til et paradis for frikjøring og randonee. Gaustatoppen er kjent for sine fantastiske offpiste-muligheter, hvor skikjørere kan oppleve lange og varierte nedfarter i uberørt snø. Med Gaustabanen som transportmiddel opp til toppen, kan man nyte flere turer på en dag uten å måtte gå opp igjen.

Et Fjell for Alle

Enten du er en erfaren fjellvandrer, skientusiast eller bare ønsker å oppleve en av Norges mest spektakulære utsikter, har Gaustatoppen noe å tilby. Fjellet er lett tilgjengelig og gir en unik opplevelse uansett årstid.

Så ta turen til Gaustatoppen – og opplev utsikten som tar pusten fra deg!

View fullsize

View fullsize

Fakta om Gaustatoppen:

📍 Beliggenhet: Rjukan, Telemark
⛰️ Høyde: 1 883 moh
🥾 Vandrerute: Stavsro – Gaustatoppen (4,4 km, ca. 2–3 timer én vei)
🚠 Gaustabanen: Taubane inne i fjellet, åpen for publikum
🏡 Turisthytte: Servering og overnatting på toppen
🎿 Vinteraktiviteter: Offpiste-skikjøring og randonee

Velkommen til Gaustatoppen – en av Norges flotteste naturopplevelser!

 

Viewpoint Snøhetta

Dovre

Dovre er en kommune i Innlandet fylke, tidligere Oppland, i Norge. Kommunen ligger i den nordlige delen av Gudbrandsdalen og grenser til Lesja i nordvest, Folldal i nordøst, og Sel i sørvest. Dovre er kjent for sin spektakulære natur, spesielt Dovrefjell, som er en del av den skandinaviske fjellkjeden og har stor betydning både nasjonalt og historisk.

Geografi og Natur

• Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark: En betydelig del av kommunen ligger innenfor denne nasjonalparken, som ble opprettet for å bevare det unike høyfjellsøkosystemet og dets arter. Området er preget av alpine landskap, med fjell, vidder og elver.

• Snøhetta: Med sine 2 286 meter over havet er Snøhetta den høyeste toppen på Dovrefjell og et populært turmål for fjellvandrere. Fra toppen kan man nyte en fantastisk panoramautsikt over fjellheimen.

• Dyreliv: Dovre er et av få steder i Europa hvor man kan oppleve moskusokser i vill tilstand. Området har også en betydelig bestand av villrein, jerv og et rikt fugleliv.

Kultur og Historie

• Historisk betydning: Dovre har vært en viktig ferdselsåre mellom nord og sør i Norge siden vikingtiden. Pilegrimsleden, som går gjennom Dovre, var en sentral rute for pilegrimer på vei til Nidarosdomen i Trondheim.

• "Enig og tro til Dovre faller": Dette uttrykket stammer fra Eidsvoll i 1814, hvor grunnlovsfedrene sverget troskap til nasjonen. Dovre symboliserer styrke og uforanderlighet i norsk kultur.

• Kulturminner: Området har flere historiske kirker, gårdstun og arkeologiske funn som vitner om en rik kulturarv.

Aktiviteter og Turisme

• Fjellturer: Dovre tilbyr et bredt spekter av turmuligheter, fra enkle stier til krevende fjellturer. Populære ruter inkluderer turen til Snøhetta og langs gamle ferdselsveier.

• Moskus-safari: Guidede turer gir besøkende en unik mulighet til å observere moskus på nært hold i sitt naturlige habitat.

• Fiske og Jakt: Området har gode muligheter for fiske i elver og vann, samt jakt på småvilt og storvilt, i tråd med lokale forskrifter.

• Vinteraktiviteter: Om vinteren er det muligheter for langrenn, skiturer og snøscootersafari i tilrettelagte løyper.

Samfunn og Næringsliv

• Landbruk: Jordbruk er en viktig næring i Dovre, med fokus på husdyrhold, spesielt sau og storfe.

• Reiseliv: Turismen spiller en stadig større rolle, med tilbud om overnatting i hytter, fjellstuer og hoteller, samt lokale spisesteder som serverer tradisjonell mat.

• Lokal Kultur: Det arrangeres flere lokale festivaler og markeder som fremmer tradisjonelt håndverk, mat og kulturarv.

Transport og Tilgjengelighet

• Dovrebanen: Jernbanelinjen som forbinder Oslo og Trondheim går gjennom Dovre, noe som gjør det enkelt å nå kommunen med tog.

• Europavei E6: Hovedveien gjennom Norge passerer gjennom Dovre, og gjør området lett tilgjengelig med bil.

Viewpoint Snøhetta

Viewpoint Snøhetta er en arkitektonisk prisbelønnet utsiktspaviljong som ligger på Tverrfjellet i Dovre kommune, Innlandet fylke. Paviljongen ble åpnet i 2011 og gir besøkende en spektakulær utsikt mot Snøhetta-massivet, en av Norges mest kjente fjelltopper.

Arkitektur og Design

Paviljongen er designet av det internasjonalt anerkjente arkitektfirmaet Snøhetta, som også har tatt sitt navn fra fjellet. Bygningen kombinerer moderne arkitektur med naturlige materialer og er utformet for å harmonere med det omkringliggende landskapet. Den har en karakteristisk form med en stor glassfasade som gir panoramautsikt, og en innvendig sittebenk i bøyd treverk som gir ly og komfort.

Formål og Opplevelse

Formålet med Viewpoint Snøhetta er å tilby publikum en unik mulighet til å oppleve den storslåtte naturen i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Paviljongen fungerer som et sted for refleksjon, hvor man kan nyte utsikten over fjellheimen, observere dyrelivet og få en dypere forståelse for området.

Tilgjengelighet

• Adkomst: For å komme til paviljongen følger man en 1,5 kilometer lang gruslagt sti fra parkeringsplassen ved Tverrfjellet. Turen tar ca. 20–30 minutter til fots.

• Tilrettelegging: Stien er tilrettelagt for rullestolbrukere og barnevogner, med jevn stigning og hvilebenker underveis.

• Åpningstider: Området er åpent for besøkende fra juni til oktober, avhengig av vær- og snøforhold.

Detaljert beskrivelse av fottur til Viewpoint Snøhetta

Fottur til Viewpoint Snøhetta på Hjerkinn – En naturopplevelse på Dovrefjell

En fottur til Viewpoint Snøhetta på Hjerkinn er en uforglemmelig opplevelse for både naturentusiaster og de som ønsker en kort, lett tilgjengelig tur med spektakulær utsikt. Utsiktspunktet ligger i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark, en av Norges mest ikoniske naturområder.

Hvordan komme dit: Følg E6 til Hjerkinn og ta av mot Tverrfjellet skytefelt. Det er skiltet til Viewpoint Snøhetta.

• Parkering: Gratis parkering ved startpunktet for stien.

• Ingen inngangsbillett: Besøket er gratis, men det anbefales å sjekke værforhold og åpningstider før avreise.

• Turen starter ved parkeringsplassen på Tverrfjellet skytefelt, like ved E6 på Hjerkinn. Her finner du skilt som tydelig markerer veien til utsiktspunktet.

• Lengde: 1,5 kilometer én vei.

• Vanskelighetsgrad: Lett. Stien er gruslagt og jevn, med en svak stigning som gjør turen egnet for både barnefamilier og personer med redusert mobilitet.

• Tid: Turen tar rundt 20–30 minutter én vei, avhengig av tempo.

• Langs Stien

  Underveis får du nyte et høyfjellslandskap preget av rolige vidder, steinformasjoner og vill natur. Det er også satt opp benker langs stien, hvor du kan ta en pause og nyte utsikten.

  Informasjonstavler gir innsikt i områdets geologi, dyreliv og historie. Dovrefjell er kjent for sin unike flora og fauna, inkludert sjeldne planter og ikoniske arter som villrein og moskus.

• Ved Viewpoint Snøhetta

  Når du kommer fram, møter du en arkitektonisk perle som harmonerer med landskapet. Utsiktspaviljongen har en stor glassvegg som rammer inn Snøhetta-massivet og de omkringliggende fjellene på en imponerende måte. Den innvendige sittebenken i varmt treverk gjør stedet perfekt for å hvile og reflektere.

  • Utsikt: Du får panoramautsikt over Snøhetta (2 286 moh) og det storslåtte Dovrefjell-landskapet.

  • Dyreobservasjon: Området er kjent for sin bestand av villrein og moskusokser. I tillegg finnes faste bestander med jerv, fjellrev, kongeørn, jaktfalk og rype. Med kikkert kan du kanskje få øye på villreinflokker eller moskusokser som beveger seg gjennom dalene.

  • Flora: Dovrefjell har en rik flora med flere sjeldne planter som trives i det høyfjellsøkosystemet. Plantelivet på Dovrefjell består av flere sjeldne og endemiske arter som knutshørapp, høyfjellsklokke, dovrefjellvalmue og snøstjerneblom. Angivelig er flere av de uvanlige artene som vokser her overlevd istiden på nunataker, som norsk malurt og ulike fjellvalmuer.

Miljø og Bærekraft

• Materialvalg: Paviljongen er bygget med bærekraftige materialer som cortenstål og lokalt treverk, som krever minimalt vedlikehold og tåler det harde klimaet.

• Miljøhensyn: Bygget er plassert og utformet for å minimere inngrep i naturen og smelte inn i landskapet.

Aktiviteter

• Fotografering: Den unike arkitekturen og den storslåtte utsikten gjør stedet ideelt for fotografer.

• Læring: Informasjonstavler langs stien gir innsikt i områdets geologi, historie og dyreliv.

• Turmuligheter: Området rundt paviljongen byr på flere turstier for de som ønsker lengre fjellturer.

Tips for Besøkende

• Kle deg etter været: Fjellværet kan endre seg raskt. Ta med vind- og vanntette klær samt gode sko.

• Sikkerhet: Hold deg på merkede stier og hold avstand til ville dyr.

• Ta med mat og drikke: Det finnes ingen kiosk eller servering på stedet.

Opplevelser for både eventyrlystne og de som søker ro

Dovre er et sted hvor historie, kultur og storslått natur møtes. Med sine majestetiske fjell, unike dyreliv og rike tradisjoner, tilbyr kommunen opplevelser for både eventyrlystne og de som søker ro og refleksjon. Enten du ønsker å bestige Snøhetta, møte moskusen ansikt til ansikt, eller fordype deg i norsk kulturarv, er Dovre et reisemål som vil etterlate et varig inntrykk.

Sohlbergplassen

Sohlbergplassen

Sohlbergplassen – Et Unikt Utsiktspunkt over Rondane

Langs Nasjonal turistveg Rondane, nær Atnsjøen i Innlandet fylke, finner du Sohlbergplassen, et vakkert utsiktspunkt som gir en ikonisk utsikt over fjellene i Rondane. Dette er et sted hvor kunst og natur møtes, inspirert av det berømte maleriet Vinternatt i Rondane av kunstneren Harald Sohlberg

.

En utsikt malerisk som et kunstverk

Sohlbergplassen er oppkalt etter den norske maleren Harald Sohlberg, som skapte det berømte maleriet Vinternatt i Rondane i 1914. Fra utsiktspunktet får du den samme panoramautsikten som inspirerte kunstneren – den speilblanke Atnsjøen i forgrunnen og de majestetiske toppene i Rondane i horisonten. Utsikten er særlig vakker tidlig om morgenen eller i skumringen, når lyset kaster en trolsk stemning over fjellandskapet.

Arkitektur som glir inn i landskapet

Sohlbergplassen er ikke bare et naturskjønt stopp, men også et imponerende arkitektonisk verk. Utsiktspunktet er utformet i en buet betongplattform som følger terrenget og trærne rundt. Det er designet slik at det gir besøkende følelsen av å gli inn i landskapet uten å forstyrre naturens harmoni.

Plattformen har flere nivåer, slik at både stående og sittende besøkende kan nyte utsikten. Benker er strategisk plassert, og trærne som omkranser plattformen bidrar til å ramme inn det storslåtte synet av Rondane. Arkitekturen her er et flott eksempel på hvordan moderne design kan forsterke en naturopplevelse uten å dominere den.

En del av nasjonal turistveg Rondane

Sohlbergplassen ligger langs Nasjonal turistveg Rondane, en vakker kjøretur som strekker seg gjennom kulturlandskap, fjellområder og tradisjonelle setergrender. Rondane er Norges eldste nasjonalpark, og veien gir deg tilgang til noen av landets mest imponerende fjellområder. Stoppet ved Sohlbergplassen gir en perfekt anledning til å oppleve fjellenes ro og skjønnhet, enten du er på en kort biltur eller en lengre fjellferie.

Et perfekt stopp for natur- og fotointeresserte

Sohlbergplassen er et ideelt sted for naturelskere, fotografer og de som ønsker et øyeblikk med stillhet og refleksjon. Om sommeren kan du oppleve frodige grønntoner og speilbilder i Atnsjøen, mens høsten farger landskapet i gylne nyanser. Vinteren gir en helt egen magi, med snødekte fjell og en atmosfære som minner om Sohlbergs maleri.

Uansett årstid er Sohlbergplassen et stopp du ikke vil gå glipp av når du reiser langs Rondane. Det er et sted hvor du kan oppleve den norske naturen på sitt aller vakreste – akkurat slik Harald Sohlberg så den for over 100 år siden.

Velkommen til Sohlbergplassen – et kunstverk i norsk natur!