Frammuseet – Opplev Norges polarekspedisjoner

Frammuseet på Bygdøy i Oslo er en av Norges mest spennende attraksjoner, dedikert til landets rike historie innen polarekspedisjoner. Museet er hjemmet til Fram, verdens sterkeste treskip, brukt av kjente oppdagere som Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.

Her kan du gå om bord i Fram, lære om de tøffe ekspedisjonene til Arktis og Antarktis, og oppleve interaktive utstillinger som tar deg med til noen av de kaldeste og mest utfordrende områdene på jorden.

En hyllest til Norges polarhelter

Frammuseet forteller historien om Norges bidrag til polarforskning, oppdagelser og eventyr. De norske ekspedisjonene var banebrytende og ga verden ny kunnskap om Arktis og Antarktis.

Fram – Skipet som nådde begge polene

🚢 Fram (bygget i 1892) var et revolusjonerende skip designet for å tåle ispress i de harde polområdene. Skipet ble brukt i:

• Fridtjof Nansens ekspedisjon (1893–1896) – Forsøket på å nå Nordpolen ved å la Fram drive med isen.

• Otto Sverdrups ekspedisjon (1898–1902) – Kartlegging av øyer i det kanadiske Arktis.

• Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen (1910–1912) – Fram ble skipet som førte Amundsen og hans menn til Antarktis, hvor de ble de første til å nå Sydpolen.

Besøkende kan gå om bord i Fram, utforske interiøret og få et innblikk i hvordan det var å leve og arbeide om bord i de ekstreme polområdene.

Høydepunkter på Frammuseet

1. Gå om bord i Fram

• Se originale lugarer, maskinrom og lasterom.

• Lær om mannskapets liv og de ekstreme utfordringene de møtte.

• Oppdag hvordan Fram var spesialdesignet for å tåle polare forhold.

2. Se Gjøa – Skipet som seilte gjennom Nordvestpassasjen

• Gjøa (1903–1906) ble brukt av Roald Amundsen til å bli den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen.

3. Opplev polare forhold

• 360-graders nordlysshow – Opplev nordlyset på en spektakulær måte.

• Føl polarkulden i en overlevelsestunnel.

• Virtuell skitur i Antarktis – Følg Amundsens ferd mot Sydpolen.

4. Lær om dyrelivet og klimaendringer

• Oppdag hvordan isbjørner, seler og andre polardyr overlever i ekstreme forhold.

• Se hvordan klimaendringer påvirker Arktis og Antarktis.

Praktisk informasjon

📍 Adresse: Bygdøy, Oslo
🕒 Åpningstider:

• Varierer etter sesong, vanligvis 10:00–17:00 (utvidede sommertider).
  🎟 Billetter: Kan kjøpes online eller ved inngangen (gratis med Oslo Pass).
  🚆 Hvordan komme seg dit:

• Buss 30 fra Oslo sentrum til Bygdøy.

• Fjordferge fra Aker Brygge til Bygdøy (kun om sommeren).

Hvorfor besøke Frammuseet?

✅ Gå om bord i Fram – verdens mest kjente polarskip.
✅ Lær om Norges største oppdagelsesreisende og deres ekspedisjoner.
✅ Opplev polarkulden, nordlyset og interaktive utstillinger.
✅ Se hvordan Norge var sentral i polarforskning og ekspedisjoner.
✅ Passer for alle aldre – både lærerikt og spennende for familier.

Frammuseet er et av Norges mest unike og spennende museer. Enten du er historieinteressert, eventyrlysten, eller vil lære mer om Norges rolle i polarekspedisjoner, er dette et must å besøke i Oslo! ❄🚢✨

OM MUSEET

Museets historie

Polfarernes tidsepoke

Som verdens mest berømte polarskute, er Fram et symbol på Norges viktige rolle i polfarernes tidsepoke.

Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen benyttet seg av polarskipet FRAM da de la ut på sine ekspedisjoner til Arktis og Antarktis. Skipet er designet og bygget av Colin Archer på Fridtjof Nansens bestilling. Men det er ikke en selvfølge at verdens sterkeste treskute eksisterer i dag...

Amundsen poserer foran Fram utenfor hjemmet sitt i Svartskog

Fram before restoration in Framnæs Mekaniske Verksted in Sandefjord

Fram kom tilbake fra Buenos Aires i 1914 og lå fortøyd ved Horten, utsatt for vær og vind. Etter første verdenskrig arbeidet en rekke komiteer med å bevare polarskipet, men uten resultater. Prosjektets sterkeste forkjemper, Otto Sverdrup, ble valgt til formann i Framkomiteen i 1925. Han kjempet utrettelig videre sammen med komiteens medlemmer og flere andre nøkkelpersoner i årevis. I 1929 ble Fram slept til et verft, Framnæs Mekaniske Verksted i Sandefjord. Her ble skipet under Otto Sverdrups tilsyn reparert med utmerket støtte fra konsul Lars Christensen.

I 1930 ble Fram endelig restaurert til den tilstanden den var i under Otto Sverdrups ekspedisjon til øyene nordvest på Grønland. Otto Sverdrup døde samme år som Fram deltok på et stort spillested i Trondheim. Det tok lang tid før hun endelig fikk et permanent hjem. I 1934 tilbød Oslo Arkitektforening å holde en arkitektkonkurranse for å tegne et bygg for det ærede fartøyet. Det ble sendt inn 60 bidrag og vinneren ble arkitekten Bjarne Tøien med sitt bidrag «Saga». Fram ble dratt inn i sitt nye hjem av en elektrisk motor. Skipet beveget seg en centimeter per minutt. 20. mai 1936 ble Frammuseet endelig åpnet. Både Hans Majestet Kong Haakon VII og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Olav var til stede. Et nasjonalt monument var endelig på plass.

Bygningen har fått den monumentale formen den er kjent for i dag

I dag inneholder Frammuseet utstillinger av de mest kjente seilasene av global historisk betydning. Museets midtpunkt er selvsagt verdens sterkeste treskip, polarskipet Fram. Publikum kan gå om bord og ta en titt rundt i lugarer, salonger, lasterom og maskinrom.

Frammuseet i dag.

Gjøa-bygget, som er knyttet til Fram med en underjordisk tunnel, huser Gjøa, det første skipet som har navigeret gjennom hele Nordvestpassasjen. Hun sto utenfor Fram-museet i førti år før hun endelig fikk sitt eget vernebygg i 2013. Før det ble hun stilt ut på en strand i Golden Gate Park i San Francisco.

The Gjøa

Bygningene er like i form og farge.

Det er helt nye historiske utstillinger om ekspedisjonene til Gjøa og Maud, av flyene N24 og N25 samt av luftskipet Norge, John Franklins legendariske ekspedisjon og Henry Larsens og Eivind Astrups.

"N25" replika i Gjøabygningen.

Antall besøkende har variert fra 18 000 året det åpnet ned til 5000 under andre verdenskrig 1940-1945. Etter krigen økte antall besøkende årlig, og i 2024 oppnådde vi dagens rekord på over 400 000 besøkende! Den 5. august 1999 nådde antallet besøkende totalt 10 millioner.

Velkommen til et større og bedre Frammuseum!

VÅRE UTSTILLINGER

Fram

VÅRE UTSTILLINGER

Gjøa velkommen ombord!

POLARHISTORIE

EKSPEDISJONER

EKSPEDISJONER

På ski over Grønland (1888-1889)

 1888 ble Fridtjof Nansen, sammen med fem andre, de første til å krysse Grønlands innlandsis. De brukte seks uker på ski over isen fra øst til vest og måtte tilbringe vinteren 1888-89 i Godthåb (Nuuk) på vestkysten før de kunne få skipsleilighet tilbake til Norge.

Sommeren 1882 var Nansen ombord i selfangeren Viking ved Øst-Grønland. Året etter i 1883 fikk han høre at Nordenskiöld var kommet tilbake fra Grønland etter en ekspedisjon på innlandet. Nordenskiöld hadde bare sett uendelige store områder med snø og is. Skiføret hadde visstnok vært godt, og dette inspirerte Nansen veldig. Nå ville han planlegge sin egen ekspedisjon. Han ville gå på ski tvers over Grønland. Turen ville være av stor vitenskapelig interesse for bedre å forstå hvordan forholdene hadde vært i Nord-Europa under siste istid, mente han.

Flere forsøk på å gå over Grønland hadde vært gjort. Alle var mislykkede. I 1884, da Nansen arbeidet med doktoravhandlingen sin, utarbeidet han en foreløpig plan. Denne ble forelagt den danske marinekapteinen A. Mourier.

Nansens prosjekt gikk ut på å gå fra øst mot vest. Siden Øst-Grønland så å si var ubebodd, og siden det ikke var noen regelmessig forbindelse til sivilisasjonen fra østkysten, ville man dermed spare seg for å måtte gå både fram og tilbake. Ved å gå fra øst mot vest brant Nansen alle broer bak seg. "Jeg har alltid syntes at den lovpriste rettrettlinjen er en felle for folk som ønsker å nå sitt mål", uttalte Nansen. Det var altså bare én mulig vei, nemlig FRAM. Man var nødt til å tvinge seg fram til vestkysten. Man hadde ikke noe valg, noe som i seg selv var en kraftig spore til menneskelig handling, ifølge Nansen.

Området rundt Sermilikfjorden vest for Angmagssalik på 65⁰ 35' N ble valgt som utgangspunkt. Bestemmelsesstedet på vestkysten ble Kristianshåb ved Discobukta. Avstanden i luftlinje var 600 km.

Planen ble fra de fleste hold sett på med skepsis og betraktet som galimatias.

Så ble det bestemt at skituren skulle gjennomføres i 1888. Meningen var å finansiere turen med egne midler, men de strakk ikke til. Derfor søkte han Universitetet om 5 000 kroner i støtte. Søknaden ble avslått. Takket være den danske grossereren Augustin Gamél i København ble penger skaffet til veie.

Som ledsagere valgte Nansen (26 år) å ta med seg disse karene: skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24), Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46).

På isflak langs Grønlands østkyst

Selfangeren Jason plukket opp deltakerne på Island 4. juni, og allerede neste dag møtte de på drivisen. Det var en kjent sak at det var vanskelig for et fartøy å trenge gjennom isen utenfor Grønlands østkyst. Det hadde tidligere bare lyktes én gang med Nordenskiölds dampskip Sofia 4. september 1883.

11. juni ble en klar og fin dag, og de var nå like i nærheten av Angmagssalik. Alt så lovende ut. Jason forsøkte å trenge gjennom isen men måtte gi opp. Landet lå da ca. 70 km innenfor. Det gikk en hel måned, fangstsesongen nærmet seg slutten og Jason gikk sørover.

17. juli var de utenfor landet ved Angmagssalik. Her var det et smalt belte av is, ca. 18 - 20 km bredt. Nå gjorde de seg klar. Nansen hadde tatt med seg en solid båt fra Norge. Det skulle vise seg at denne uansett ble for liten, og Nansen mottok med takk skipperens tilbud om å overta en av Jasons mindre fangstbåter.

Utstyret ble lagt ned i båtene og de siste brev ble skrevet. Klokken syv på kvelden var alt klart. Sverdrup førte kommandoen i den ene båten med Kristiansen og Ravna som roere, og Nansen satt i den andre med Dietrichson og Balto. Turen var begynt.

Men det skulle ikke gå som alle hadde håpet. Først så det greit ut. Etter en del vanskeligheter med sterke strømmer og is som truet med å knuse båtene, kom de faktisk så nær land at de kunne skjelne steiner og ujevnheter, like ved Sermelikfjorden. Så tetnet isen rundt dem og båtene måtte trekkes opp på et flak.

Etter en sjøsetting ble Nansens båt skadet og måtte trekkes opp på flaket for reparasjon. Himmelen hadde blitt mørk og det bygde opp til uvær. Da var det var bare å krype i posen. Et øyeblikk lettet det og da fikk de et siste glimt av Jason på vei tilbake.

19. juli klarnet det opp og de kunne fortsatt se land ved Sermilikfjorden, men nå befant de seg dobbelt så langt unna. De prøvde på ny å sjøsette båtene, men det varte ikke lenge før de måtte ta seg opp på et flak igjen. Så drev de raskt vekk fra Sermelikfjorden og fjelltoppene rundt forsvant. Neste dag, 20. juli, vokste bølgene og brøt inn over flaket. Isen som opprinnelig besto av en rund flate på ca. 30 m i diameter sprakk nå opp i mindre flak. Det bar nærmere og nærmere kysten og brenningene. I nærheten var det et stort og tykt flak som de kom seg opp på, men situasjonen var nå kritisk.

En dag hadde Ravna og Balto plutselig forsvunnet. Nansen lette etter dem, så seg rundt og brettet til slutt til side presenningen på en av båtene. Der fant han Balto og Ravna på bunnen av båten. De hadde gitt opp livet helt og forberedte seg nå på å dø.

En stund senere endret været seg til deilig solskinn. De befant seg nå ca. 55 km sør for munningen til Sermilikfjorden og avstanden til land økte raskt. Selv dette siste, tykke og solide flaket hvor de befant seg begynte å brekke opp, og en ny krise var i emning.

Til slutt måtte de sjøsette båtene og la det stå til. Nå gjaldt det bare å holde ut, skaffe seg nok søvn og være best mulig uthvilt og forberedt. Da de gikk til ro var larmen fra brenningene øredøvende og vannet bruste like utenfor teltveggen. Isflaket husket opp og ned som en skute i svær sjø. Nansen ventet hvert øyeblikk at Sverdrup, som hadde vakt, skulle purre dem ut, men det skjedde aldri. Da Nansen våknet om morgenen hørte de kun fjerne tordenskrall. Flaket var sterkt medtatt med isklumper i hauger over alt.

Teltet sto helt ute på kanten. Tett på ved siden av dem hev et svært iskoss seg opp og ned og truet med å velte inn over teltet. Sjøen skylte over flaket på alle kanter, men vollen av isklumper beskyttet teltet. Båten, som Balto hadde søkt tilflukt i, fikk en diger bølge over seg slik at Sverdrup måtte holde på den. Da det så som styggest ut, og flaket var på vei ut i brenningene, endret det retning og med merkelig fart stevnet det innover mot land. Turens mest dramatiske episode hadde endt godt.

Det ble holdt kontinuerlig vakt med avløsning annenhver time slik at det kunne varsles om isforholdene og sjøen. Alle var bekymret. De kunne jo drive ut i Atlanterhavet og på den måten være fortapt. Nansen mente at de ville komme til å få kontakt med land.

Etter et par dager var det mindre is. I en fart ble frokosten spist og båtene sjøsatt. De var nå klar av drivisen. Med norske og danske flagg foran og bak gled båtene inn mot en bratt fjellvegg. Kort etter lå de trygt i en liten vik, fikk fast grunn under føttene, tilberedte et bedre måltid og drakk kakao.

Så satte de kursen nordover, men turen gikk ikke helt smertefritt for seg. Mange steder fløt det is helt opp til land, men de tok seg fram.

Snart traff de på folk og det ble utvekslet gaver. De drev også byttehandel. Synåler og andre små gjenstander i bytte for kjøtt var det mest vanlige.

Det var stor forskjell på flo og fjære, og båtene måtte trekkes høyt opp på land. Ved en anledning holdt de på å miste dem. En ølkagge og en tilje som var brukt til å støtte opp båtene med gikk tapt. Provianten ble oversvømt, men siden den var pakket i tette kasser av blikk ble det ingen skade på den.

På mange plasser var det rikelig med sel og fugl. De jaktet og sørget for betydelige tilskudd av ferskt kjøtt.

Før avgang fra Kristiania hadde Nansen lovt at det skulle være nok av mat og drikke. De skulle få kaffe hver dag og så mye mat de kunne spise. Nå var man kommet i den situasjon at maten måtte rasjoneres. Balto klagde og mente at ingen hadde vært mette etter at de kom til kysten. Til overmål ble de kommandert til alt slags slitsomt arbeid. Nansen på sin side mente at han aldri hadde lovt noe som helst med hensyn til maten. Ifølge Nansen ville maten bare rekke til midt på Grønland dersom alle skulle spise det de hadde lyst til. Da Kristiansen kom hjem, ble han spurt om de hadde fått nok mat. ”Nei, mett hadde han aldri vært”, var svaret hans da.

Endelig i land

Omsider, den 10. august, var de ved Umivik. Her slo de leir og Nansen bestemte seg for at dette skulle være utgangspunket for ferden videre. Nå kunne forberedelsene til selve skituren begynne.

17. juli hadde de forlatt Jason, ikke langt fra Sermilikfjorden som var det opprinnelige utgangspunktet for skituren. Ved ankomsten til Umivik, 25 dager senere, hadde de tilbakelagt ca. 800 km i båtene og de befant seg ca. 110 km sør for Sermilikfjorden. Endelig kunne de fortsette, men utgangspunktet ble annerledes og de hadde mistet mye tid.

Nansen og Sverdrup foretok en rekognosering og gikk opp til omtrent 125 m over havet. Herfra så de over til en bre lengre inn. Den var sterkt oppsprukket, særlig på tvers. Oppstigning i nordvest var derfor utelukket. De valgte en annen oppstigning, men de måtte stadig snegle seg frem mellom sprekkene. Etter hvert som de kom lengre inn ble det færre sprekker og det var lettere å gå. Til gjengjeld var det nå tyngre føre og de angret på at de ikke hadde tatt med ski. Endelig sto de på toppen av “Den hvite Haug” som de døpte den, ca. 900 meter over havet. Herfra så de innover Grønland og konkluderte med at innlandsisen så mer farbar ut enn de hadde regnet med.

Utstyret

Sledene var av seig ask. De ble surret sammen uten nagler for å oppnå størst mulig elastisitet. Lengde var 2,9 m, bredde 0,5 m og meiene var 9,5 cm brede, skodd med tynne stålplater som kunne skrus av. Vekten var 11,5 kg uten stålplatene. Med platene veide de 13,75 kg. Nansen hadde ønsket seg sterke trekkhunder, men hadde ikke lyktes med å oppdrive noen før avreisen.

Det var ski til alle mann pluss noen i reserve. De hadde også med noen indianske truger som de trodde ville komme godt med ved trekking i oppoverbakke. Noen norske truger som også var med viste seg å være for små.

Teltet var firkantet. Det var laget av fem stykker, to sidestykker og to endestykker av lett bomullsduk. Gulvet var av grovere seilduk. Gulvet ble senere brukt som seil. De fem delene måtte bindes sammen med lisser. Dessverre trengte snøen gjennom lissingen. Det ville vært en stor fordel om delene hadde vært sydd sammen.

Kokeapparatet var konstruert av Nansen. Det besto av et spritapparat med to kokekar. Begge karene var isolert med tykk filt. Av snø med en temperatur på bortimot minus 40 grader kunne de få fem liter kokende sjokolade i et av karene og fire liter vann i det andre ved forbruk av 0,35 liter sprit. For å smelte vann hadde hver mann en flat lommelerke som ble fylt med snø.

Maten var mest mulig næringsrik i forhold til vekten. De hadde svensk knekkebrød, kjøttkjeks og pemmikan som viste seg bare å være laget av tørket kjøtt og ikke tilført fett. Slik kom de til å lide av fetthunger. De hadde smør, men altfor lite. I tillegg hadde de tatt med sjokolade, ost, karvekål, tørket kveite, kondensert melk, te, sterk kaffeekstrakt m.m.

De hadde ingen alkohol, og om dette sier Nansen: “Alkohol i enhver form er etter min erfaring aldeles forkastelig, den gir kanskje litt varme og hygge i øyeblikket, men en må betale for det siden”.

Han er mer positiv til tobakken når den blir ”nydt med måte, men også den slapper legemskreftene og svekker nervene, utholdenheten og seigheten i det hele”. Derfor var det bare med tobakk for én pipe hver søndag og på festdager.

Det var et stort antall instrumenter med av forskjellig slag, blant annet kompass, teodolitt, lommesekstant, termometre, ur, fotografiapparat, kikkerter og barometre m.m.

Dette hadde de også tatt med seg: to gevær med rifle- og hagleløp, isbrodder, tau, skistaver med alpeøkser, fyrstikker, flint og stål, brennglass, sprit, et lite apotek, bæresekk med reserveklær og presenninger.

Til fjells

Den 15. august var alt klart. Den opprinnelige planen om å gå fra Angmagassalik hadde de gitt opp. Umivik var altså nytt utgangspunkt og Kristianshåb var fortsatt målet.

Sledene ble lastet med mer enn 120 kg, og det viste seg at dette ble for tungt. Derfor lastet de om slik at vekten på fire sleder ble ca. 100 kg. Den femte ble adskillig tyngre og skulle trekkes av Nansen og Sverdrup.

Den første dagen kom de fire km frem og opp i en høyde av 180 m. Allerede 17. august ble de liggende værfast i teltet i tre dager.

De slet med mange og store sprekker i isen, men 21. august var de oppe på innlandsisen og har lagt bresprekkene bak seg. Nå hadde de ikke tilgang på vann lenger, og det eneste drikkevannet de får er vann som smeltes på blikkflaskene som de har inne på brystet.

På fire dager var de kommet 18 km fra utgangspunktet og opp i 870 meters høyde. Stigningen så nå ut til å bli jevnere, men fortsatt var det enkelte sterke stigninger der de måtte være flere om hver slede.

Føret var godt og fremdriften god, men det varte ikke lenge. Nysnø og frost førte til at sledemeiene som var stålbeslått gled dårlig.

Oljeduktrekkene til soveposene ble forsøkt brukt som brensel. Forsøket var imidlertid ikke bare vellykket siden teltet ble fylt av røyk og sot. Det gikk bedre etter hvert da de flyttet ildstedet ut. Ved en anledning hadde Nansen veltet bønnesuppen som sto til koking inne i teltet. Den fløt ut over gulvet sammen med snø, is og brennende sprit fra kokeapparatet. Da ble suppen samlet opp på midten av gulvet og tømt tilbake i kjelen.

27. august var de kommet opp i 1880-meters høyde. Hvor mye høyere de ville komme var det ingen som visste. Dette var uoppdaget land. Samme dag rigget de om sledene og satte seil. Dette møtte stor motstand, særlig hos samene. Sledene ble satt ved siden av hverandre, og med staver på tvers ble de surret sammen til to flåter. Gulvet i teltet og to presenninger ble brukt som seil. Målet var fortsatt Kristianshåb.

Motvind og dårlig føre gjorde at det ville være mer enn tvilsomt om endepunktet faktisk ble Kristianshåb. Dit var det 595 km og det ville gå langt ut i september før målet kunne nås. Da ville siste båt til København forlengst ha gått. Til Godthåb var det 470 km. Ulempen her var at ca. 100 km av ferden måtte gå over bart land med dype fjorder og høye fjell.

Seil ble satt og de hadde bestemt seg for å prøve å nå Godthåb. Underveis inntraff en del uhell. Kristiansen tråkket feil på en fokkeskavl og fikk vanskeligheter med å gå. Flere av dem ble snøblinde. Løs snø gjorde det nødvendig å bruke truge. Etter hvert da de lærte seg teknikken kom disse virkelig til nytte, men etter få dager tok de skiene i bruk igjen. Det var nå allikevel det beste fremkomstmiddelet, syntes alle.

De tre ukene som nå fulgte ble preget av et ensformig slit. Føret var tungt og den fine fokkesnøen som falt var som sand å gå på. Fetthunger, tørst og kulde var daglige plager.

Da Nansen gikk til køys den 11. september, la han et sprittermometer under hodeputen. Det var sunket dypt under skalaen på minus 37 grader. Professor Mohn regnet senere ut at de hadde hatt temperaturer på under minus 40 grader om nettene. Dagtemperaturen varierte mellom minus 20 og minus 15.

Nansen tørnet som regel ut en time før de andre for å lage frokost. Om morgenen var teltet dekket med rim på innsiden og temperaturen lå på mellom 30 og 40 minusgrader.

Slitet med å trekke sledene gjennom den hvite ørkenen fortsatte. Etter to timer ble det som regel delt ut en plate kjøttsjokolade til hver. Middagen ble inntatt mens de satt på sledene. Med en liten brevvekt ble det veid opp en nøyaktig rasjon til hver mann. Etter enda et par timer var det gjerne ved femtiden “eftasverd”. Så trakk de til det ble kveld, bare avbrutt av en liten hvil og enda en plate kjøttsjokolade. Kveldsstunden i teltet var høydepunktet på dagen. Kveldsmåltidet besto som regel av varm suppe eller lapskaus.

Fettsulten var sterk og smøret smakte spesielt godt. Det ble delt ut en kvart kilo smør per mann i uken. Det beste de visste var å spise smøret i store klumper. Nesten like høyt i kurs som smøret sto tobakken. Den pipa de fikk hver søndag ble tøyd lenge. Først røkte de tobakken, så røkte de på asken og treet i pipehodet. Det rakk ikke til for hele uken, så enkelte stoppet tjæretau i pipa og røkte, andre tygde på tjæretau. Nansen prøvde også å tygge tau, men det smakte ille. Derimot fant han ut at det var godt å tygge på trefliser. Det holdt munnen fuktig og lesket litt for tørsten.

Siden det var begrenset med sprit til oppfyring og smelting av snø og is, ble det dårlig med vann. Tørsten og fetthungeren var påtrengende. Til sammen ble det veid opp ca. 1 kg mat per person per dag.

For å holde riktig kurs ble posisjonen holdt à jour, og det ble gjort meteorologiske observasjoner med få timers mellomrom.

Toppen og nedstigningen mot vestkysten

Den 4. september hadde de passert den høyeste ryggen som lå på 2 720 meter over havet. Den ellevte var de kommet ned til 2 600, og de regnet med at snart ville det være bart land i sikte. De hadde regnet ut at det gjensto 125 km. I virkeligheten skulle det vise seg at det var 190 km igjen til målet. Følgelig var det intet bart land å se.

Den 17. september var det gått to måneder siden de hadde forlatt Jason. Den 18. frisknet vinden til og endelig var det håp om god seilevind. Tross Baltos forsikring om at seiling på snøen var det rene idioti ble seil satt. To og to sleder ble bundet sammen. Sverdrup, Nansen og Kristiansen bemannet den ene, og Dietrichson, Ravna og Balto den andre.

Under seilasen samme ettermiddag ropte plutselig Balto: “Land der forut”. Og sannelig gjennom snøfokket skimtet de en fjelltopp. Kursen ble lagt om mot toppen og seilasen gikk strykende. Nansen var styrmann. Da det begynte å skumre, fikk han se noe mørkt forut. Han tok det som en alminnelig skyggevirkning og kjørte rett på. Plutselig oppdaget han at det var noe annet, kastet seg rundt og skar opp i vinden. Og det var i siste liten, han sto på kanten av en bred sprekk. Han fikk stoppet den andre sleden også og situasjonen var under kontroll, men det var like før ferden hadde endt her. Nå var de på nytt kommet inn i et sprekkområde. Men været klarnet og i det lyse måneskinnet så de godt nok til å unngå de verste sprekkene.

Mens Dietrichson og Balto satte opp teltet om kvelden den 21. september, dro Nansen, Sverdrup og Kristiansen ut for å se på isen. De var bundet sammen i tau fordi isen var uvanlig stygg med skarpe kanter og kløfter. Nansen fikk øye på en liten mørk flate mellom isryggene. Det så ut som vann. Da han stakk staven nedi var det bløtt. De kastet seg ned med munnen mot vannflaten og sugde i seg alt det vannet de orket. Etter å ha tørstet så lenge på knappe vannrasjoner var det en usigelig nytelse å kunne drikke så mye de orket. De følgende dagene gikk de bortover breen slik at de kunne se ned til en av armene som gikk ut fra Godthåb-fjorden.

Den 24. om formiddagen kom Nansen til en bratt skråning. Under ham lå bart land og isen hvelvet seg like ned i et islagt vann. Snart sto alle mann på kanten av skråningen, og så satte de utfor. De tok seg over isen på vannet og spente av seg broddene som de hadde brukt på breen de siste dagene. Innlandsisen var beseiret. Det var godt å kjenne jorden og stien under føttene.

Den nærmeste fjorden, Ameralikfjorden, skar inn i landet sør for Godthåb, og nå gjaldt det å komme seg til bunnen av fjorden. De tok med seg mest mulig av det nødvendigste. Resten ble samlet i en haug på sledene og dekket med presenninger for å hentes senere.

Målet

Den 26. september sto de endelig ved bredden av Ameralikfjorden. Langs bredden av fjorden vokste det mange steder to meter høye kjerr av vier og or. Spørsmålet var nå hvordan de skulle komme seg videre. Det ble besluttet at de skulle bygge en båt, og Sverdrup og Nansen skulle reise av sted når båten var bygget.

Til spileverk tok de to lange bambusstenger og en skistav av bambus. Til spant ønsket de å bruke de bøyde askestengene i kjelkene, men det ville ta flere dager å hente disse. De bestemte seg derfor for å bruke viergrener. Med hardt arbeid og stor oppfinnsomhet var de i stand til å bygge skroget.

Seildukstrekket som hadde tjent som teltgulv ble sydd om til båtform og strammet over skroget, og en av verdens mest originale båter var skapt. Den var 2,56 m lang, 1,42 m bred og 61 cm dyp. Akterspeilet var tvert avskåret.

Den kunne bare ta to mann, og var ikke akkurat lettrodd. Den var heller ingen skjønnhetsåpenbaring. De lagde fire årer. Som åreblader brukte de gaffelformede viergrener som ble surret på endene av fire bambusstokker.

Å lage tofter til båten skulle vise seg å være det vanskeligste. Den ene toften besto av det runde, smale teodolitt-stativet, den andre av to tynne bambusstokker.

De tok med seg nødvendige klær, gevær, ammunisjon og proviant. Det var overraskende hvor mye de faktisk fikk plass til. Det skulle vise seg at båten faktisk var ganske lett å ro.

Den 29. september startet de. Etter noen timer på toftene verket det i hele kroppen. Om kvelden gikk de på land. Nansen hadde skutt seks store blåmåker og nå spiste de to hver. Da Sverdrup senere ble spurt om de hadde rensket måkene godt, svarte han: “Å, jeg vet ikke, jeg så nok at Nansen karet noe ut av dem, det var vel noen av tarmene, og resten gikk vel ut i suppen, men bedre mat har jeg aldri spist”. De fortærte også hode og føtter.

Til Godthaab

De to neste dagene var preget av motvind, men båten virket bra. Langt på dag den 3. oktober sto vinden opp etter sundet mot Godthaab. Etter hvert fikk de øye på flere eskimohus. Folk kom strømmende ut, pekte, gestikulerte og snakket. De var mildt sagt forundret over å se to menn i en halv båt. Alt utstyret og båten ble landsatt. En blond hyggelig mann kom bort til dem. Han snakket engelsk fordi han regnet med at Nansen og Sverdrup var forliste engelske sjøfolk. Den elskverdige herren viste seg å være Gustaf Baumann, ansatt ved den danske handelsplassen i Godthåb. Det skulle vise seg at høstens siste skip til København hadde gått for flere måneder siden.

Det var ingen andre skip i Grønland som kunne nås nå. Det eneste skipet, Fox, lå i Ivigut og skulle gå i midten av oktober. Dit var det 400 km. Å komme hjem i 1888 kunne de bare glemme.

Stedet de var kommet til het Nyherrenhut, litt sør for Godthaab. Der ble de hilst med salutter, flaggene gikk til topps og invitasjoner til en større middag ble sendt ut. For første gang på flere måneder kunne de stikke hodet ned i vaskevannsbollen og holde storvask. Så skiftet de til rent undertøy og følte seg som nye mennesker.

Det var to ting som sto i hodet på dem på dette tidspunktet. For det første gjaldt det å få hentet de andre medlemmene av ekspedisjonen, deretter å prøve å få gitt beskjed til Fox i Ivigtut. Etter at Nansen først hadde sendt forsyninger som besto av masse mat, tobakk, piper og mye annet i to kajakker, fikk han brev fra Dietrichson om at alt sto bra til og at de var svært tilfreds med alt de hadde fått.

Så ordnet de med en båt for å hente de fire forlatte, og den 12. oktober var alle ekspedisjonens medlemmer samlet i Godthaab. En dag fikk de høre at det hadde kommet noen kajakkmenn sørfra. De hadde med brev fra Ivigtut. Kajakkposten hadde nådd Fox i det øyeblikk hun skulle lette anker.

Nansen skriver om oppholdet i Godthaab: “Og så levde vi vinteren over i Grønland og hadde en interessant og på mange måter lærerik tid sammen med de danske folkene i Godthaab og sammen med eskimoene der og i omegnen. Vi studerte eskimoenes liv og forsøkte å lære oss å padle kajakk og å dra på jakt. De er merkelig ufordervede og tiltalende naturfolk, med enkle livs- og samfunnsforhold, hvor brødnid og havesyke og klasseforskjell ikke har gjort menneskene griske og misunnelige.”

I løpet av vinteren levde Nansen for en stor del sammen med eskimoene og skrev boken Eskimoliv. Denne omhandler: Grønland og eskimoene, kajakken og kajakkredskapene, vinterhus, telt, konebåter og reiser, karakter og sosiale forhold, kjærlighet og giftermål, moral, rettergang, trommedans og fornøyelser, begavelse og kunstsans, litteratur, religiøse forestillinger og overtro, europeere og innfødte.

Nansen tok med seg en rekke gjenstander hjem fra Grønland, som nå er å finne på Frammuseet.

Hjem

Den 30. mai 1889 kom ekspedisjonen tilbake til Kristiania. Hundrevis hadde møtt frem og en hel flåte dampskip. Da de nærmet seg havnen og festningen, så de at kaia var svart av mennesker og Dietrichson sa: “Se, er det ikke pent med alle menneskene, Ravna?”. “Jo, pent, meget pent, hvis det bare hadde vært rein,” svarte Ravna.


 

GRØNLANDSEKSPEDISJONENS RUTE:

 17. JULI 1888GRØNLANDS SØRØSTKYST   10. AUGUST UMIVIK PÅ FASTLANDET   26. SEPTEMBER AMERALIKFJORDEN PÅ VESTKYSTEN  GODTHÅB  30. MAI 1889  KRISTIANIA

POLARSKIP

POLARSKIP

Polarskipet Fram

Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland - nå Nunavut-regionen i Canada - 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.

Teorien bak Frams konstruksjon

Teorien om at det måtte være en øst-vestlig strøm over Polhavet ble fremmet av meteorologiprofessor og Meteorologisk institutts første direktør, Henrik Mohn, i 1884. Rester fra det amerikanske ekspedisjonsskipet Jeannette var blitt funnet det året ved Grønlands sørvestkyst. Jeannette hadde blitt skrudd ned i isen ved de Nysibirske øyene (Novosibirskiye ostrova) i 1881. Fridtjof Nansen leste om Mohns teori og relaterte den til drivved og jord fra Sibir som han hadde oppdaget i isen utenfor Grønland i 1882.

Å tvinge skip gjennom isen i Arktis for å nå Nordpolen var uten hell blitt forsøkt mange ganger allerede. Nansen tenkte på en helt ny måte: å bygge et skip “så lite og så sterkt som mulig ... og etter et slikt prinsipp at det kan utholde isens trykk”. Med et slikt skip kunne han drive av gårde og derved bevise strømteorien, samtidig som han forhåpentlig kunne drive over eller veldig nær Nordpolen.

For å oppfylle planen måtte et skip konstrueres som aldri var blitt gjort før – et fartøy som kunne stå imot polisens ødeleggende krefter i flere år. Det er derfor takket være Fridtjof Nansens djerve teorier at Frams nyskapende form og proporsjoner ble slik de ble. I dag har hun en enestående posisjon i polarforskningshistorien som det skipet som seilte både lengst mot nord og lengst mot sør. Disse rekordene ble oppnådd på den første og tredje Fram-ferden.      

Fram bygges

Etter at Stortinget hadde bevilget 280 000 kr til tiltaket (18¼ mill.kr i dag), og diverse entusiastiske privatpersoner hadde bidratt med sitt, ble arbeidet startet med å bygge et polarfartøy etter Nansens spesifikasjoner.

Nansens nærmeste rådgiver i prosjektet var Otto Sverdrup, mens byggearbeidet ble overlatt til Colin Archer i Rekkevik ved Larvik. Det var ingen enkel oppgave. Nansen ønsket seg et fartøy som skulle være lite og lett, men sterkt nok til å motstå skruisens nådeløse trykk. Skroget måtte konstrueres slik at skipet ville bli presset opp av isen og ikke nedover, slik en hasselnøtt beveger seg som skvises hardt mellom fingrene.

I tillegg måtte fartøyet være et trivelig oppholdssted for mannskapet som skulle tilbringe flere år om bord. Det endelige resultatet ble et betydelig større skip enn Nansen hadde tenkt seg, med et deplasement på 800 tonn (fullastet), lengde ca 39 m, bredde ca 11 m og dyptgående ca 5 m. Bredden i forhold til lengden ga den styrke i isen, men førte i tillegg til at Fram rullet på ubehagelig vis i åpen sjø.

Nansen, Sverdrup og Archer holdt nær kontakt gjennom hele byggeprosessen. Archer lagde tre modeller og fire tegninger før byggingen tok til, og justeringer og endringer ble foretatt hele veien.

Materialene ble spesielt utvalgt. Eik og jern var hovedmaterialer, med pitchpine, norsk furu og greenheart i tillegg. De enkelte delene ble enten lagt dobbelt eller ble forsterket på forskjellig vis. Spantene var av naturlig krumvokst eik, boltet sammen parvis og lagt med bare 5 cm mellomrom. Mellomrommet ble fylt med en flytende blanding av bek, tjære og sagflis. Kjølsvinet var av pitchpine, som har et naturlig høyt kvaeinnhold som beskytter mot råte. Det ble lagt dobbelt, med to bjelker i høyden, bortsett fra under maskinrommet hvor det ikke var plass. Ishuden utenpå skroget var av greenheart og ble festet slik at isen kunne rive den av uten å skade skroget nevneverdig. Greenheart er en svært hard og holdbar tresort og den tetteste sorten i handel.

Spantene ble kledd innvendig med pitchpine-bord, mens det på utsiden var to lag med eik under ishuden. I boligdelen ble pitchpine-kledningen dekket med et lag tjæret filt under tre lag panel isolert i mellomrommene med kork, filt og linoleum. I tillegg til valg av materialer og ekstra forsterkninger, var det andre tilpasninger som skulle hjelpe Fram i å motstå presset fra isen. Roret var forsterket med tre tunge, u-formede jernrammer og både ror og propell kunne heises opp. Skipets akterende var konstruert slik at den var dobbel med en todelt brønn hvor roret og propellen kunne heises opp og vekk fra isen. Roret var i tillegg plassert så lavt som mulig for å unngå kollisjoner med isen.

Fram var designet som en tremastet skonnert, med en stående rigg av stålwire og liggende rigg av hamp. En vindmølle ombord drev en generator som ga strøm til belysning, og en dampmaskin på 220 hk ga en fart av 6-7 knop i rolig sjø. Den 26. oktober 1892 ble Fram døpt av Nansens kone Eva og sjøsatt fra Colin Archers båtbyggeri i Larvik.

Den andre Fram-ferd

Under Colin Archers ledelse ble det gjort enkelte endringer og forbedringer på Fram før Otto Sverdrups andre Fram-ferd tok til.

Kjølen hadde opprinnelig blitt bygd slik at lite stakk ned under bunnplankene, både for å beskytte den, for å gjøre skipet mindre dyptgående og for å gi større manøvreringsevne i isen. Det gjorde imidlertid at skipet var vanskelig å styre i åpen sjø. En falsk kjøl ble derfor montert, fra 0 til 39 cm dyp fra stevn til akter, og festet slik at den kunne rives av uten å skade hovedkjølen nevneverdig. Et nytt øvre dekk ble påmontert fra maskinrommet til baugen, som økte fribordet midtskips med 1,9 m. Det opprinnelige dekkshuset ble fjernet. Dette ga mye større plass til boligdelen, som ble fikk en salong til med tre enkeltlugarer på hver side i tillegg til de opprinnelige lugarene akter. En ny, relativt romslig bysse ble bygget mellom de to boligdelene og det ble også plass til et verksted og laboratorium.

For å isolere lugarene bedre ble ekstra panel satt på 30 cm fra skipssidene og rommet imellom ble fylt med kork. Korkisolasjon ble i tillegg fylt på flere steder. Dampmaskinen på 220 hk ble beholdt.

Den tredje Fram-ferd

Fram hadde ligget i opplag i flere år før Amundsen fikk lov til å bruke henne til sin ekspedisjon i 1910. Denne gangen ble hun satt i stand ved marinens hovedverft på Karljohansvern i Horten.

Noen av bordgangene over og under vannlinjen, samt flere planker på øvre dekk, måtte skiftes ut. En del av riggen måtte erstattes og et nytt dekkshus ble bygget fra overgangen mellom øvre dekk og poop-dekket mot mesanmasten. Et nytt ratt ble plassert på taket til dekkshuset, mens det gamle rattet ble beholdt som reserve.

Den gamle dampmaskinen ble erstattet med en moderne svensk dieselmotor på 180 hk fra Dieselmotorer AB, en nyvinning for polare ekspedisjonsskip.

Fram reddes

Etter avgangen fra Antarktis i 1912 ble Fram seilt til Buenos Aires, hvor hun ankom 25. mai. Roald Amundsen skulle nå fortsette med den opprinnelige planen å drive over Polhavet på en mer nordlig rute enn den første Fram-ferden hadde klart. Planen var å seile rundt Sør-Amerika og nordover til Beringstredet. Amundsen hadde mye å ordne før den nye ferden kunne ta til og i oktober 1913 ble Fram seilt nordover til Colón ved atlanterhavsenden av Panamakanalen. Det berømte polarskipet skulle få æren av å seile først gjennom kanalen. Imidlertid ventet hun frem til 1. desember uten at kanalen ble klar til åpning, og det ble bestemt at hun skulle seiles sørover rundt Kapp Horn og så nordover til San Francisco. Tilbake i Buenos Aires fikk kaptein Nilsen beskjed om å returnere til Norge i stedet. Fram ankom Horten 16. juli 1914.

Under første verdenskrig ble det ikke mulig å få til en ny polarekspedisjon og Fram ble liggende i Horten. De lange månedene i tropiske farvann hadde utsatt trevirket for pelemark og skipets tilstand var generelt for dårlig til en ny ekspedisjon. Amundsen fikk derfor bygget et nytt polarskip, Maud. Heldigvis vokste følelsen i Norge av at et slikt skip ikke burde overlates til herjing fra vandaler og utsatt for vær og vind. Flere komiteer ble dannet for å arbeide for å bevare Fram, men uten hell. Så ble Otto Sverdrup, som var dypt bekymret for sitt gamle skips fremtid, formann i Framkomiteen i 1925 og gikk helhjertet inn for å redde henne.

Fram ble slept, nesten som et vrak, til Framnæs mek. verksted i Sandefjord i 1929. Med sjenerøs støtte fra skipsreder og hvalfangstmagnat Lars Christensen og under oppsyn av Sverdrup, ble hun restaurert. Det ble bestemt å føre Framtilbake til den tilstand hun hadde vært i under Sverdrups andre Fram-ferd siden hun da, ifølge eksperter, hadde ”vært på sitt beste”. Tømmer til mastene måtte hentes fra vestkysten av Amerika, da det ikke fantes trær av slike dimensjoner i Norge.

I mai 1930 ble Fram tauet til Trondheim for visning på en utstilling der, og i september/oktober ble hun slept tilbake til Oslo, med besøk i en del kystbyer underveis.

Otto Sverdrup døde 26. november og Lars Christensen fortsatte arbeidet med bevaring av Fram. Hun ble slept tilbake til Horten og videre til Sarpsborg, hvor hun lå til 1934 tildekket med bølgeblikk.

Sverdrup hadde ment at Fram burde landsettes og et hus bygges over henne, høyt nok til å få med mastene. Ved kgl. resolusjon av 19. juni 1931 ble eierskapet til Fram overdratt til Komiteen for bevarelse av polarskipet “Fram”, og maskinen ble tilbakeført fra den tekniske høyskolen i Trondheim. I mars 1935 ble fundamentet lagt for det 1500 m² store Fram-huset på Bygdøy i Oslo.

Fram ankom Oslo på sin siste reise 6. mai 1935, slept av taubåten Høvdingen og ført av kaptein Oscar Wisting. Det tok mer enn to måneder å få skipet på land, med en liten elektrisk motor på 2 hk som dro henne opp med en fart av 1 cm per minutt. Skuta var på plass 10. juli og huset kunne da bygges rundt. Det var nesten ferdig ved årsskiftet.

Sjømenn og andre interesserte fra hele verden sendte penger til innsamlingen til Frams bevarelse - til sammen 252 000 kr (8,5 million kr i dag). Bygget sto ferdig våren 1936 med en kostnad på 240 000 kr. Kobbertaket kostet 20 000 i tillegg. Den 20. mai 1936 ble Fram-huset åpnet i nærvær av Kongen, Kronprinsen og andre fremstående personer. Deltakere fra alle tre Fram-ferdene var også til stede, blant andre Sigurd Scott-Hansen fra den første, Gunnar Isachsen og Adolf Lindstrøm fra den andre (Lindstrøm også fra den tredje) og Oscar Wisting fra den tredje.

Konklusjon

Tre ganger brakte designerens og skipsbyggernes fremragende dyktighet Framtrygt hjem igjen til Norge - etter reiser til verdens kaldeste og farligste steder. Dette hadde naturligvis ikke latt seg gjøre uten førsteklasses navigasjon og enestående sjømannskap.    

I dag er den stolte skuta utstilt for publikum i museet på Bygdøy i Oslo som bærer hennes navn. Velkommen ombord!

POLFARERE

POLFARERE

Nansen, Fridtjof (1861-1930)

Mange anser Fridtjof Nansen for å være en av de største personligheter Norge noen gang har fostret. Allerede som ung mann ble han en legende – han var selve personifiseringen av en ekte helt, og han ble den første kjendis blant både idrettsutøvere, oppdagere, forskere, statsmenn og humanister. Lenge etter sin død ble han husket og hyllet for å være den fremste eksponent for medmenneskelighet og humanitært arbeid.

Som ung mann ledet Nansen svært vågale ekspedisjoner i Arktis. Den første fant sted da han var 27 år gammel, da han krysset innlandsisen på Grønland på ski, og fem år senere da han seilte over Polhavet med polarskipet Fram. Som vitenskapsmann var han en pionér på en rekke områder innen zoologi og oseanografi. Under unionsoppløsningen med Sverige i 1905 kom hans kvaliteter som statsmann frem. Etter første verdenskrig viet han seg til humanitært arbeid, og ga alt internasjonalt hjelpearbeid en helt ny dimensjon. Uansett hva han drev med, satte han spor etter seg.

Fridtjof Nansen levde i en epoke av historien som virkelig trengte en mann av hans kaliber. I sitt livs forskjellige faser skaffet han seg alltid den nødvendige kunnskap for å utrette det han ville og løse de oppgavene han sto overfor. På en måte var det som om han ble lokket på, kallet av ting i tiden, og bare tok den ene utfordringen etter den andre. Da Nansen var helt ung spredde det seg en veldig interesse i folk for naturen og friluftslivet. Fjellene og villmarken ble oppdaget og tatt i bruk. Det ble populært med utendørsaktiviteter, og det å utvikle sin fysiske styrke og utholdenhet ble en del av datidens menneskeideal. Og dette var en periode da folk hungret etter noe å tro på, nye idealer. Nå bar ikke de store heltene uniform eller en skinnende rustning lenger. Var du vitenskapsmann eller polfarer og bar hvit frakk eller en enkel skinnanorakk, da var du noe å se opp til. Uoppdagede områder av kloden ventet på å bli erobret. Nye sjøveier ble funnet og kartlagt. Det gjaldt å være modig, utholdende og viljesterk. For en mann som Nansen med hans evner og attributter var det umulig ikke å la seg påvirke av disse strømningene i tiden.

Noen vil si at det var ærgjerrighet som drev ham, og han ville nok ikke ha nektet for det selv. Å ha store ambisjoner var positivt, mente han, men de bør være knyttet til menneskehetens utvikling og fremskritt. Hans egne ambisjoner hadde ikke noe med å berike seg selv å gjøre, verken på den ene eller den andre måten, og han var heller ikke opptatt av makt og innflytelse. Han hadde ikke noe til overs for den slags. Ambisjonene hans var uløselig knyttet til muligheten for at en større del av menneskeheten skulle få det bedre: få bedre livskvalitet, få vite og få lære mer, få større og bredere innsikt i og forståelse for ting og fenomener. Hvis han som et eksempel kunne vekke denne type ærgjerrighet i mennesker, var det ingenting som ville glede ham mer. Han appellerte til ungdommen og ba dem følge eventyrlysten og utforskertrangen i seg selv. ”Vi har det alle i oss, det er denne underlige lysten til å utrette noe, til å fylle livet med noe mer enn en daglig reise hjemmefra til kontoret og tilbake igjen. Det er denne alltid tilstedeværende lysten til å overkomme vanskeligheter og overvinne farer, til å finne skjulte ting, til å søke etter plasser utenfor opptråkkede stier, det er kallet mot det ukjente, mot landene bortenfor, den hellige kraften dypt nede i menneskets sjel, det er denne spiriten som drev de første jegerne til nye steder og som kanskje ligger til grunn for det største av alt – nemlig tankens kraft som sprer sine vinger og flyr rundt der hvor friheten er og hvor det ikke finnes grenser.”

Ungdomsårene

Fridtjof Nansen ble født i Christiania (Oslo) 10. oktober 1861. Faren hans var advokat med egen privatpraksis. Begge foreldrene hans hadde tidligere vært gift og hadde barn fra før, og disse halvsøsknene passet mye på Fridtjof og hans yngre bror Alexander da de var små. Den eldste halvbroren fikk stor betydning for den kjærligheten til naturen som Fridtjof skulle utvikle, en kjærlighet som fulgte ham hele livet. Hjemmet deres lå ved porten til Nordmarka, med sine store skoger og åpne landskap, og elver og innsjøer til å fiske i. Nærheten til naturen formet hans personlighet. Vennegjengen pleide å organisere idrettsstevner og konkurranser sommer som vinter, og han skjønte raskt at hans fysiske styrke var noe andre så opp til. Nansen-familien hadde begrenset med penger, noe som til stadighet førte til bekymring for hvordan de skulle greie å finansiere skolegang og studier for guttene sine. Derfor ble Fridtjof rådet til å søke seg inn i Forsvaret etter gymnaset. Her fikk han utdanning gratis og kunne være mye utendørs. Uansett ble det slik at Fridtjof begynte å studere zoologi ved Universitetet i 1881. Like etter at han var i gang med studiene fikk han et tilbud som kom til å forandre hele hans karriere. En venn av faren trengte en student til en større hval- og selfangstekspedisjon til Arktis. En skute på 62 mann skulle av gårde og Nansen ble eneste passasjer.

På denne reisen møtte han ishavet og Arktis for første gang, og ble så fascinert av denne ville og uberørte delen av verden at han bestemte seg tvert for å komme tilbake. Hver eneste dag var en kamp for å overleve for både mennesker og dyr. Den unge forskeren arbeidet iherdig med å studere dyr, temperaturforhold, havstrømmene, isen og nordlyset. Hver dag var full av forskjellige fenomener, og det han så appellerte også til kunstneren i ham. Tegnepapir, blyanter og pensler var alltid i nærheten. Han malte nordlyset og isfjellene og tegnet mennesketyper som han ikke hadde sett før, og brukte også kameraet sitt flittig. Han ble besatt av ideen om å vende tilbake en dag. Her kunne han virkelig få testet styrken sin, men han forsto at han måtte spille på lag med naturkreftene, og ikke mot dem. Denne overbevisningen fulgte ham hele livet - det ble et motto han levde etter og som han fikk god bruk for.

Selv om de vitenskapelige resultatene av denne ekspedisjonen ikke var mange og umiddelbare, var det på denne reisen at Nansen gjorde sine første observasjoner av havstrømmene som går fra Sibir over Polhavet og ned til Grønland. Han fant drivtømmer som han først trodde var amerikansk furu, men som han senere skjønte var treverk som hadde drevet med isen fra Sibir. Han fant noe grått organisk materiale også på isen, og da han kom hjem viste det seg at det stammet fra området rundt Beringstredet. Dette og andre funn tydet på at isen var i konstant bevegelse og drev over Polhavet fra havet nord for Sibir. På denne reisen unnfanges ideen om at det må være mulig å drive innefrosset i pakkisen med et skip, om det bare var sterkt nok og riktig konstruert. På høsten i 1882 begynte han å arbeide ved Bergen museum, hvor han hadde fått en stilling som kurator. Her var det et ordentlig forskningsmiljø, og den store inspiratoren var Daniel C. Danielssen som hadde deltatt på en stor norsk polhavsekspedisjon i 1876-78. En annen prominent personlighet var doktor Armauer Hansen, som hadde oppdaget leprabasillen i 1873 og blitt verdensberømt.

Forskere innen naturvitenskapene kom langveis fra og oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved Bergen museum. Besøket av Louis Pasteur i 1884 illustrerer godt hvor høyt dette forskningsmiljøet sto i kurs. Det var på denne tiden at teoriene til Darwin begynte å bre om seg og fikk gehør.

I Bergen var mulighetene store for å studere sjødyr, og Nansen kunne fortelle at havet og strømmene langs kysten av Norge var et eldorado for zoologer.

En av amerikanerne som besøkte museet ville at Nansen skulle si ja til en vitenskapelig stilling under professor Othniel Marsh ved Yale-universitetet. Dette var et flott tilbud på en interessant og utfordrende jobb, men Nansen ville avslutte studiene sine i Norge. Fridtjof Nansen hadde tidlig planene klare for forskningen sin, og hans første avhandling ble rost opp i skyene av eksperter på området. Prosjektet var en grundig studie av den bitte lille parasitten myzostomida. Nansens studier av nervesystemet til disse parasittene gjorde ham til et kjent navn internasjonalt innen zoologi, og avhandlingen hans ble publisert i et tysk vitenskapelig tidsskrift. Hans neste viktige avhandling var studiet av slimålens nervesystem (myxina glucinosa). Denne la grunnlaget for hans doktorgradsavhandling, som han fullførte senere etter studieopphold i Tyskland og Italia. Avhandlingen het The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System. Den var på 118 sider med 113 diagrammer som Nansen hadde tegnet selv på steinplater og ble skrevet og utgitt på engelsk med et sammendrag på tysk. For at så mange som mulig skulle kunne lese den, lagde han også en kortversjon på norsk med et sammendrag på fransk, og et til det tyske tidsskriftet Anatomischer Anzeiger. På to år greide han, i tillegg til å sluttføre arbeidet med alle eksperimentene sine, å utgi hele avhandlingen og lage kortversjoner på fire forskjellige språk.

Det finnes ikke noe som tyder på at Nansen fikk noen form for hjelp under arbeidet med doktoravhandlingen annet enn støtte og mye god oppmuntring. Han fortsatte å få jobbtilbud mens han ennå var i Bergen, blant annet fra Universitetet i Indiana, men takket nei. Faktisk gikk han gjennom en ganske tung periode av sitt liv i disse årene, hvor han veldig ofte var misfornøyd med å måtte tilbringe så mye tid innendørs og i laboratoriet sitt. Nansen lengtet etter ishavet, det frie, ville og åpne Arktis. I en artikkel han skrev til et geografisk tidsskrift fortalte han nok en gang om sine observasjoner av isen på Øst-Grønland. Her nevnte han at det måtte være mulig å komme seg inn til land ved å gå over isen og trekke utstyret sitt med seg på sleder. En av de få som hadde lyktes med komme i land på østkysten av Grønland var den svenske polfareren A. E. Nordenskiöld. Da Nansen hørte dette ble han bare enda mer ivrig på å gjøre et slikt forsøk. Han mente det måtte være mulig å krysse Grønland på ski fra øst til vest. Da ville man ikke ha noen retrettmulighet. Østkysten var eneste alternativ, man ville ikke ha kontakt med verden utenfor og ikke noe skip kunne komme dem til unnsetning. Denne holdningen var typisk for Nansen, nemlig å brenne alle broer og kun ha én vei å gå - fremover. Mottoet Fram eller død ble en slags ledetråd for ham i alt han fant på og gjorde.

De fleste eksperter på området karakteriserte planen til å begynne med som galimatias. Det ble ikke ansett som mulig for noe menneske å kunne krysse innlandsisen uten ved hjelp av hunder, og det ble sett på som uansvarlig ikke å ha en base å returnere til. Men, den 27 år gamle zoologen hadde bestemt seg og søkte Universitetet om økonomisk støtte. Søknaden begynte slik: ”Det er min intensjon denne sommeren å gå på ski over innlandsisen på Grønland fra øst til vest”. Søknaden ble avslått, og Nansen ble veldig skuffet. Men så ble han tilbudt 5000 kr av den danske grosserer August Gamél, og kunne dermed sette planen ut i livet.

Fridtjof Nansen og de fem medlemmene av ekspedisjonen hadde store vanskeligheter underveis og slitsomme dager, grunnet både dårlig vær og isforhold på østkysten. Stigningen opp på breen fikk de ikke begynt på før den 15. august 1888. Så sent på året var den arktiske sommeren så å si over og det ble en ekstremt anstrengende ekspedisjon. De gikk til over 2 700 meter over havet mellom de livsfarlige bresprekkene i temperaturer ned mot minus 45⁰C og uten annet utstyr og annen mat enn det de fraktet på sledene sine. De led fælt av mangel på fett som skyldtes den altfor magre pemmikanen de hadde med seg. Men, de nådde sitt mål – fordi de ikke hadde noen annen utvei. Mot slutten av september kom de frem til vestkysten, og i begynnelsen av oktober ankom de Godthaab. Her fikk de den nedslående nyheten at siste båt hjem hadde gått to måneder tidligere – før de overhodet hadde begynt sin ekspedisjon på ski. Så måtte de bli her over vinteren alle seks. Da brukte Nansen tiden til å studere eskimoenes liv. Han tegnet, tok bilder og var på jakt, og nå fikk han virkelig levd ut det primitive villmarkslivet som han elsket så høyt. I bøkene sine forteller han med stor fryd om disse jaktturene, langt fra sivilisasjonen midt i en følelse av total frihet. Nansen skrev boken Eskimoliv da han var tilbakei 1891 hvor han uttrykte sin ektefølte kjærlighet til Grønland og dets folk. Det han fikk publisert bidro sterkt til å øke folks kjennskap til inuittenes liv og kultur, og nå viste han også at han kunne levere systematiske studier på det etnografiske området.

Denne seks manns store Grønlands-ekspedisjonen vil alltid bli sett på som en heroisk bragd. Å greie å holde ut og å fullføre en ekspedisjon på et av verdens mest utilgjengelige, kaldeste og farligste steder, og kun ved hjelp av det primitive utstyret som fantes på denne tiden, krever mye selvdisiplin og en jernvilje. Assistanse fra andre kunne de se bort fra, de hadde ingen retrettmulighet og de hadde ingen mulighet til å kommunisere med resten av verden. De var til enhver tid avhengig av sin egen styrke, sine personlige evner og egen dømmekraft. De som utførte denne fantastiske ekspedisjonen var fullstendig klar over hva de gikk til og at det kunne koste dem livet. Ekspedisjonen fikk stor betydning for menneskenes kunnskap om Grønlands innland, som flere eksperter faktisk hadde trodd var isfritt, og den var veldig god reklame for skisporten over hele verden.

Nansen og hans menn ble tatt i mot med stor begeistring i både Danmark og Norge da de returnerte med den første båten hjem våren 1889. At de hadde kommet trygt hjem ble feiret stort i mange land over hele verden.

 

Eva

Kvinner ble betatt av Fridtjof Nansen. Det maskuline alvoret ved siden av en litt hjelpeløs og gutteaktig sjarm gjorde inntrykk. En av hans beundrere var sangerinnen Eva Sars. Hun var født 7. desember 1858 og var datter av presten Michael Sars, som også var en pionér i marinbiologien og som var professor på dette feltet ved Universitetet. Evas mor, Maren Sars, født Welhaven, var søsteren til den berømte dikterenen Johan Sebastian Welhaven. To av Evas brødre var også professorer ved Universitetet, historikeren Ernst Sars og zoologen Georg Ossian Sars. Søsteren hennes, Mally, var gift med komponisten Thorvald Lammers.

Eva var alles yndling. Hun var en utpreget kunstnersjel og kunne både tegne og male, men det var musikk som lå hennes hjerte nærmest. I mai 1887 debuterte hun som romansesangerinne og fikk flotte kritikker. Eva og Fridtjof forlovet seg 1. august 1889 og giftet seg i september. Ikke lenge etter flyttet de inn i sitt nye hjem på Lysaker i Bærum, og på innvielsesfesten ble huset deres døpt Godthåb av Bjørnstjerne Bjørnson. Her satt Nansen og skrev ferdig boken sin om Grønlandsekspedisjonen, når han ikke var ute og holdt foredrag.

Mot Nordpolen

Sommeren 1891 begynte Nansen å planlegge sin fantastiske ekspedisjon i båt over Polhavet. Planen var basert på teorien om at det gikk en sterk havstrøm fra områdene nord for Sibir, over nordpolbassenget i retning Grønland. Vrakrester fra den amerikanske skuta Jeannette som hadde havarert nord for Sibir i 1879-80, hadde blitt funnet mange år senere på sørvestkysten av Grønland. Dette underbygde teorien om en havstrøm.

Nansen mente at om isen kunne drive over Nordpolen på denne måten, måtte en ekspedisjon kunne bruke samme ruten. For å få til dette måtte man imidlertid skaffe et skip som var sterkt nok til å tåle presset fra ismassene. Det man da måtte gjøre, mente Nansen, var å lage et skip med et skrog formet slik at presset fra isen mot skutesidene ikke ville ødelegge skipet og tvinge det ned, men klemme det opp. Slik ville det bli mulig å opprettholde stabilitet til man nådde varmere vann og ble befridd fra isen.

Da planen ble presentert møtte han stor motstand, men det gjorde Nansen bare enda mer bestemt og sikker i sin sak. Helt uanfektet var han derimot ikke, og tok villig i mot gode råd fra erfarne sjøfolk og fangstmenn som visste hvor farlig isen var. En viktig drivkraft for Nansens planer var hans sterke ønske om at det skulle være en norsk ekspedisjon som bante vei for utforskningen av Polhavet. Han håpet også at det norske flagget skulle være det første til å vaie på Nordpolen. Alle tidligere ekspedisjoner som hadde forsøkt å nå Nordpolen på attenhundretallet hadde mislyktes. Mange land hadde investert mye i denne type vågale ekspedisjoner, blant annet Storbritannia og USA. Med marineoffiserer som ekspedisjonsledere ble diverse angrep mot pakkisen prøvd ut, og ofte lignet disse mer på militæroperasjoner enn på forskningstokt. Hundrevis av menn deltok på disse uheldige ekspedisjonene, og det sier seg selv at de krevde enormt mye mat og utstyr om bord.

Nansen valgte et helt annet utgangspunkt: ”Jeg vil bygge et fartøy som er så sterkt som mulig, det skal være akkurat så stort at det kan romme kullforsyninger og proviant for 12 menn i fire år. Et skip på rundt 170 bruttotonn vil antageligvis passe. Det skal ha en motor som er kraftig nok til å kjøre i seks knops fart, og skal ha master og seil. Til å begynne med var det meningen at skuta, som Eva hadde døpt Fram, skulle følge den samme ruten som Jeannette gjennom Beringstredet. Dette gikk Nansen imidlertid bort fra da han innså at reisen kom til å bli altfor lang. Fram hadde måttet seile ned til Middelhavet, gjennom Suez-kanalen og opp Stillehavet til Beringstredet. Han bestemte seg istedenfor å følge Nordenskiölds eventyrlige rute gjennom Nordøstpassasjen, opp til Karahavet langs Sibir-kysten og til de Nysibirske øyer.

Skipet ble bygget av den berømte skipsbyggeren Colin Archer i Larvik, som designet og planla alt ned til den minste detalj i samarbeid med Nansen. Både den norske stat og privatpersoner og -selskaper støttet ekspedisjonen økonomisk, men finansieringen var faktisk ikke helt på plass før to uker før de dro.

Den 24. juni 1893 begynte eventyret og etter cirka en måned forlot de Norge, seilte ut av norske farvann ved Vardø og dro østover. Ved slutten av september, etter å ha seilt langs kysten av Sibir, kom de frem til de Nysibirske øyer. Her frøs Fram fast i isen, og skipskonstruksjonen viste seg å holde mål. Den ble presset opp og ut av isens knugende grep, dette grepet som så mange ganger før hadde ødelagt fartøyer her oppe. Den langsomme driften over Polhavet kunne begynne. Noen ganger drev de sørover, andre ganger ganske raskt i nordlig retning, så kunne de bli kastet sørover igjen. Havstrømmen var ikke veldig sterk og det var en enorm psykisk påkjenning det lille mannskapet på tretten måtte gjennom. Daglig kjempet de mot apatien og det verste var kjedsomheten.

Ved juletider hadde de passert 79⁰ nord, og det gikk så sakte at Nansen kalkulerte seg frem til at det kom til å ta seks til syv år å krysse hele Polhavet. I sine mest pessimistiske perioder før de hadde dratt ut, hadde han estimert at på det verste kunne kanskje reisen bli fire til fem år lang. Andre februar passerte de 80⁰ nord og temperaturen lå under -50⁰ C. Den 28. mai nådde Fram 81⁰34’ N, og det var da Nansen skjønte at de ikke kom til å drive så langt nordover som han hadde håpet på, ei heller nå polpunktet. Han grublet og kjempet lenge med seg selv: Hva skulle han gjøre, si seg fornøyd med det han hadde oppnådd så langt eller prøve å nå polpunktet? De vitenskapelige undersøkelsene som hadde blitt utført til nå var enestående. De hadde målt havstrømmene, istykkelsen, saltinnholdet i sjøen og funnet temperaturer med mer, men det å bli den første på Nordpolen virket bare mer og mer forlokkende for ham. Det var så fristende å forsøke å komme seg dit.

Til slutt klarte han å bestemme seg for å prøve å gå dit på ski. Han visste at han kunne overlate ansvaret for skipet og mannskapet til Otto Sverdrup, og maten og forsyningene ville rekke i årevis til alle mann om bord. Han tok med seg én mann, Hjalmar Johansen, og forlot Fram 26. februar 1895. De pakket opp seks sleder med mat og utstyr, og dette var deres eneste forsyninger. De ville ikke kunne kommunisere med noen andre, en retrett var ikke mulig og de ville ikke ha mulighet til å finne tilbake til Fram. De var fullstendig overlatt til seg selv på veien inn i det ukjente… Etter å ha nådd Nordpolen, var de nødt til å gå sørover mot Svalbard eller Franz Josef land. De var helt avhengig av at været og isforholdene var på deres side, da for store forsinkelser kunne ødelegge alt. Midt på sommeren kan isen og snøen være helt umulig å gå på, og om vinteren kan det være altfor kaldt, så her var timingen alfa og omega. Nå hadde de riktignok med seg kajakker på sledene til bruk på åpent vann, og dette var en ekstra sikkerhet.

Det første forsøket mislyktes. Sledene var for tunge og isen helt umulig å gå på, så de dro tilbake til Fram for å laste av noe av utstyret. Så prøvde de enda en gang å dra av gårde, men denne gangen gikk det også galt. Til slutt kom de seg i vei den 14. mars. Da var Frams posisjon 84⁰4’ N og temperaturen -32⁰C.

Det ble et umenneskelig slit for de to gjennom ismassene. Hundene, som til nå hadde stått bundet og som hadde vent seg til å leve relativt rolig rundt skuta, begynte å oppføre seg slik at det også førte til forsinkelser. De sloss og bet av seletøyet på hverandre, og det var ikke noen enkel sak å binde dem opp på nytt i rundt førti minusgrader. I begynnelsen av april skjønte Nansen at det etter all sannsynlighet kom til å bli umulig å fortsette mot polpunktet. Isforholdene var umulige. På grunn av mye åpent vann og råker ble de tvunget til å gå store omveier, og når isen skrudde seg rundt og vokste i høyden måtte de ofte løfte og trekke sledene selv. De kunne holde på i opptil 20 timer i strekk på det verste. Den 7. april innså de at de var nødt til å gi opp. Da sto de på 86⁰4’ N – så langt nord hadde aldri noen satt sine ben. Etter deres egne utregninger, mente de korrekt posisjon var 86⁰13.6’ N.

Man kan bare ane hva de må ha følt da de måtte gi opp og snu, så nær Nordpolen. I bøkene sine sier de svært lite. Hjalmar Johansen uttrykker seg i knappe ordelag på denne måten: ”Skulle ha likt å komme videre. Trøsten er at vi har gjort vårt beste og at vi faktisk har avdekket litt mer av jordens overflate.”

Turen sørover ble om mulig enda mer dramatisk. De første dagene presset de seg for å gå så fort som mulig for å spare tid og unngå for mye åpent vann og farlige råker. På et tidspunkt gikk de i 36 timer uten å hvile seg ordentlig. Den 14. mai greide de seg med bare to sleder og nå var det kun 12 hunder igjen av de opprinnelig 28. Sledene veide 250 kg hver.

I begynnelsen av juni måtte de ta lengre pauser. Nå var de noen slitne, motløse og fortvilede sjeler. Lenge hadde de regnet med å se land, men det var bare is og vann overalt hver eneste dag. Og, dessuten, de hadde bare seks hunder igjen. Foran dem lå lange strekk med sjøvann og sørpe, det var lite mat igjen og i flere dager hadde de kun spist noen måker som de hadde vært så heldig å få skutt. Den 20. juni måtte de ta i bruk kajakkene sine, og la da sledene sine over dem på tvers. På toppen av denne farkosten satt de to siste hundene deres, Freia og Kvikk. Det var et forferdelig slit – etter et strekk i åpen sjø måtte de dra sledene sine opp på isen igjen, koble seg til dem, ta på skiene og begynne å gå på den våte isen til neste sted med åpent vann. Av og til var det eneste som nyttet å gå til fots. Med jevne mellomrom var de i livsfare. Den 5. august ble Johansen angrepet av en isbjørn i et område som var så fullt av skruis at de ikke hadde plass til det lille teltet sitt engang. De var i ferd med å sette kajakkene på vannet, og Nansen sto og holdt på sleden sin så den ikke skulle skli av gårde, da han hørte Johansen rope bak ham: ”Ta børsa!” Nansen snudde seg og så bjørnen kaste seg over Johansen så han falt. Nansen fikk ikke tak i geværet med en gang da det lå foran i kajakken som da var ute i vannet. Da hørte han Johansen som helt rolig ba ham om å forte seg: ”Nu får De nok skynde Dem, ellers er jeg redd det blir for sent.” Johansen hadde blitt slått ned av bjørnen, men besvimte ikke, han ble bare liggende mellom bena på bjørnen. Han hadde greid å få et godt tak rundt halsen på bjørnen og hang fast så godt han kunne. Så ble bjørnen et øyeblikk distrahert av bikkjene, kastet seg mot dem og slo dem så hardt med den digre poten sin at de bare rullet hylende bortover isen. Da fikk Nansen inn et skudd på kloss hold og drepte bjørnen. Johansen var uskadd, men bjørnen hadde klort ham opp og hvite striper prydet nå ansiktet hans som fra før av var fullt av fett og sot. ”Alt gikk jo så bra, og det kunne gått så altfor ille og blitt så trist…”, skrev Johansen i dagboken sin den kvelden.

Ikke før 15. august fikk de satt bena på fast land. Det var på Frans Josef Land, på nordspissen av øygruppen. Det var nå sent på året og de visste at de så raskt som mulig måtte finne et sted å tilbringe vinteren. De var nødt til å lage en hytte som de kunne overvintre i. De hakket og gravde seg en fordypning i bakken og satte opp steinvegger rundt. Mose ble brukt til å tette med. En lang furustokk de fant i strandkanten brukte de som mønestokk, og så la de hvalrosskinn over. Det var mye hvalross rundt hytta deres, og de tok livet av flere for å gjøre seg nytte av skinnet, fettet og kjøttet. De tok også en rekke isbjørn og mye sel, som de skulle leve av gjennom de lange og mørke polarnettene. De sydde seg nye klær og fikk et fint gulv av isbjørnskinn. For å holde på varmen sydde de sammen de to soveposene sine av ull slik at de begge krøp inn i den. Og det var her de for det meste oppholdt seg når stormene raste på utsiden – som de ofte gjorde både dag og natt.

De hadde dårlig med ferskvann, og sot fra de primitive oljelampene gjorde ansiktene deres svartere og svartere. Vennskapet mellom dem var godt - de drev til og med og planla en ny ekspedisjon som de ville ut på etter at de hadde kommet hjem til sivilisasjonen. Det ble en lang vinter i hiet, som de kalte steinhytta si. Det var lite å ta seg til og de savnet noe å lese på, men underholdt seg så godt de kunne med almanakkene sine. De led mye av hjemlengsel, og dette ble særlig merkbart rundt juletider. Nansen skrev i dagboken sin: ”Nå ringer de julens høytid inn der hjemme. Jeg kan høre klokkeklangen svinge gjennom luften fra kirketårnene. Hvor vakkert det lyder… Nu tennes lysene på juletrærne, barneflokkene slippes inn og danser rundt i jublende glede. Jeg må holde julegilde for barna når jeg kommer tilbake. Nu er gledens tid, og der er fest i hver hytte der hjemme. … Men også vi holder fest etter fattig mulighet. Johansen har vrengt skjorten sin, og har dessuten tatt den han hadde innerst på seg ytterst. Jeg har gjort det samme, og har i tillegg skiftet undertøy. Det andre paret jeg hadde har fått seg en vask fra en liten kopp med varmt vann. Jeg har også tatt en kroppsvask med en kvart kopp varmt vann. Den gamle kasserte underbuksen ble både svamp og håndkle. Nå føler jeg meg som et nytt menneske – klærne mine klistrer seg ikke sånn mot kroppen som de gjorde.” Først midt i mai var det lyst og vårlig nok til å forlate hytta og begi seg mot Svalbard. Til å begynne med var det ikke lange etappene de greide. I løpet av den lange vinteren hadde de ikke rørt mye på seg og formen var elendig. Det meste av turen sørover foregikk i kajakk. Underveis kom de opp i flere farlige situasjoner. En gang gled begge kajakkene bort mens de satt igjen på isen. Nansen stupte da uti, svømte etter dem og reddet begge to. Uten kajakkene hadde de vært dødsdømt.

Den 17. juni 1896 møtte de ganske tilfeldig på noen britiske polfarere som var ute på sin egen ekspedisjon på Frans Josef Land. Det ble et dramatisk møte som best kan sammenlignes med møtet mellom Stanley og Livingstone ved Tanganyikasjøen i 1871. Nansen og Johansen ble tatt varmt i mot av Fredrick Jackson som ledet ekspedisjonen, og det ble bestemt at de skulle få følge med ekspedisjonsskipet deres hjem til Norge.

Nå hadde det gått så lang tid siden de dro ut med Fram at mange hadde begynt å tro at de alle hadde omkommet i isødet. Det hadde jo ikke vært mulig å kommunisere med omverdenen under ekspedisjonen etter at de frøs fast i isen. Rett etter at Nansen og Johansen var tilbake i Norge i august 1896 kom budskapet om at Fram også var i god behold. Hun hadde drevet over Polhavet mot Svalbard, og satt kursen mot Norge med en gang de kom fri fra ismassene. Fram og hele besetningen ombord ankom Norge bare fem dager etter Nansen og Johansen. Det var et nesten mirakuløst sammentreff.

Deltagerne på Fram-ekspedisjonen ble tatt i mot som supermenn og Fridtjof Nansen ble verdensberømt. Brev og telegrammer med gratulasjoner kom fra alle verdenshjørner. Folk begynte å dyrke den nye helten fra isødet. Institusjoner og organisasjoner i mange land stilte seg i kø for å få ham til å fortelle om sine erfaringer. For folket i Norge var denne internasjonale anerkjennelsen av stor betydning.

Unionskonflikten med Sverige hadde virkelig skutt fart midt på 1890-tallet, og unionen ble sett på som en nasjonal ydmykelse. En sterk nasjonalfølelse svevde over landet. Fridtjof Nansen ble naturligvis en sentral figur i forbindelse med disse følelsene av stolthet og patriotisme - det var nettopp en slik leder folket trengte. Her hadde du mot, styrke og utholdenhet i overflod. Dette var en mann som utvilsomt taklet utfordringer og som kunne motstå alt press utenfra, akkurat som Fram-skuta.

Det tok lang tid etter hjemkomsten før Nansen kunne slå seg helt til ro. Han forsøkte å trekke seg tilbake med Eva og datteren deres Liv, som ble født rett før Fram-ekspedisjonen, men folk ville ikke la ham i fred. Fram-ekspedisjonen var gjenstand for ekstremt mye oppmerksomhet over hele verden, og Nansen fikk ord på seg for å være den største polfarer noensinne. Det var så mye ved ham man beundret: hans banebrytende ideer og planer, forskningsresultatene hans, hans kvaliteter som organisator og leder, hans mot, rådsnarhet og ikke minst den fysiske styrken han hadde vist i møtet med de ubarmhjertige naturkreftene. Nye betydelige vitenskapsområder var oppdaget under ferden med Fram. På bakgrunn av observasjonene deres, som til slutt ble utgitt i seks bind, kunne man slå fast at Polhavet var et stort, åpent og flere tusen meters dypt hav helt uten øyer. Tidligere hadde man trodd at det var et lite, grunt hav der oppe og at man ville finne land flere steder. De vitenskapelige resultatene var omfattende og vidtrekkende på flere områder innen jordmagnetisme, nordlysforskning, arktisk meteorologi, oseanografi og zoologi m.m.

Nansen, som hadde blitt utnevnt den første professoren noensinne i oseanografi ved Universitetet i Oslo (1908), ble mer og mer interessert i havforskning. Boken han ga ut etter ekspedisjonen med Fram, Fram over Polhavet, ble en gedigen suksess og han ble invitert til å holde foredrag i de mest distingverte geografiske selskaper. Boken var skrevet for et bredt publikum. Anseelsen han oppnådde og innflytelsen han fikk som fagmann kom til å bety svært mye for de utfordringene Nansen senere skulle stå overfor. Nå kom disse oppgavene imidlertid til å være av en helt annen karakter sammenlignet med det som hadde opptatt ham rundt århundreskiftet.

KunstnerenDet mest slående med Fridtjof Nansen var hans imponerende fysikk. Han var atletisk, sterk og energisk. Så var han en helt spesiell vitenskapsmann, med et stort intellekt og en brennende iver etter å forske og lære mer. Men, han hadde en annen side også. Han hadde kunstneriske evner. Dagbøkene hans viser oss den tankefulle og grublende filosofen og romantikeren. I reiseskildringene hans må ofte den saklige og faktaorienterte prosaen vike plassen for virkelig høystemt lyrikk. Han var glad i poesi hele sitt liv, og hadde allerede som ung mann god kjennskap til både norske og utenlandske diktere. Av de engelske poetene var det Lord Byron og Lord Tennyson han likte best, og på sine gamle dager omtalte han Lord Byron som ”sin ungdoms store kjærlighet”. 

Mens han studerte i Bergen fikk han opplæring i tegning og akvarellmaling, og i en periode var det malende kunstner han ville bli. Læreren hans, Franz W. Schiertz, oppmuntret ham så godt han kunne, men Nansen bestemte seg for å ha tegning og maling som hobby. På 1880-tallet lærte han seg kunsten å lage litografier, noe som kom veldig godt med da han skulle fullføre doktoravhandlingen sin. Det var noe mildt, forsiktig, vemodig og romantisk ved denne mannen, og denne dobbeltheten i hans natur forble en del av hans personlighet til den dagen han døde.

Å finne en monark

Da konflikten tilspisset seg i unionsspørsmålet mellom Norge og Sverige i begynnelsen av 1905, sto Nansen på barrikadene og talte folkets sak. Gjennom taler og i avisartikler agiterte han for at unionen måtte oppløses. Målet var en selvstendig norsk utenrikstjeneste under egen utenriksminister. Konflikten toppet seg fullstendig i månedsskiftet mai/juni 1905, da Stortinget ikke lenger anerkjente unionskongen Oscar II og tok til å se etter en ny monark.

Fridtjof Nansen ble utnevnt som regjeringens hemmelige sendebud til Danmark for å spørre den danske prins Carl om han kunne tenke seg å bli konge av Norge. Etter flerfoldige møter og lange samtaler med prinsen, lyktes Nansen, og prins Carl sa ja, men på den betingelse at det svenske kongehuset ikke satte seg i mot det. Sent på høsten i 1905 og på oppfordring fra prinsen selv, ble det avholdt folkeavstemning i Norge. Spørsmålet var om det skulle være monarki eller ei i Norge. Et stort flertall av folket ville ha monarki istedenfor republikk, og den mest populære kandidaten var utvilsomt den danske prinsen som var gift med prinsesse Maud, datter av Edward VII og dronning Alexandra. Prins Carl ble kong Haakon den syvende av Norge.

Nansens diplomatiske evner og hans anseelse internasjonalt resulterte i at han ble Norges første ambassadør til London etter unionsoppløsningen. Her ble han i to år og knyttet gode bånd til både kongehuset og til ledende britiske politikere. Selv følte han at han egentlig var uegnet i rollen som diplomat, og dessuten savnet han Eva og barna intenst, i tillegg til forskningsarbeidet sitt hjemme i Norge. Spørsmålet om Eva og barna skulle være med til London hadde egentlig aldri vært aktuelt da Nansen hadde lagt opp til at han ikke skulle være der så lenge. I november 1906 kom Eva på besøk og ble hos ham helt frem til jul. De hadde en interessant og hyggelig tid sammen, var ute på mange konserter, på teater, reiste bort i helgene sammen og dro på besøk til venner. Eva holdt konserter i den norske ambassaden og da kong Haakon og dronning Maud var på offisielt besøk der i november, deltok de på flere av festene og sammenkomstene deres. Til jul slo de følge hjem til Lysaker, men kort tid etter måtte Nansen tilbake til London på ny.

På våren i 1907 dro Eva til London igjen og var der i nesten åtte uker. Da feiret de syttende mai med hele den norske kolonien der borte. Kong Haakon og dronning Maud var også til stede og Nansen holdt hovedforedraget under den offisielle mottagelsen. På dette tidspunktet bestemte han seg for å reise hjem for godt til jul og sendte brev til kong Haakon. Han så nå frem til å drive med andre ting og være sammen med Eva. Men slik skulle det ikke bli. I november blir Eva syk og dør av lungebetennelse før han rekker å komme hjem. Hennes død går hardt innpå ham. Han hadde fem barn og greide ikke å gi dem et ordentlig hjem uten Eva, enda så mye han ønsket det og forsøkte. I lange perioder ble barna plassert hos venner og familie, mens han hvileløst begravde seg i arbeid og forskningsprosjekter. Det nye store huset, Polhøgda på Lysaker utenfor Oslo, ble aldri det hjemmet han hadde drømt om. Isteden ble det et slags fort hvor han låste seg inne i sitt eget tårnkammer for å studere, skrive, forske og gruble over nasjonale og internasjonale spørsmål.

Humanitært arbeid

Norge lyktes med å forbli nøytralt under hele første verdenskrig, men Nansen var en ivrig tilhenger av en sterk forsvarspolitikk. Bare ved å ha et sterkt forsvar ville Norge makte å forhindre en invasjon utenfra mente han. På lange foredragsturneer advarte han myndighetene mot å redusere bevilgningene til forsvaret og den forsyningsmessige beredskap. I 1917 ledet han en delegasjon som forhandlet med USA om å få til en avtale om matvareforsyninger til Norge. Avtalen ble satt ut i livet og betydde enormt mye for matvaresituasjonen i Norge i årene rett etter første verdenskrig.

I 1919 sto Nansen ansikt til ansikt med det som skulle bli hans løpebane resten av livet: internasjonalt, humanitært hjelpearbeid. Han var betatt av president Wilsons idé om å etablere Folkeforbundet, og han takket nei til stillingen som rektor ved Universitetet i Oslo da han hadde andre viktige ting å foreta seg. Dette var helt typisk ham. Det han tenkte på var hovedsakelig innsatsen for å få etablert et folkeforbund. Nå hadde han blitt utnevnt president i det norske selskapet som støttet etableringen av et slikt forbund, men hadde også fått en forespørsel om å organisere hjelp til de hungersrammede i Russland, som virkelig var i stor nød etter den russiske revolusjonen. Nansen anså det som et selvfølgelig humanitært ansvar å gi slik hjelp. Det handlet om medmenneskelighet, mente han. Han så bort fra de politiske problemene man kunne komme opp i, som hadde med det faktum å gjøre at de allierte statene i vesten ikke hadde anerkjent det nye kommunistregimet.

Det første humanitære hjelpeprosjektet var ingen suksess da Nansen ikke fikk de alliertes støtte i Paris. De som hadde forhandlet med aksemaktene om fred etter første verdenskrig var ikke interessert i å gi hjelp til de revolusjonære i Sovjetunionen.

Krigsfanger

På tross av at Nansen ikke hadde nådd frem med sitt første hjelpeprosjekt, fantes det ansatte i det nyetablerte Folkeforbundet som mente at Nansen passet godt til å lede et nytt og enda viktigere hjelpearbeid. Under krigen hadde millioner av krigsfanger blitt transportert til leire over hele Europa – til og med til land i Asia. Det var ikke noe eget organ eller noen myndighet noe sted som var ansvarlig for disse flyktningene, og ingen visste hvor mange de var. Det man visste var at det var nødvendig å repatriere dem så fort som mulig.

Det var relativt enkelt å sende hjem fangene som var i Europa, men fra Sovjetunionen var det verre. Det internasjonale Røde kors hadde fått nyss om at forholdene der var helt grusomme og menneskene desperate. Tyske og østerrikske krigsfanger ventet og ventet i fjerntliggende leire uten kontakt med familie og venner, samtidig som mange russere befant seg i Vest-Europa. Noen av disse ville absolutt ikke hjem til det nye regimet i Russland, mens andre gjorde alt som sto i deres makt for å vende hjem til familiene sine. Røde kors greide ikke alene oppgaven med å få alle hjem, selv om store mengder av frivillige i mange land hjalp til så godt de kunne.

Den 11. april 1920 bestemte Folkeforbundet seg for å spørre Nansen om han kunne lage en plan for å hjelpe de millioner av mennesker som var i nød og som trengte å bli repatriert. Han ble også bedt om å foreslå hvordan en slik plan best kunne iverksettes og finansieres. Til å begynne med nølte Nansen da han egentlig var mest opptatt av forskningen sin, men så lot han seg overtale, og ble utnevnt til Folkeforbundets aller første høykommissær for flyktninger. Grunnen til at han sa ja til jobben og denne vanskelige oppgaven var dels at han hadde stor medfølelse for krigsfangene som levde under helt umenneskelige forhold i leirene, og dels at han gjerne ville bidra til å styrke tilliten til og troen på Folkeforbundet. Nå var det første gang forbundet skulle løse en konkret oppgave, gjøre noe på et praktisk plan, og det måtte skje så raskt og så effektivt som mulig. Dette var noe for Nansen. Denne type oppgaver appellerte til ham. Han trodde også at hans engasjement kom til å bli kortvarig, ettersom han primært skulle lage en plan som andre skulle sette ut i livet. Han var til og med overbevist om at han kom til å få tid til forskningen sin og at mye av jobben kunne gjøres hjemmefra. For å få det hele til ville han trenge en assistent og en ansatt fra Folkeforbundet ved sin side.

Det skulle ikke gå lang tid før man så at Nansen var rett mann på rett plass. For det første var han en utmerket organisator på det praktiske plan, for det andre var han i besittelse av mye naturlig autoritet som hadde med hans spesielle personlighet å gjøre. Han var både inspirerende og han skapte tillit. Dette betydde i sin tur at han lett knyttet kontakter, at han fikk i stand forhandlinger, at han mestret den vanskelige kunsten å koordinere samarbeidet mellom regjeringer og andre grupper som hadde vært fiender. Særlig var utfordringen stor når det gjaldt å skape en form for gjensidig respekt og tillit mellom den isolerte regjeringen i det nye Sovjetunionen og landene i vest. Nansen forhandlet, meglet og omgjorde ideene til praksis. Han bygde opp et effektivt apparat, skaffet penger og bankkreditter, mat, klær, medisiner, skip o.s.v., og koordinerte arbeidet som ble gjort av alle de store humanitære organisasjonene. Til å begynne med var det mange som var negativt innstilt til prosjektet, men USA støttet Nansens planer og tok på seg ansvaret for repatrieringen av fanger til og fra Vladivostok. Denne transportruten var veldig lang og komplisert og det ble en dyr operasjon. Amerikanernes opplegg fungerte imidlertid godt og effektivt. 9600 krigsfanger ble sendt fra Vladivostok til Europa i 1921. I tiden frem til sommeren 1922, på ett og et halvt år, ble 450 000 flyktninger fra 26 forskjellige land brakt hjem. For mange betydde det mer enn å komme hjem. De hadde overlevd tiden i flyktningleir.

Da Nansen hadde fått hjelp av de frivillige hjelpeorganisasjonene i en rekke land og selv ikke hadde hevet lønn, var administrasjonsutgiftene minimale. Den kollektive kostnaden var ikke større enn cirka 1 britisk pund per krigsfange, og de lave utgiftene gjorde virkelig inntrykk på de forskjellige lands regjeringer.

Folkets tillit

For Nansen hadde denne internasjonale humanitære innsatsen vært en test på hvor medfølende og solidarisk mennesket kunne være. ”Det var nestekjærligheten som en dag ville vise seg å være det utslagsgivende for menneskenes fremtid på jorden”, sa han. Derfor var det helt naturlig at han ble skuffet over så mange regjeringers tilbakeholdenhet i hjelpearbeidet og at så mange motargumenter ble uttrykt. Samtidig var støtten fra folket overveldende og inspirerte Nansen til å holde det gående. De trodde på det han gjorde og lyttet til hans inderlige bønn om toleranse, og til å være villlig til å ofre noe for nestekjærlighetens sak.

Fridtjof Nansen forsto aldri helt og aksepterte aldri fullt ut at tragedier som hungersnød, flyktninger, krigsfanger og henrettelser var noe annet enn et humanitært problem. Denne troen gjorde at han gang på gang ble skuffet og gang på gang møtte mange små og store nederlag i arbeidet sitt. På den annen side var det en styrke, fordi dette var uttrykk for noe som enhver måtte la seg rive med av, og mer enn noe annet var hans tro på det gode i mennesket noe som ingen eller intet kunne rokke ved eller ta fra ham.

Hungersnød

På sine reiser i forbindelse med krigsfanger og flyktninger, hadde Nansen blitt sterkt grepet av tilstanden rundt omkring i Europa etter første verdenskrig. Spesielt ille var det i Sovjetunionen, hvor store områder var rammet av hungersnød. Det var imidlertid veldig vanskelig å få oversikt over problemet da de kommunistiske lederne ikke ville innrømme hvordan forholdene var. Og informasjonen om kritikken mot dem ble holdt tilbake i lang tid. De allierte i vesten hadde innført en blokade av Sovjetunionen for å prøve å tvinge frem en motrevolusjon, men dette var en rå strategi som Nansen ikke var tilhenger av i det hele tatt selv om han var aldri så mye på de alliertes side.

Den 11. juli 1921 brøt forfatteren Maxim Gorky tausheten og rettet en direkte appell til sine venner i vesten for å få dem til å hjelpe de hungersrammede. Kort tid etter dette erklærte sovjetiske myndigheter Volga-regionen for et hungersrammet område. Sannheten kunne ikke lenger holdes skjult, og to omfattende nødhjelpstiltak ble umiddelbart satt ut i livet. Den ene ble ledet av Herbert Hoover i USA. Dette var et rent amerikansk hjelpetiltak, og de hadde alene kontroll over distribusjonen av mat og forsyninger som ble sendt. De brukte store midler og mange ressurser, og etter hvert var over 200 amerikanere involvert i arbeidet i Sovjetunionen. Det andre hjelpetiltaket var basert på et samarbeid mellom diverse frivillige organisasjoner, i hovedsak Røde kors og Kvekerne. Tiltakene manglet imidlertid en sentral instans som kunne koordinere og administrere det hele, og man håpet i det lengste at Nansen kunne være koordinatoren for alle de forskjellige frivillige hjelpeoperasjonene. Folk håpet jo også at med Nansens innflytelse ville det være mulig å overbevise Folkeforbundet om å bevilge penger til arbeidet for de hungersrammede. Nok en gang nølte Nansen, som nå var oppslukt i forskningsarbeidet sitt etter å ha avsluttet jobben med krigsfangene. Han hadde tre store vitenskapelige prosjekter på gang som han ønsket å gå videre med. Han følte egentlig at det var umulig for ham å dele seg, men klarte ikke å overhøre samvittighetens stemme. Sjefene i det internasjonale Røde Kors gikk ut og sa at de kun ville akseptere en nordmann, en svenske eller en sveitser som leder av hjelpearbeidet, og dette gjorde det umulig for Nansen å si nei til forespørselen.

På et møte i Genève den 15. til 16. august 1921 møtte utsendinger fra 48 hjelpeorganisasjoner og 12 regjeringer. De vedtok å be Nansen og Hoover om å lede arbeidet med de hungersrammede i Sovjetunionen. Begge ble oppnevnt til høykommissærer for operasjonene. Herbert Hoover som nettopp hadde blitt nærings- og handelsminister i USA måtte imidlertid takke nei. Nansen sa ja og etter få dager satte han i gang med de praktiske forberedelsene. De første møtene med russerne fant sted i Riga og Moskva i august, og en avtale ble undertegnet. Det var doktor Fridtjof Nansen, høykommisær for hjelpetiltakene i Russland, på den ene siden av bordet, og utenriksminister Georgij Tsjitserin på den andre. En rekke andre avtaler så dagens lys, blant annet en som handlet om at Russland skulle ta opp et større lån for å finansiere operasjonene. Dette var naturligvis ensbetydende med å innrømme et nederlag, noe som falt de sovjetiske lederne tungt for brystet. Med denne låneavtalen ble russerne tvunget til å se at utenlandske pengedonasjoner var ”nødvendig for å unngå en katastrofe i Russland som kunne føre til forferdelige forhold for millioner av russere, noe som i sin tur kunne få en varig innvirkning på den økonomiske situasjonen i Europa”. Dette var ordene som ble brukt da Nansen fikk ansvaret for å finne finansiering i vesten.

Fridtjof Nansen forsto raskt at dette ikke var noen enkel sak – å skaffe nok penger til det enorme hjelpearbeidet som skulle settes i gang. Sovjetstyret var fryktet og hatet i mange deler av verden. Kommunistregjeringen ble av mange sett på med sterk mistillit, og mange politikere anså støtten til de sultne i Russland som en støtte til bolsjevismen. I september 1921 holdt Nansen en tale i Folkeforbundets generalforsamling. Emnet var nøden i Sovjetunionen. Her ga han en gripende beskrivelse av krisen som truet millioner av mennesker, en krise som kunne føre til en katastrofe Europa aldri hadde sett maken til. I skarpe ordelag kritiserte han de regjeringene som ikke ville hjelpe, og som begrunnet det med at de tilsynelatende ikke kunne stole på sovjetiske myndigheter. Ifølge ham selv hadde ingen rett til å reagere på en slik måte når det handlet om å redde hundretusener av liv, ja kanskje til og med millioner. Han forsøkte å overbevise delegatene om at han skulle greie å organisere arbeidet på en slik måte at hjelpen nådde de som virkelig trengte den, og ingen andre. Og han forsikret dem også om at flere frivillige organisasjoner hadde greid dette helt på egen hånd. Fridtjof Nansen avsluttet med å appellere til forsamlingen om innstendig å be regjeringene i medlemslandene om å stille økonomiske garantier, gi kreditter og dessuten stille med gaver til hjelpearbeidet. Det internasjonale storsamfunnet somlet og tiden gikk. Så ble forslaget oversendt komiteene for behandling istedenfor at en rask beslutning ble fattet. Komiteene uttrykte stor sympati med prosjektet, men ingen ville gi penger. Regjeringene svarte at de ikke kunne akseptere den avtalen Nansen hadde gjort med russerne. Isteden ble det bestemt at hele Russland-problemet skulle diskuteres på en konferanse i Brussel noen uker senere.

I en ny og svært kritisk tale til forsamlingen i Folkeforbundet 30. september ga Nansen klart uttrykk for sin store skuffelse over regjeringenes feige tilnærming til problemet. Etter hans mening var det ikke tid til å lage rapporter og holde lange taler – mens delegatene talte, døde folk av sult og sykdom i Sovjetunionen. Var det faktisk mulig ene og alene av frykt for sovjetstyret å la kanskje 20 millioner mennesker dø av sult? ”I nestekjærlighetens navn, i det rene og det helliges navn, appellerer jeg til dere som selv har koner og barn hjemme – tenk dere hva det betyr å se kvinner og barn dø av sult. Fra denne talerstol ber jeg landenes regjeringer, Europas folk og hele verden om å hjelpe. Fort dere – før det er for sent å angre.” Men, Europas regjeringer fortsatte å forholde seg relativt uanfektet. Mange av delegatene ga Nansen sin moralske støtte, men penger så han lite til.

I tillegg til å få hele det organisatoriske apparatet til å fungere i og utenfor Russland, ble Nansen også tvunget til å sørge for finansieringen av det hele. Det var typisk for Nansen at han gjorde dette ved å appellere høyt over hodene på de ufølsomme politikerne. Han skrev og holdt taler, han reiste rundt på foredragsturneer, han organiserte innsamling av penger i forskjellige fond, han ba igjen og igjen og han overbeviste mang en forsamling. ”Jeg ser ingen annen utvei”, skrev han i en artikkel, ”for menneskenes fremtid annet enn å puste liv i det gamle postulatet: Elsk din neste.”

Så reagerte folk spontant og pengene strømmet inn. Det fantes noen her og der som anklagde ham for å støtte bolsjevikene, men dette benektet han på det sterkeste og vektla bare at politikk var uvedkommende i den situasjonen man var i – dette var et spørsmål om mennesker i forferdelig nød, og det naturlige ansvaret for det lå hos alle andre.

Mot slutten av 1922 ble hjelpearbeidet gradvis trappet ned. Dette skyldtes først og fremst at russerne hevdet å ha fått bukt med problemene, at hjelpen hadde kommet frem og at det hele var over nå. Samtidig fikk man rapporter om at Sovjetunionen hadde begynt å eksportere korn til andre land. For Nansen og de han jobbet sammen med var det som skjedde ubegripelig. De hadde med egne øyne sett at hungersnøden fortsatt fantes mange steder.

Sannheten var at Sovjetunionen ikke lenger kunne akseptere de prestisjenederlagene det faktisk var å ta i mot all denne hjelpen utenfra til sitt fattige folk og til et jordbruk som fungerte så dårlig. Lenin og kollegene hans var interessert i utenlandsk kapital for å få fart på økonomien. Produksjonen av varer og tjenester skulle økes med utenlandsk hjelp. Da passet det ikke særlig godt at det samtidig hersket hungersnød på landsbygda.

Den 10. desember 1922 fikk Nansen Nobels fredspris for sin humanitære innsats. Han brukte halvparten av pengene til å bygge jordbruksstasjoner i Ukraina, og den andre halvparten ga han til greske flyktninger i Tyrkia. Prisbeløpet ble doblet av den danske forleggeren Chr. Erichsen, som et tegn på hans beundring og respekt for Nansens innsats.

Flyktninger

Lenge før hjelpearbeidet med de hungersrammede var avsluttet, og mens han ennå jobbet med repatrieringen av krigsfanger, ble Fridtjof Nansen dratt inn i et nytt gedigent humanitært prosjekt. Denne gangen gjaldt det flyktninger. Krig, revolusjoner og borgerkrig hadde drevet millioner av mennesker bort fra hjemmene sine. Tvangsflyttede, kriserammede og fordrevne folk var spredt på mange forskjellige steder i Europa og Asia. Dette var mennesker som verken ønsket eller kunne dra tilbake til sine hjemland. Mange av disse hadde ingen mulighet til å greie seg og mange hadde ikke noe sted å bo. De ble skysset fra land til land, utarmede, ensomme, uønskede og arbeidsløse. Mange levde under redselsfulle kår. I februar 1921 henvendte det internasjonale Røde Kors seg til Folkeforbundet og ba om hjelp. De foreslo at de skulle opprette en høykommissær for flyktninger til å ta seg av problemet, og mente at Fridtjof Nansen var den rette for en slik stilling. Nansen våget ikke å ta ansvaret for å avslå en slik henstilling.

På nytt stilte han seg altså til disposisjon, selv om problemene i utgangspunktet så uoverstigelige ut. For det første var det snakk om ekstremt mange mennesker, for det andre var det ikke snakk om å sende dem hjem, men å finne nye hjemland til dem. For det tredje visste Nansen at det var ytterst vanskelig å få oppholds- og arbeidstillatelse til dem i land hvor store økonomiske problemer og arbeidsledighet rådet. En helt spesiell utfordring de sto overfor var at mange flyktninger verken hadde pass eller andre ID-papirer, noe som selvfølgelig ga dem problemer med myndighetene i det enkelte land. Nansen løste dette problemet på en enkel og radikal måte: Han opprettet et nytt pass, et slags internasjonalt legitimasjonsdokument, som han fikk flere enn femti nasjonalstater til å godkjenne! Det skulle vise seg at dette ble den greieste delen av jobben. Mye vanskeligere ble det å finne steder hvor flyktningene kunne bosette seg permanent, søke arbeid og faktisk få et nytt liv. I de enkelte land møtte de på både trenering og ren uvilje mot å løse problemene. Nansen ga derimot aldri opp, det var ikke sånn han var. Han forhandlet med myndighetene i stat etter stat, argumenterte og overbeviste så godt han kunne. Så fikk han på plass forskjellige avtaler etter mye om og men, etter lange og utrettelige samtaler som gikk på nervene løs. Det var ingen sak å vekke den enkeltes samvittighet. Hjelpearbeidet led konstant under mangel på penger, noen grupper av flyktninger sultet i hjel, og til tider var det eneste han kunne gjøre å bruke sine egne penger.

Det var mange kriserammede områder, men oppmerksomheten ble på et tidlig stadium rettet mot situasjonen i Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag. Fra 1919 til 1923 hadde Konstantinopel fått beskyttelse av vesten, og mer enn 150 000 soldater fra tsarens hær oppholdt seg her som flyktninger. Noen ble hjulpet inn i Frankrike, Jugoslavia, Hellas, Romania og Bulgaria, men ca. 20 000 ble værende igjen i en primitiv leir i Gallipoli. Her var det vanskelig å finne forsyninger og å få noe som helst inn til dem. Til slutt måtte de frivillige organisasjonene trekke seg ut, men Nansen ga seg ikke, intervenerte og la press på de forskjellige europeiske regjeringene. Tsjekkoslovakia tok så i mot 4000, Bulgaria økte sine kvoter betraktelig og mange hundre ble sendt til Palestina. Til sammen tok 44 land i mot flyktninger fra Tyrkia etter Nansens innstendige bønner. Det russiske flyktningproblemet i Tyrkia skulle uansett snart bli overskygget av en ny og større tragedie. Under den gresk-tyrkiske krigen hadde Hellas lidd et stort nederlag i Lilleasia høsten 1922. De var nødt til å trekke seg tilbake fra tyrkisk territorium og med dette fulgte en strøm av greske flyktninger mot Hellas. Familier som hadde levd i Lilleasia og Tyrkia i generasjoner ble nå drevet på flukt i panikk uten å ha mulighet til å ta med seg noe mer enn det de kunne bære og dra med seg. Rundt en million mennesker flyktet i ren desperasjon til det lille Hellas uten midler til å greie seg selv. Dette kunne lett ha utviklet seg til en ny katastrofe da Hellas ikke var i stand til å ta seg av alle disse innvandrerne. I nøden henvendte den greske regjeringen seg til Nansen og ba ham om å organisere en hjelpeaksjon. Og slik ble det. Denne gangen mottok Nansen støtte fra Folkeforbundet og et stort antall europeiske stater bevilget penger i tillegg til at de sendte matforsyninger, klær og medisiner etc. Den første og akutte nødhjelpen kom frem, men noen varig løsning var ikke på plass. En million mennesker var berørt, de var revet opp med roten - hvor skulle de dra, hva slags fremtid ventet dem? De kunne ikke returnere til gårdene sine i Tyrkia slik den aktuelle situasjonen var mellom de to land. I tillegg var det mange tyrkere som bodde i Hellas og som nå til en viss grad følte seg truet og ville tilbake til Tyrkia. 

•  ÅPNINGSTIDER OG PRISER

•  MUSEETS HISTORIE

•  ETTER STENGETID PÅ FRAMMUSEET

•  ROALD AMUNDSEN MEMORIAL LECTURES

•  SKOLER, STUDENTER OG AKS

•  FRAMHEIM KAFÉ

•  PLANLEGG DITT BESØK

•  BØKER OG GAVER

•  ANSATTE

•  PARTNERE

• ÅPNINGSTIDER OG PRISER 2025

•  I dag 10 - 17

•  Priser: Voksne: 180 NOK

• Barn: 70 NOK

• Studenter: 70 NOK

• Pensjonister: 140 NOK

• KJØP BILLETTER

  • Museets Historie

  • Private Arrangementer

  • Skoler og Guidede Turer

  • Kaféen

  • Bøker og Gaver

  • Partnere

  • Donasjoner

• POLARHISTORIE

  • Ekspedisjoner

  • Polfarere

  • Polarskip

• VÅRE UTSTILLINGER

  • Fram

  • Gjøa Velkommen Ombord!

  • Aktuelle Utstillinger

  • Vandreutstillinger

• MEDIEBIBLIOTEK

  • Pressekontakt